Enøyd og delvis blind

Det enøyde fokuset på tilstanden til gutten gjør oss blinde for

hvorfor Norge i det hele tatt har IS-sympatisører.

                                                                          Illustrasjonsfoto

«Blindheten er størst hos dem som med vilje ikke ser», ifølge islams grunnlegger Muhammed (570-632). Akkurat nå har altfor mange blikket rettet i feil retning, ikke minst takket være regjeringens «antatt» syke barn, hentet hjem sammen med søster og IS-mor. De er her; og kommer ikke til å bli deportert.

Det enøyde fokuset på tilstanden til gutten gjør oss imidlertid blinde for hvorfor Norge i det hele tatt har IS-sympatisører. Altså kvinner og menn som frivillig har vendt det liberale demokratiet ryggen, reist til Syria og sluttet seg til DAESH, den islamske staten. Ifølge tall fra PST er tallet ca. 100. Det er relativt mange med norsk pass, den totale muslimske andelen av befolkningen tatt i betraktning.  

Ingalill Sandal, styremedlem i LIM (Likestilling, integrering og mangfold), er den eneste jeg har fått med meg som påpeker at nordmenn har feil fokus. Vi bør heller spørre om hvorfor og hvordan ungdom født og oppvokst i Norge radikaliseres. Og hvem bidrar til radikaliseringen? Sandal peker blant annet på at det er omtrent 220 moskeer og islamske kultursentre i Norge, som mottar nærmere 200 millioner i statsstøtte, i tillegg til at flere får økonomisk støtte fra opprinnelseslandet. I tillegg har vi Norges største organisasjon for muslimsk ungdom, Islam Net, en ytterst konservativ organisasjon som formidler dødsstraff for homofile, har kjønnsdelte møter, krever tildekning av kvinner og dødsstraff for og å forlate islam.

Og mens flere islamske land kontrollerer radikale imamer, skjer ikke det i Norge. Koranskoler - der gutter og jenter selvfølgelig ikke undervises sammen – har mottatt betydelige beløp til såkalt leksehjelp, men der leksehjelp slett ikke har funnet sted. Til sammen er kanskje så mange som 1000 ungdommer mot sin vilje plassert i foreldrenes opprinnelsesland fordi de er blitt for «norske», uten at det får noen konsekvenser for foreldrene, for å nevne noen eksempler på ting som går helt feil vei.

Også mange muslimer i Norge har advart mot at ultrakonservative og samfunnsfiendtlige holdninger spres i noen moskeer og organisasjoner. Dagens regelverk for økonomisk støtte gjør at trossamfunn med direkte samfunnsfiendtlig virksomhet likevel mottar millionbeløp. Det må ta slutt. Det samme gjelder for andre konservative trossamfunn som bryter norsk lov. Og nå virker det som sløret endelig er fjernet fra politikernes øyne, for å bruke en bibelsk metafor. I forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn, som skal behandles i Stortinget denne våren, foreslås det klarere vilkår for å nekte statsstøtte, eller kutt i denne, dersom trossamfunn krenker andres rettigheter eller friheter, eller bryter forbud mot diskriminering. Selvfølgelig har trossamfunn som gjør nettopp dette, på ulike nivåer, protestert. Disse bør Stortinget glatt overhøre.

Vel nok er religionsfrihet en grunnleggende demokratisk verdi. Men når religiøs praksis kolliderer ned viktige samfunnsinteresser, og direkte motarbeider disse, må religion vike. Det er ingen grunn til at statens skal finansiere samfunnsfiendtlige og diskriminerende holdninger. Det har vi simpelthen ikke råd til.