Enøyd og delvis blind

Det enøyde fokuset på tilstanden til gutten gjør oss blinde for

hvorfor Norge i det hele tatt har IS-sympatisører.

                                                                          Illustrasjonsfoto

«Blindheten er størst hos dem som med vilje ikke ser», ifølge islams grunnlegger Muhammed (570-632). Akkurat nå har altfor mange blikket rettet i feil retning, ikke minst takket være regjeringens «antatt» syke barn, hentet hjem sammen med søster og IS-mor. De er her; og kommer ikke til å bli deportert.

Det enøyde fokuset på tilstanden til gutten gjør oss imidlertid blinde for hvorfor Norge i det hele tatt har IS-sympatisører. Altså kvinner og menn som frivillig har vendt det liberale demokratiet ryggen, reist til Syria og sluttet seg til DAESH, den islamske staten. Ifølge tall fra PST er tallet ca. 100. Det er relativt mange med norsk pass, den totale muslimske andelen av befolkningen tatt i betraktning.  

Ingalill Sandal, styremedlem i LIM (Likestilling, integrering og mangfold), er den eneste jeg har fått med meg som påpeker at nordmenn har feil fokus. Vi bør heller spørre om hvorfor og hvordan ungdom født og oppvokst i Norge radikaliseres. Og hvem bidrar til radikaliseringen? Sandal peker blant annet på at det er omtrent 220 moskeer og islamske kultursentre i Norge, som mottar nærmere 200 millioner i statsstøtte, i tillegg til at flere får økonomisk støtte fra opprinnelseslandet. I tillegg har vi Norges største organisasjon for muslimsk ungdom, Islam Net, en ytterst konservativ organisasjon som formidler dødsstraff for homofile, har kjønnsdelte møter, krever tildekning av kvinner og dødsstraff for og å forlate islam.

Og mens flere islamske land kontrollerer radikale imamer, skjer ikke det i Norge. Koranskoler - der gutter og jenter selvfølgelig ikke undervises sammen – har mottatt betydelige beløp til såkalt leksehjelp, men der leksehjelp slett ikke har funnet sted. Til sammen er kanskje så mange som 1000 ungdommer mot sin vilje plassert i foreldrenes opprinnelsesland fordi de er blitt for «norske», uten at det får noen konsekvenser for foreldrene, for å nevne noen eksempler på ting som går helt feil vei.

Også mange muslimer i Norge har advart mot at ultrakonservative og samfunnsfiendtlige holdninger spres i noen moskeer og organisasjoner. Dagens regelverk for økonomisk støtte gjør at trossamfunn med direkte samfunnsfiendtlig virksomhet likevel mottar millionbeløp. Det må ta slutt. Det samme gjelder for andre konservative trossamfunn som bryter norsk lov. Og nå virker det som sløret endelig er fjernet fra politikernes øyne, for å bruke en bibelsk metafor. I forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn, som skal behandles i Stortinget denne våren, foreslås det klarere vilkår for å nekte statsstøtte, eller kutt i denne, dersom trossamfunn krenker andres rettigheter eller friheter, eller bryter forbud mot diskriminering. Selvfølgelig har trossamfunn som gjør nettopp dette, på ulike nivåer, protestert. Disse bør Stortinget glatt overhøre.

Vel nok er religionsfrihet en grunnleggende demokratisk verdi. Men når religiøs praksis kolliderer ned viktige samfunnsinteresser, og direkte motarbeider disse, må religion vike. Det er ingen grunn til at statens skal finansiere samfunnsfiendtlige og diskriminerende holdninger. Det har vi simpelthen ikke råd til.
 
 

Redselen for jentelus

Rene herreklubber gjør seg selv irrelevante når kvinner med

reell makt nektes adgang.

«Voksne menn i dress som er redd for jentelus tror jeg ikke at jeg gidder å bruke så mye tid på». Det er stortingsrepresentant og talsperson i Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, som på denne måten gir en knusende beskrivelse av herreklubben Norske Selskab.

Det har bokstavelig talt stormet i de fornemme lokalene til den lukkede og eksklusive herreklubben Norske Selskab i Oslo, etter at direksjonen (bare folk som fortsatt befinner seg på begynnelsen av 1900-tallet kan finne på å bruke et så selvhøytidelig og gammeldags ord) luftet muligheten for at også kvinner kan bli medlemmer. Det var Dagbladets «Børsen» som løftet fram saken, som førte til så stor oppstandelse blant superrike og næringslivsledere at den ble lagt død.  Kultur- og næringslivstopper har meldt seg ut i protest mot at kvinner ikke får bli medlemmer.  Styrelederen har gått av etter sterke reaksjoner og direkte personangrep mot direksjonen. 

Det er slett ikke bare i Oslo det finnes klubber der kvinner ikke har adgang.  Bodø By løftet nylig fram herreklubben Bodø Athenæum. Det er sannsynligvis Bodøs eldste forening, dannet i 1885 av handelsstanden, og ifølge formannen i direksjonen (ja, Bodø Athenæum har også direksjon) har det vært en runde for noen år siden hvor det ble diskutert om det skulle startes en kvinneklubb som en del av Bodø Athenæum. Men konklusjonen var at kvinner ikke får adgang, heller ikke i en egen klubb. Men det arrangeres Damens aften en gang iblant.

Bodø er for øvrig et kraftsentrum for losjevirksomheten i Nord-Norge. Ingen annen by har så mange losjer, både for kvinner og menn, og ingen annen by har så mange medlemmer i de hemmelige broder- og søsterskap.

I de lukkede losjene og foreningene er det i stor grad samfunnstoppene som blir invitert inn. Likevel tror jeg ikke på den store konspirasjonsteorien om et det er Norske Selskab eller Frimurerlosjen som egentlig styrer Norge eller Bodø. Men det er opplagt at det dannes nettverk i som kan være nyttige i ulike sammenhenger. Nettverksbygging er viktig, både i næringsliv og politikk. Også i rene kvinnefora.   

Rene herreklubber er selvsagt forhistoriske; de gjør seg selv irrelevante i dagens samfunn når kvinner med reell makt nektes adgang. Som da oljeminister Thorild Widvey ble nektet adgang på en torskemiddag i Norske Selskabs lokaler i 2013, fordi hun er kvinne.Tradisjonelle kvinnearenaer, Som Norske Kvinners Sanitetsforening, har derimot fulgt med i tiden, og har forlengs åpnet for menn som medlemmer.

Men det ligger et stort dilemma i saken.  For hvis kvinner skal rase over rene herreklubber og forlange at de åpnes også for kvinner, så må vi samtidig akseptere at rene kvinneklubber og kvinnelosjer åpnes for menn. Så pass logisk og konsekvent må kritikken tross alt være.

Det finnes en rekke kvinnenettverk der menn ikke har adgang.  Vil vi egentlig ha dem med? 

Stormvarsel langs kysten

Kystopprøret på grunn av høye fergepriser har potensial

til å få orkans styrke. Da er det fort gjort å blåse på sjøen.

«Kvinnfolk, det er på tide å ta på seg bunaden og ta bilder av at dere flekser muskler», var budskapet Anja Cecilie Solvik la ut på sosiale medier våren 2019, i protest mot nedlegging av fødestua ved sykehuset i Kristiansund.  På bare seks uker fikk Bunadsgeriljaen over 70.000 medlemmer, og flere underavdelinger. Også i Nordland. 

2019 var året folkelige protester ble så omfattende at de ikke kunne oversees. Det nyttet ikke lenger for regjering og andre med makt å håpe på at «det går nok over». Ikke minst gjør sosiale medier det mulig å mobilisere folk for en felle sak, og hvem vil vel risikere å få 70.000 illsinte, bunadskledde kvinnfolk på nakken i et valgår?

Knapt noe annet folkelig protestopprør har vært mer synlig enn nettopp Bunadsgeriljaen.  Flere fødestuer var i fare, blant annet i Sandnessjøen. Ikledd bunad demonstrerte kvinnene nær sagt høyt og lavt, toget nedover Karl Johan, møtte den ene partilederen etter den andre, som likevel var på valgkampturné, og lot heller ikke Helse Nord være i fred. Og protestene førte fram. Før påske i fjor sa adm. dir. ved Helse Møre og Romsdal at han ville utsette nedleggelsen av fødeavdelingen i Kristiansund. 1-0 til Bunadsgeriljaen, med andre ord. Sandnessjøen får ett av to sykehus på Helgeland; med fødestue.

Bompengeopprøret, og partiet Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB), som ble stiftet i 2014 i Stavanger, gikk i løpet av fjoråret fra å være en lokal kuriositet på Jæren til å bli en maktfaktor før valget. Med slagordet «Nok er nok, nei til mer bompenger» ble partiet målt til en oppslutning på 25,4 prosent i Bergen - i statsministerens hjemby! Det sendte sjokkbølger inn i regjeringskontorene, og kunne ha ført til regjeringskrise.  Med nærmest panikkangst ble det forhandlet fram en ny bompengeavtale mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF.  Og regjeringen ble reddet – med et nødrop.

Den relativt store oppslutningen FNB fikk, også under valget, skyldes neppe at alle sympatiserer med alt FNB står for. Eller at de er så innmari imot alle bomstasjonene. Det har for eksempel ikke vært noe bompengeopprør i Bodø eller Nordland. Folk viste simpelthen finger’n til makta ved å gi sin støtte til det som opprinnelig var et énsaksparti, og en outsider.

Nå ser vi kimen til et «bompengeopprør» langs kysten, ikke minst i Nordland.  Enten du bor i Steigen og opplever at tilbudet med hurtigbåt er blitt vesentlig dårligere fordi fylkeskommunen skal spare penger, eller bor på Dønna og har fått en økning på 40 prosent på fergebilletten, er folk forbandet. Og de organiserer seg.  Etter nyttår ble den offisielle Facebook-gruppen «Protest mot de økte fergetakstene i Nordland» opprettet. Den har allerede over 17.000 medlemmer, og vokser.

Vi snakker ikke bølgeskvulp i havnebassenget. Flertallet på fylkestinget - Ap, SV, Sp og KrF - bør notere seg stormvarselet langs kysten. Det kommer neppe til å gå over, men kan i stedet øke til orkans styrke. Da er det fort gjort å bli blåst på sjøen.

Fortsatt helt konge

Kong Haralds nyttårstale hylles som et poetisk mesterverk,

 og den beste talen kongen noen gang har holdt. 

«Når kongen sukker, sukker mange med», ifølge William Shakespeare. Kongens nyttårstale samler nordmenn foran tv-skjermen. Før nyttårskalkunen, en skål for konge og fedreland, og takk for det gamle. Det er et nasjonalt ritual; også blant dem som vil avvikle kongehuset. Hø, hø sier de, litt flaue, og skynder seg å legge til at når det nå engang er monarki i Norge, så kunne det vært verre, svenskekongen for eksempel…

At statsministerens tale 1. nyttårsdag følges av mange, er ikke spesielt merkelig. Statsministeren har tross alt makt til å styre landet. Signaler om hva som skal prioriteres, og hva som er viktig kommende år, løftes gjerne fram i nyttårstalen. Etter årets vet vi at vi skal plukke opp «bosset» vårt.

Men hva skal vi egentlig med H.M. Kongens nyttårstale? Er den ikke en seremoniell levning fra fortiden? Et tomt ritual? Ettersom kongen ikke har noen reel makt, skulle man tro at også hans ord er betydningsløse. Men slik er det ikke. Nyttårstalen har en viktig funksjon som en sammenbindende tråd i samfunnets teppe, har Jens E. Kjeldsen, professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UiB), påpekt. Den viktigste funksjonen for seremonielle taler som nyttårstaler, bryllupstaler og hyllesttaler er å samle tilhørerne om felles verdier. Vi har ritualer fordi de har viktige sosiale oppgaver i samfunnet.

Kongens nyttårstale har en lang tradisjon. Allerede kong Haakon 7. holdt nyttårstale i kringkastingen, og hilste sitt folk ved inngangen til et nytt år. Etter hvert som kronprins Olav vokste til, fikk også han denne oppgaven. Han holdt sin første nyttårstale i radio i 1935. Andre verdenskrigs påkjenning var stor på kong Haakon, og fra 1946 vekslet kongen, kronprinsen og kronprinsessen om å holde disse talene.

I kong Olavs regjeringstid var det han alene som hadde oppgaven. Han gjorde også talene mer personlige i form og tema. Fra 1960 ble talene også overført i fjernsynet. Ved kong Olavs sykdom måtte daværende kronprins Harald i ilden, og da han som konge ble syk, ble det kronprins Haakon som fikk oppgaven.

På 2000-tallet dalte seertallene for de tradisjonelle nyttårstalene. Kanskje fordi mulighetene til å se talen på andre tidspunkt ble så mange. Men de tv-sendte talene har tatt seg opp. På 1. nyttårsdag 2017 så over én million Erna Solbergs tale, mens kong Haralds tale ble sett av 827.000. Jeg har ikke funnet tall for siste nyttårshelg. Statsministerens tale er godt oppsummert på denne måten: De som ikke vil ha Erna Solberg som statsminister mener talen kunne vært langt bedre. Høyre-politikere og andre som mener statsministeren gjør en god jobb, syns talen var god.

Det er rimelig å anta at flere enn vanlig fikk med seg kong Haralds nyttårstale; Ari Behns selvmord 1. juledag tatt i betraktning. Og kong Harald leverte. Talen hylles som et poetisk mesterverk, og den beste nyttårstalen kong Harald noen gang har holdt. Den ga selv innbitte republikanere tårer i øynene.

Helt konge, med andre ord…

Ned med nord og ned

Skal vi ikke bare overlate til sentrale politikere og

andre søringer å snakke ned landsdelen?

«Se oftere mot nord», skrev Rolf Jacobsen i diktet «Nord». Det meste er nord, står det i sluttlinjen. Men fortsatt er «dømt nord og ned» det vi oftest hører.

Det er usikkert hvor begrepet «nord og ned» kommer fra. I norrøn tid mente man at dødsriket (Hel) lå i nord. Nord og ned var egentlig veien til Hel. Kirken mente helvete lå i nord, nærmere bestemt i Finnmark, der hadde Satan sitt urhjem, her et sted lå syndens svovelpøl. I boka «Ved porten til helvete» skriver Rune Blix Hagen at under hekseprosessene på 1600-tallet fortalte flere angivelige trollkvinner og noen barn til domstolen om besøk i helvete. Det lå angivelig mellom fiskeværet Kiberg og Vardø. Derfra spredte djevler og demoner seg utover hele verden; de fløy kanskje med den kalde nordavinden, som ga både kuldegysninger og revmatisme.

Det vi vet helt sikkert, er at Sigrid Undset i boka «Olav Audunssøn i Hestviken», som ble utgitt i 1925, skrev følgende: «… til Nidaros maate han faa ham, eller Island – nord og ned».  Senere er nord og ned altfor ofte brukt. Det har festet seg som en beskrivelse av noe som er dømt til å mislykkes og gå til helvete. «Nord og ned» er tittelen på debutalbumet til Tungtvann, som kom i 2000. I 2003 ble Bodø/Glimt dømt nord og ned fra eliteserien av en samlet hovedstadspresse, skrev AN.  Det samme gjentok seg i fjor. I år kom debattskriftet «Nord og ned - nordområdene som koloni og framtidsversjon» av Bente Aasjord og Geir Hønneland. «Helse Nord og ned» synes enkelte er en passende beskrivelse, for å nevne noen eksempler på hvordan nordlendingene selv ved å bruke dette negativt ladede begrepet er med på å sementere oppfatningen mange har av landsdelen.

Vi vet jo at det er feil, og at det langt fra er «nord og ned». På alle måter. Både Sparebanken Nord-Norges konjunkturbarometer og SSBs tall forteller en helt annen historie. Landsdelen har aldri hatt sterkere økonomi. Nordland, Troms og Finnmark er på topp i samlet vekst i verdiskaping pr. innbygger de siste ti årene. Arbeidsledigheten er lav, spesielt i Nordland og Troms. Og selv om Oslo fortsatt dominerer, er region Nord-Norge blant de beste når det gjelder andelen av BNP. Lønnsgapet mellom nord og sør er også nesten borte.

De mørke skyene i horisonten – nedgang i folketall, mangel på kompetent arbeidskraft og sentralisering som bidrar til fraflytting fra de minste kommunene – er alvorlige utfordringer.  Og det finnes ingen quick fix. Men det hjelper i hvert fall ikke på bolyst og tilflytting at nordlendingene selv stadig knytter nord til noe som går nedover.

Så hvis vi skal ha ett nyttårsforsett: Skal vi ikke bare begrave «nord og ned» en gang for alle? Og overlate til sentrale politikere og andre søringer, de som gjerne sier «der oppe» når de snakker om Nord-Norge, å snakke ned landsdelen?

Godt nyttår!

Det blir ikke jul uten ...

I år er det noe som mangler i de tradisjonelle førjulsritualene.

Ingen har høylytt protestert mot Frelsesarmeens

syn på homofile soldater. 

«Selvsagt snakker vi om jul og er stolte av våre tradisjoner», skrev Høyres Jan Tore Sanner i en kommentar på Facebook.  Dermed var den tradisjonelle, forutsigbare førjulstradisjonen i gang: «krigen om jula».

Like sikkert som at det er dårlig vær når julegrana skal tennes på torget, kommer «krigen om jula». I år allerede i oktober, da det ble påstått at Ikea hadde sluttet å bruke ordet «jul» fordi årets julekolleksjon hadde samlenavnet «Vinterfest». Det var selvsagt bare tull, men en ypperlig anledning for innvandringskritiske nettsted til å hisse opp kommentarfeltene. Muslimene fikk selvsagt skylda. Etter det har vi vært innom Seljord skole, der elevene ikke fikk bruke ordene julemat og juleball. I stedet het det tradisjonsmat og skoleball, av hensyn til Jehovas vitner, som ikke feirer jul.

I Strand kommune ble pinsemenigheter oppfordret til å fjerne en stor, lysende julestjerne, fordi den har form som en davidsstjerne. Det ble selvfølgelig også en stor sak i mediene. Og kyllingpølsene på Stortingets juletrefest. De fikk Christian Tybring-Gjedde (Frp) til å rase, og ga ham hans eneste politiske seier etter 14 år på Tinget, ifølge ham selv: Tradisjonen tro har vi også lest lange kommentarer for og imot julegudstjenester.  Av de samme som skrev om det samme i fjor. 

Jula er med andre ord nesten i rute. Men da jeg tilfeldig streifer innom programmet «Håp i ei gryte» på TV 2, slo det meg at det er noe som mangler i førjulsstria. Det har ikke vært noen saker om Frelsesarmeens homofilisyn.Homodebatten har dukket opp jevnlig omtrent samtidig som julegryta settes opp på gatehjørner og kjøpesentre i begynnelsen av desember.Tidligere har artister først sagt ja, så nektet å stille opp på grytekonsertene på grunn av Frelsesarmeens homofilisyn. I 2016 sa enkelte medlemmer i Oslo bystyre nei til å stå vakt ved julegryta av samme grunn, noe de blir invitert til hvert år. Å markere et homopolitisk standpunkt har vært viktigere enn å hjelpe Frelsesarmeen med å samle inn penger som skal brukes til å hjelpe de svakeste av oss.  Frelsesarmeen spør for øvrig ikke etter legning hos dem som hjelpes.

At ingen av de mange artistene som har deltatt i programmene «Håp i ei gryte» har sagt nei takk, og samtidig sørget for å offentliggjøre det for hele halve Norge, kan skyldes at de har skjønt at å trekke seg ikke rikker Frelsesarmeen en millimeter, men bare går ut over de mange som trenger hjelp. Det kan også skyldes at de innser at akkurat i desember, så er ikke homofile de viktigste i verden. Eller de kan ha fått med seg at en stille revolusjon er på gang i den konservative organisasjonen: En person som lever i likekjønnet ekteskap har blitt soldat i Frelsesarmeen i Norge. Den historiske begivenheten skjedde 1. september i år. De konservative er selvsagt opprørte.

Så det er altså noe som mangler før alle tradisjonelle førjulsøvelser er unnagjort. Det blir liksom ikke ordentlig jul uten…

God jul!

En varslet katastrofe

Kriseløsning på kriseløsning i ambulanseflytjenesten.

Kan vi være enige om at liv og helse ikke egner seg for

anbud?

«Økonomi handler ikke om å være sparsom med penger, men om å bruke dem klokt», ifølge den britiske forskeren Thomas Henry Huxley (1825-1895). Det er ikke til å komme unna at de som handler på vegne av samfunnet har noe å lære her.  Som at pris ikke betyr alt.

Vi har fått loven om offentlige innkjøp via EØS- avtalen, som skal sikre fri konkurranse. Alt over en viss sum skal ut på anbud, enten vi snakker om nødvendige innkjøp til skoler, frakt av passasjerer med buss, tog eller båt, eller livsnødvendig pasienttransport. Systemet passer dagens markedsliberalistiske regjering godt; det meste skal ut på anbud.

Hvor ille det kan gå når pris vektlegges for mye – noen ganger mer enn kvalitet - ser vi nå med ambulanseflytjenesten.  Babcock, som hadde lavets pris og parkerte velfungerende Lufttransport på sidelinja, er en katastrofe for beredskapen. Det har vært kriseløsning på kriseløsning. Det er et under at ikke liv har gått tapt.

Det er selvfølgelig bra at offentlige kroner utnyttes best mulig. Da er anbud metoden, i smått og stort. Men det er så mange eksempler på mislykkede kontrakter inngått med firma som dumper pris og skryter seg selv opp i skyene for å sikre seg kontrakten at det bør få enhver innkjøpsansvarlig til å revurdere hva det skall legges mest vekt på: pris eller kvalitet.

Et par lokale eksempler: I 2014 tapte Biobag på Rognan anbudet om å levere nedbrytbare poser til husholdningsavfall til Iris Salten. Et kinesisk firma fikk kontrakten. De 40.000 bioposene som ble sendt fra Kina var så dårlige at de ikke kunne brukes, og Iris måtte bestille nye fra nettopp: den lokale bedriften på Rognan. Salten tingrett ga senere Iris medhold i tvisten som oppsto med produsenten i Kina. Og hvor idiotisk er det ikke å frakte søppelposer helt fra Kina, når bedre produkt kan lages lokalt?

Et annet eksempel, som ikke lover godt: Etter at Nordland fylkeskommune i 2018 valgte Hongkong-eide Boreal til å drifte hurtigbåtene på Nordlandekspressen har antall bøter skutt i været.  Der Torghatten hadde én innstilt avgang i 2018, har Boreal hatt 16 innstillinger fra mars og fram til desember i år, ifølge NRK Nordland.

Og hvem går dette ut over? Passasjerer og næringsliv langs kysten.

Det er ganske merkelig at erfarne innkjøpere ikke reagerer når noe er for godt til å være sant. Selv om det helt sikkert er noe å spare på effektivisering og rasjonalisering, så bør markant lavere pris få alarmen til å gå. For hvordan får de egentlig dette til? Ved bevisst å dumpe prisen, kutte i lønninger og antall ansatte, direkte lyve om hva de er i stand til å levere eller unnlate å nevne mangler?

I 2020 skal regjeringens ekspertgruppe legge fram sin rapport om hvordan luftambulansetjenesten skal drives. Kan vi være enige om at liv og helse ikke egner seg for anbud, og at det er staten som skal drive med den slags, som politi og brannvesen? Og at man i hvert fall ikke velger den med lavest pris, men som bare nummer fire på kvalitet, som i tilfellet Babcock?

Man kan som kjent spare seg til fant, og betale seg til narr…