Hva ville Coco Chanel ha sagt?

Fra kleskjeden Zaras høstkolleksjon. Kvinnen har skaut

og andre  hodeplagg som dekker håret helt. De fleste

modellene er vestlige av utsende.

                                                                      Foto: Skjermdump

«Moten har gjort mer skade enn revolusjonene», ifølge den franske forfatteren Victor Hugo (1802-1885). Han kan ta feil, selv om han også har rett. Tenk bare på hva lengden på skjørtekanten har hatt å si for kvinnefrigjøringen!

Det er en slags revolusjon på gang i moteverdenen, det er kanskje der enhver revolusjon egentlig begynner? Mange store motehus har lansert sine kolleksjoner med hijaber og vide klær med lange ermer som skjuler nesten all hud. På moteshowet Oslo Runway i august dukket den første modellen med hijab opp på catwalken. Motekjedene sikter seg inn på det enorme muslimske markedet,

Kvinner som bærer hijab må gjerne får pynte seg for min del. Selvmotsigelsen er likevel slående. Når hijab i diskrete og ofte mørke farger – som altså skal hindre at menns begjær vekkes – byttes ut med fargesprakende, elegante og pyntede hijaber tiltrekker de seg mer oppmerksomhet enn håret i seg selv. Også fra menn.

Denne uka var det VG som viet oppmerksomhet til hijab og mote. Avisa intervjuet blant andre Salsabil Saaliti (24), som sammen med «Skam»- skuespiller Iman Meskini har etablert et eget klesmerke som skal favne alle, uansett religion og etnisitet. Hijaben er selvfølgelig på plass. Saaliti sitter i styret for foreningen Norges Unge Muslimer, og applauderer at dekkende hodeplagg er å se på catwalken. Hun håper dette kan bidra til en normalisering av kvinner som bærer hijab. Det kan bidra til at det blir mindre «vi og dem», men mer «oss», mener hun.

For ordens skyld: Vi skal respektere kvinners rett til å bære hijab, vel å merke hvis det er frivillig. Men mange tvinges. Ingen skal trakasseres fordi de bruker dette kvinneundertrykkende plagget. Det er meningen bak hijaben, og tvangen millioner av kvinner opplever over hele verden, som er problemet.

Det er strålende at unge, muslimske kvinner starter sin egen bedrift. Men normalisere hijab? Nei, det skal vi ikke. Hijab er og blir et symbol på en erkekonservativ, mannsdominert religion med et forkvaklet syn på kvinner. Hijab skal normaliseres like lite som det skal normaliseres at vi ser jenter i fire-fem-årsalderen med hijab i gatene her i byen. Burkini på skolejenter, og kjønnsdelt svømmeundervisning, som stadig flere skoler innfører, skal heller ikke normaliseres. Det er også helt absurd at vestlige ikke-muslimske kvinner tar i bruk hijab bare fordi det er «fashion». Derfor er det gledelig at generalsekretær Dana Manouchehri i organisasjonen LIM (likestilling, integrering og mangfold), og andre muslimske kvinner, protesterer, og har store betenkeligheter. Mens ikke-muslimske kvinner er så godt som tause.

Nå forsøkes det altså å gjøre hijab, skaut og «anstendige» klær til mote. Motehuset Chanel kom i 2015 med sin egen kolleksjon. Husets grunnlegger, Coco Chanel (1883- 1973) kappet selv skjørtelengden, innførte bukser og frigjorde kvinner fra korsett og klær som hindret kvinners bevegelsesfrihet.

Hva ville Coco Chanel ha sagt i dag?

Da himmelen nesten falt ned

Ronald Reagan og Margaret Thatcher avverget en

miljøkatastrofe. Hvem skal redde kloden nå?

«Istedenfor å undertegne et internasjonalt forbud bør vi få amerikanerne til å bruke hatt og solkrem», mente Donald Hodel, som var USAs energiminister i perioden 1982-85.  Ozonhullet over Antarktis var et faktum. Freon var synderen. Perspektivene skrekkelige: Millioner kom til å dø av hudkreft, hvis ikke noe ble gjort.

Nok en FN-dag denne uka, forbigått i stillhet. 16. september var Internasjonal dag for bevaring av ozonlaget. Folk yngre enn 30 år sier kanskje ozon… what? En potensiell miljøkatastrofe ble hindret fordi alle nasjoner i verden samlet seg og løste et problem som truet kloden.

En kort og helt uvitenskapelig repetisjon: På midten av 20-tallet utviklet en kjemiker en gass til bruk i kjøleskap og aircondition-anlegg. Den kunne brukes til mye mer enn det, fra spraybokser med deodorant og insektmiddel, til stolputer og romraketter. Miljøkonsekvensen ble først oppdaget av forskere i Antarktis på 1980-tallet: Det var hull i ozonlaget, og det ble større og større. Ozonlaget beskytter Jorden mot de livsfarlige UV-strålene. Det var en potensiell katastrofe.

Forskerne som tidlig oppdaget sammenhengen, jobbet i ekstrem motvind. Ikke minst fra den kjemiske industrien i USA, som produserte nettopp freon, ifølge en dokumentar på NRK nylig. Alvoret begynt likevel å gå opp for verdens ledere, inkludert president Ronald Reagan, som selv hadde hatt hudkreft på nesen. Reagan trosset motstanden mot regulering hos egen energiminister og i Senatet, og ga i 1985 klarsignal for at USA kunne spille en aktiv rolle for å løse problemet. I 1987 kom den første forpliktende avtalen om å redusere bruken av freon – Montreal-protokollen – som omfattet alle vestlige land. Englands første kvinnelige statsminister, Margaret Thatcher, som selv var utdannet kjemiker, skjønte også alvoret. Hun la en vitenskapelig dimensjon inn i politikken. «Jernkvinnen» troppet opp i FN i 1990, og advarte over 100 land om konsekvensene. Det virket. Alle verdens land sluttet seg til avtalen.

En lang historie kort: Forbruket av ozonreduserende stoffer er redusert dramatisk, hullet i ozonlaget blir mindre og mindre og forskere regner med at det vil være helt lukket i 2050.

En konservativ B-skuespiller uten spesielt miljøengasjement, og en markedsliberalistisk baronesse som ville privatisere alt på bekostning fellesskapet, klarte altså å løse datidens store miljøutfordring. Ikke helt alene selvfølgelig. Men det hadde aldri blitt noen verdensomspennende avtale uten dem.

Nå er det drivhuseffekten som truer. I Det hvite hus sitter en uberegnelig noksagt, som fjerner alle reguleringer av klimagassutslipp som tidligere presidenter har innført. England er i ferd med å forlate alle bindende avtaler med EU, og sjefen for FNs miljøprogram flyr så mye at han alene neste sørger for at klimautslippene holder seg stabile.

Så hvem skal redde jordkloden nå?

På rett spor

Nordland må være tydelig til stede når Nord-Norge-banen

er tema. Ellers risikerer fylket å bli parkert på et sidespor.

Bildet er fra Fauske stasjon.

«Jeg har funnet ut at den enste sikre måten å rekke toget på, er å komme for sent til det forrige», mente den engelske journalisten Gilbert Keith Chesterton (1874-1936). Toget går nå. Nordland må ikke bli stående igjen på perrongen.

Ideen om å binde Nord-Norge sammen med resten av landet med jernbane stammer fra slutten av 1800-tallet, og var i store deler av det 20. århundre en viktig sak i politikken, og et krav fra Nord-Norge. Da Nordlandsbanen ble åpnet i 1962 var det et uttalt politisk mål at banen skulle videreføres nordover fra Fauske til Narvik, og så videre til Tromsø. Prosjektet kom aldri lenger enn til planleggingsstadiet.

Men nå er saken på rett spor; endelig! Utredningen fra Jernbanedirektoratet skal være klar innen utgangen av 2019. Framdriftsplanen er at Nord-Norge-banen skal omtales i neste Nasjonal Transportplan (2023-2033). I den forbindelse ble det arrangert en innspillkonferanse i Narvik forleden. Det kom ikke fram oppsiktsvekkende nyheter; at Nord-Norge-banen blir svindyr vet de fleste fra før. At den kommer til å betale seg i form av transport av gods som i dag går med forurensende trailere på til dels elendige veier, er åpenbart. Passasjergrunnlaget er uinteressant i denne sammenhengen.

Verken NHO Nordland eller Nordland fylkeskommune deltok i Narvik. Heller ikke Ofoten næringsforening. Og mens både Ofoten og Sør-Troms regionråd var der, glimret Salten regionråd med sitt fravær. Det tolkes i avisa Nordlys som om interessen for Nord-Norge-banen er lik null i Nordland.

Nordland kan bli parkert på et sidespor, og blir stående igjen på perrongen når toget går. Det går nå. Nordland har all mulig interesse av at Nordlandsbanen forlenges videre fra Fauske, til knutepunktet Ofotbanen, der skinnene ligger klare videre ut i Europa. Ved neste mulighet til innspill, på Fauske 2. oktober, må Nordland på banen i det som er tidenes største miljøprosjekt nord for Saltfjellet.

Troms har forstått det. Strekningen Fauske-Narvik er for så vidt av minst interesse for vår nabo i nord. Det er Narvik-Tromsø, med et mulig sidespor til Harstad, som naturligvis er Troms’ fremste prioritet. Er ikke politikere og næringsliv i Nordland tydelig i en så viktig sak kan vi risikere at Fauske forblir en endestasjon i tiår framover, og at halve Nordland dermed havner i bakevja, mens transport av gods og folk bokstavelig talt går på skinner lenger nord.

For det er ingen automatikk i at en forlengelse av Nordlandsbanen blir første steg på en Nord-Norge-bane. Når milliardene skal prioriteres kan det like gjerne være Tromsø-Narvik som kommer først, ikke minst fordi en da kan investere i en topp moderne elektrisk jernbane, mens Nordlandsbanen sliter med dieseldrevne tog og gammel skinnegang.

Dette er også en sak Nord-Norge må stå samlet om. Manglende entusiasme og engasjement fra ett av fylkene kan nemlig være nok til at det blir full togstopp.

Farse med bismak

Altfor mange tror at steika fødes ferdig innpakket

i frysedisken på butikken.

«Om du ikkje kan sjå maten din i augo, skal du ikkje eta den heller», mener forfatter og NRK-journalist Linda Eide. Hun refererer riktig nok til smalahove – en rett for spesielt interesserte – men også smalahove kommer fra ålreite dyr: sauene.

Onsdag hadde programmet «Folkeopplysningen» premiere på NRK. Tre kjendiser var invitert til å være med. De skulle slakte sin egen hovedrett: lam. Programleder Andreas Wahl forteller til nrk.no at de tre kjendisene regnes som oppegående, og glade i kjøtt. Slakting, spising og opptak gikk fint. Men i etterkant fikk den som slaktet lammet kalde føtter, og trakk seg. NRK prøvde på nytt med tre andre kjendiser. Men det samme skjedde. I et brev forteller de at de var redde for å framstå som «slemme, dumme eller i beste fall hyklerske». NRK måtte sende en sladdet versjon.

Man kan lure på hvilken verden kjendisene lever i, når forskriftsmessig slakting av en sau blir for sterk kost.

Forbindelsen mellom mat og mennesker – også kalt næringskjeden – ble borte sammen med det gamle bondesamfunnet. Det er en fundamental feighet i kulturen vår når det kommer til kjøtt og slakting, påpeker en professor i sosialantropologi. Mange foretrekker å tro at lammesteika fødes ferdig innpakket i kjøledisken på butikken.  

Ja visst vil mange betakke seg for å slakte kjæledyrkaninen, for deretter å lage ragu. Kopplammet vi personlig matet fram til slaktevekt skånes for fårikålgryta, i alle fall denne sesongen. Spedgrisen vi ble kjent med får leve lenge nok til at den blir en skikkelig stuegris, men så er det også slutt.

Men det er altså dyr vi har et personlig forhold til, som om det skulle være husets hund eller katt. De står i en særstilling.

At kjendisene trakk seg, forteller også at dyr har fått en helt spesiell stilling i samfunnet. Loven om dyrevelferd verner både pattedyr og padder. Men loven er ikke bra nok, mener Dyrevernalliansen, som jobber for at den blir revidert og forbedret. I regjering har Frp sørget for en prøveordning med dyrepoliti i tre fylker, målet er at ordningen skal bli landsdekkende.

Det er bra at bevisstheten rundt dyrs vel og vel er blitt sterkere. Dyr skal ikke lide. Vanskjøtsel skal straffes. Men forsvarlig slakting av sau kommer ikke inn under denne kategorien.

Vi lever i et land der det finnes et jaktgevær i nær sagt annethvert hus, og nesten en halv million nordmenn står oppført i Jegerregisteret. I like mange hus er fryseboksene fulle av kjøtt fra elg, hjort, gås og rype, egenhendig skutt og partert. Lenger nord deltar til og med ungene i barnehagen på reinslakting. De lærer altså hvor maten kommer fra. Og godt er det.

Det er altså ganske vanlig å skyte, partere og spise. De som trakk seg fra programmet må derfor være noen skikkelige reddharer. Mulige reaksjoner - fra hvem? Og hvilke? At noen som jevnlig frekventerer nettsteder for fundamentalistiske vegetarianere skal daske dem i fjeset med et vissent salatblad?

For en farse…

Stryk på eksamen

Norsk skole på 1950-tallet. Også i dag opprettes det

"idiotklasser" for elever med særlige behov.

«Da Jonas kom hjem fra skolen, alt på den første skoledagen, spurte moren hva han hadde lært. Jonas tenkte seg om. Jeg har lært å sitte stille, svarte han». Sitatet er fra Jens Bjørneboes bok «Jonas», som kom i 1955. I boka ble Jonas flyttet til hjelpeskolen «Iddioten», altså til «idiotklassen», fordi gutten hadde lesevansker. Boka var et sviende oppgjør med norsk skole. Dessverre er den aktuell også i dag.

Den norske enhetsskolen er ikke så «enhetlig» som vi liker å tro. I utgangspunktet skal alle elevene få den hjelpen og oppfølgingen som hver enkelt trenger, men det er en illusjon. En regjeringsoppnevnt ekspertgruppe har nå lagt fram en rapport der det foreslås å fjerne den lovfestede retten til spesialundervisning. Begrunnelsen er at det er et mislykket system. I rapporten kommer lederen av ekspertgruppen, professor Thomas Nordahl, med knusende kritikk av ordningen. Det pekes blant annet på at to tredjedeler av undervisningen foregår med ufaglærte assistenter, mens spesialpedagogene bruker 80 prosent av arbeidstiden sin på kontoret, og har liten kontakt med elevene.

Forslaget er ute på høring, regjeringen har ikke konkludert. Fjernes ordningen, vil det ramme omkring 50.000 elever.

At ordningen «alle skal med» i norsk skole ikke fungerer- i alle fall ikke godt nok, og for alle – bekreftes av enkelthistorier, også når disse ses i en større sammenheng. For et par dager siden kunne Utdanningsnytt fortelle at det er kø for å få plass på landets spesialskoler. Kapasiteten er sprengt, selv om det stadig opprettes nye plasser. I fjor gikk nesten 4000 elever i spesialskoler, og antallet øker for hvert år. Foreldre forteller at deres barn med autisme eller utviklingshemming var isolerte i den ordinære skolen, og fikk venner for første gang på spesialskolen.

Utvilsomt det beste for elevene; de som tidligere var sosialt isolert og ikke fikk undervisning tilpasset deres behov.

For hva gjør mange skoler også i 2018 når de har elever med særlige utfordringer? Jo, de oppretter «idiotklasser», slik Bjørneboe beskrev og kritiserte så knusende i den omtale romanen. Elever med sammensatte lærevansker, og til dels svært ulike behov, samles i samme klasserom. Det sparer skolene penger på. Prisen betaler elevene, som gjennom hele grunnskolen må leve med sosial utestenging og stigmatisering fordi de er for «dumme» til å gå i en vanlig klasse. Det er ikke det minste rart at foreldrene søker ungene til spesialskoler, der det er mulig.  

Spesialundervisningen står altså til stryk, ifølge Nordahlutvalget. Da er ikke løsningen å fjerne elevenes rettigheter, og legge ned ordningen. Da setter man i stedet inn flere og bedre ressurser, sånn at ordningen består neste eksamen.  Som man i teorien også skal gjøre med elevene.

Rekk opp hånden de som tror at å fjerne retten til spesialundervisning vil gi elevene en bedre skolehverdag.

 

I blindsonen

Pave Frans framstilles som en revolusjonær reformator, men

står i virkeligheten på Den katolske kirkes diskriminerende

dogmer.

«Gode katolikker bør ikke formere seg som kaniner», slo pave Frans fast etter et besøk på Filippinene i 2015. Den katolske kirkes overhode forsvarte imidlertid kirkens lære som motsetter seg bruk av prevensjon. Men han hevdet det ikke betyr at «kristne bør få det ene barnet etter det andre». Lett å si for en pave, som lever i sølibat.

I år er det 50 år siden daværende pave Paul VI la ned forbud mot prevensjon for verdens 1,2 milliarder katolikker. Forbudet har vært blant de mest kontroversielle i Den katolske kirke. Til tross for at pave Frans framstilles som en revolusjonær reformator, kommer han ikke til å endre på dette, eller andre av Den katolske kirkes dogmer og teologiske lære.

Derfor er det merkelig at et sånt «jubileum» ikke merkes, markeres og diskuteres i Norge. Her til lands går Den katolske kirke fullstendig under radaren når det gjelder en rekke kontroversielle holdninger. Så vidt jeg har registret har det ikke vært noen debatt i «Dagsnytt 18». Ingen riksdekkende aviser har hatt kronikker om temaet med saklige argumenter for hvorfor også katolikker bør få bruke prevensjon uten å føle at de synder. Den katolske kirkes overhode i Norge, biskop Bernt Ivar Eidsvik, slipper konsekvent å svare for holdning til prevensjon (som altså er forbudt), kvinnelige prester (som ikke finnes) og homofiles plass (de har ingen) i Den katolske kirke.

Hvorfor slipper en verdensomspennende kirke som den katolske så latterlig billig unna søkelys og den offentlige debatten om nettopp disse sakene?

Da stiller det seg helt annerledes med en annen verdensomspennende religion, islam. Nær sagt hver eneste uke diskuteres muslimer og islam i norsk offentlighet. Og ofte ut fra et kvinneperspektiv, og det med rette. I forrige uke var det håndhilsing, eller rettere sagt: mangel på sådan. Denne uka har det vært oppmerksomhet rundt motekjeden Zara, som sikter seg inn mot det enorme muslimske markedet med en kolleksjon der skaut og løstsittende, romslige klær som skjuler kvinnekroppen er den røde tråden. Å dekke til håret og skjule kroppen skal alminneliggjøres.

Det er litt over 200.000 muslimer i Norge, ifølge SSB.  Det anslås at det er omtrent like mange katolikker. De to religionene har altså omtrent like stor utbredelse. Likevel eksisterer Den katolske kirke knapt i den offentlige debatten. Det er kun når en ny skandale rulles opp, som denne ukes om at kirkeledere systematisk har dekket over overgrep mot over 1000 barn i Pennsylvania i USA, at Den katolske kirke er i medienes søkelys.

Så hvor ble det av religionskritikken, og kritikken av kvinners stilling i en konservativ verdensreligion styrt utelukkende av (gamle) menn? Hvorfor er det ingen feminister eller samfunnsdebattanter som bruker anledningen 50-årsmerket gir til å fortelle Den katolske kirke hva de mener om kvinnediskriminerende dogmer? Er det bare islam som kan – og skal – kritiseres?

Er det sånn at katolisismen er like «hellig» som paven?   

Er det ingen voksne hjemme?

Med et skuldertrekk har alle autoriteter sett på at russefeiringen

 har eskalert ut av alle proporsjoner.

«All ungdom er en fare for seg selv», ifølge William Shakespeare (1564-1616). Det skjønte den engelske dikteren uten å ane hva norsk russefeiring er. Som nå bokstavelig talt går over alle grenser; og det til og med før siste skoleår er påbegynt.

Nå har hele Norge fått øynene opp for hvordan norske ungdommer oppfører seg på organiserte russeturer til Hellas. Slåsskamper er hverdagskost. På Kos ble ti ungdommer pågrepet av politiet for slåssing. På en annen øy ble fem ungdommer arrestert for vold og fyll. Det er avtalte slåsskamper mellom gjengene, og «bad boys»- gjengen i en russebuss får en viss status, sier professor Willy Pedersen til Dagbladet. Jenter forteller at de er fulle to ganger om dagen.  Alle har tilknytning til neste års russekull; hvis de altså fullfører videregående. 

Lokalbefolkningen fortviler, og sier at norsk ungdom tar seg til rette som om de eier øya, men ikke skam.

Nei, jeg tror ikke ungdommene er verre nå enn før. Og ja, feiring etter 13 års skolegang er dem vel unt. Men rammene og mulighetene har endret seg, og med et skuldertrekk har alle autoriteter sett på at russefeiringen har blitt lengre, dyrere, råere, fuktigere og farligere. Som russetur allerede før du har begynt på siste året. Blandingen tusen ungdommer samlet i landet kalt Syden, gruppedynamikk, fri flyt av billig alkohol og langt hjemmefra, er en farlig cocktail. På alle måter.

Hele russefeiringen har eskalert ut av enhver proporsjon. Heldigvis finnes det ikke tilsvarende i noe annet land. Det er en hel industri som håver inn penger på betalingsvillige tenåringer. Rådyre russebusser, der den beste kåres. Klær og annet stæsj som alle bare må ha. Hvert år kommer det nye russelåter med til dels sjokkerende oppfordringer, og der den «beste» vinner. Allerede på ungdomsskolen betaler jenter med sex for å få «rulle» med guttene i den kuleste russebussen, ifølge Aftenposten. I fjor ble det anmeldt 16 russevoldtekter, ifølge Kripos.

Vi kan ikke innføre kollektivt utreiseforbud for alle, så spørsmålet blir da: Er det ingen voksne hjemme? Å få ungdommer til å oppføre seg – og «ta ned» russefeiringen generelt - er ikke skolenes ansvar. Det er foreldrenes. I tillegg til å servere russefrokost og dele ut gratis kondomer, må foreldre slutte å sponse russebusser og dyre turer. De må kort og godt si nei, uansett hvor mange ganger de får høre «jammen, alle de andre…».

Det finnes en metode, i alle fall før avkommet kan slå i bordet med å være 18 og myndig: Mitt hus, mine regler. Så lenge du bor under mitt tak, og jeg betaler regningene, er det jeg som bestemmer. Du får ikke reise på russetur. Pugging og pensum først, party etterpå. Punktum.

Det er selvfølgelig upopulært, men sånn er det å være voksen. Det blir et helsikes liv med krangling, slamring med dørene og furting på rommet i ukevis. Noe som for øvrig viser hvor lite voksen en 17-åring er.