Misforstått toleranse

Bare et uskyldig stykke tøy? Snakk om å tilsløre

virkeligheten.

«Testen på en god religion er om du kan spøke med den», skriver den amerikanske forfatteren John Irving i boka Mysterieavenyen.  Hvis det er målestokken, er noen religioner opplagt bedre enn andre; når så du sist en treffende parodi av en imam eller Allah?

Lørdag starter Internasjonal uke, et årvisst arrangement som viser bredden av det internasjonale Bodø. Arrangør er Bodø kommune med flere samarbeidspartnere. Målet er bl.a. å gi økt internasjonal forståelse gjennom kulturelt mangfold. Det blir konserter, debatter, familie- og barnearrangementer og mye mer. Fargerike drakter fra ulike land skal vises fram og internasjonal mat serveres, i tillegg til ulike aktiviteter som hennamaling og hårfletting. Og prøving av hijab, forteller arrangementskomiteen til AN.

Prøving av hijab? Hvorfor i all verden skal damer i Bodø prøve hijab? Skjønner ikke de ni kvinnene i arrangementskomiteen, hvorav én bærer hijab, hva de leker med? I store deler av verden brukes plagget for å holde kvinner undertrykte. At noen voksne kvinner frivillig velger å ikle seg dette islamske symbolet på underkastelse, fritar ikke hijaben for innhold og begrunnelse.

Vi ser stadig flere med hijab i gatene. Selv jentunger ned i fem-seksårsalderen seksualiseres gjennom at foreldrene kler på dem hijab. Begrunnelsen for hodeplagget er som kjent at menn ikke skal fristes av å se en kvinnes hår. I islam er menn frie og franke, mens kvinner må dekkes til og være dydige. 

Hijab har gjort sitt inntog på catwalken, i tv-serier beregnet på ungdom, på Kvinnedagen – og på Stortingets talerstol.  I fjor intervjuet VG blant andre Salsabil Saaliti (25), som har etablert et eget klesmerke. Hijaben er selvfølgelig på plass. Saaliti applauderer at dekkende hodeplagg er å se på catwalken. Hun håper dette kan bidra til en normalisering av kvinner som bærer hijab. Det kan bidra til at det blir mindre «vi og dem», men mer «oss».

Nei, vi skal ikke normalisere hijab. I Iran alene påtvinges titalls millioner kvinner å dekke håret. Der pågår det nå en frihetskamp. Kvinner vil bli kvitt det forhatte hodeplagget, og demonstrerer ved å ta av seg hijaben og la håret flagre fritt. På kvinnedagen 8. mars tok Yasaman (24) av seg hijaben. Sammen med moren sin og en venninne delte hun ut blomster til kvinner på T-banen i Teheran. For dette ble hun dømt til 16 års fengsel for «å oppfordre og tilrettelegge for korrupsjon og prostitusjon», ifølge Amnesty, som påpeker at kriminalisering av kvinner og jenter som ikke har på seg hijab er en ekstrem form for kjønnsbasert diskriminering.

Heler ikke i Norge er hijaben til å spøke med. Et betydelig antall unge jenter føler seg tvunget til å bruke hijab, og har fortalt om sosial utestengelse, trusler og voldsbruk dersom de tar den av. Når plagget framstilles som harmløst blir det enda vanskeligere å hjelpe jenter som vil ut av tvangstrøyen.

Når komiteen for Internasjonal uke nå inviterer alle damer til å prøve hijab, så vet jeg ikke om det skal settes på kontoen for ubetenksomhet eller misforstått toleranse. Uansett skal vi si nei takk.

Bare et uskyldig stykke tøy? Snakk om å tilsløre virkeligheten…

Blendahvit rasisme

Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres

melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin

hvithet». Vi er altså alle rasister.

«Jeg har en drøm om at mine fire små barn en dag skal leve i en verden der de ikke blir dømt etter hudfarge, men etter kvaliteten i deres karakter», er fra den berømte «I have a dream»-talen til borgerrettsforkjemperen Martin Luther King, som ble skutt og drept i 1968. For identitetspolitikkens fanebærere gjelder det kun mørkhudede.  Vi som er født med lys hud, noe  vi verken har bedt om eller kan gjøre noe med, kan det sies hva som helst om.

Nylig ble det publisert en artikkel på nettstedet til Fellesrådet for Afrika med tittelen «For å se rasismen, må vi vite hvordan hvithet virker». Den ble mye delt på sosiale medier. Forfatter er førsteamanuensis ved OsloMet, Sandra Fylkesnes, som i februar disputerte over sin doktoravhandling med samme tema. Hun er selv «blendahvit». Entusiastisk proklamerer hun at kritiske hvithetsstudier er et revolusjonerende nytt forskningsfelt i Norge.

Deretter følger en oppramsing av situasjoner der folk som er født med lys hud er rasister alle som én – vi vet bare ikke om det. Her er det plass til bare et par eksempler fra den famøse artikkelen: «Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan komme til uttrykk gjennom (…) at barnehagelærere trøster barn som gråter på en hvit og dermed akseptabel måte (…).

Altså; hvordan trøster man et gråtende barn på en ikke-hvit måte?

«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan også komme til uttrykk via hvite personer som selv har brune barn eller brune ektefeller, som har bodd årevis i Afrika eller har venner som ikke nødvendigvis blir gruppert som hvite».

«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan til og med komme til uttrykk via handlinger som er basert på godhet, kjærlighet og sympati. Gode intensjoner avler, som vi alle vet, ikke nødvendigvis gode resultater. Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin hvithet».

Og hva kalles det når mennesker tillegges egenskaper og holdninger utelukkende basert på hudfarge? Nettopp: klassisk rasisme.

Strukturell, kulturell og sosial rasisme finnes dessverre, også i Norge. Og historisk er det mye å kritisere hvite mennesker for, enten vi snakker norske misjonærer eller danske slavehandlere. Men at en akademiker med hang til selvpisking kaster arvesyndens tunge kappe over oss alle for at vi skal bøye nakken fordi vi tilfeldigvis er født hvite, det skal vi ikke finne oss i.

Etter valget i 2017 ble regjeringen beskyldt for å være «blendahvit». Det fikk forstanderen i Det mosaiske trossamfunn, Ervin Khon, til å ta et oppgjør i Klassekampen med hangen til å definere mennesker utelukkende etter hvor mye pigmenter folk er født med. Kohn er også andre nestleder i  offentlig finansierte Antirasistisk Senter (ARS).  Det hadde vært interessant å vite hva ARS mener om «forskningen» som stempler alle født med lys hud som rasister.

Jeg regner med at det å ta til motmæle mot dem som hevder at rasisme sitter i hudfargen, fører til reaksjoner av typen «der har vi enda ei som ikke skjønner at hun er rasist». Til gjengjeld kan vi konstatere at høyt utdannede og presumtivt kloke folk ikke så rent sjelden skriver direkte dumme ting.

Skammelig, rett og slett

Det er ikke oljearbeiderne som skal skamme seg, det er det

politikere som skal.  

«Skam er løgnen noen har fortalt deg om deg selv», mente den fransk-amerikanske forfatteren Anais Nin (1903-1977). Vi hører det stadig oftere; fy skam deg! Flyskam fikk vi fra Sverige. Kjøttskam kjenner stadig flere på. «Fat- shaming» er forsøk på å få de overvektige til å skamme seg. Ferieskam skal vi visst også ha.

Og så har vi oljeskam. Så ille er det blitt at ansatte i oljeindustrien har sett seg nødt til å gå ut på sosiale medier og proklamere at de er stolte oljearbeidere. Det fortelles historier om at de blir trakassert og «arrestert» når de sier hva de jobber med.

Ingen vet egentlig hvor begrepet kommer fra, eller hvem som sa det først, og ingen vil innrømme at det var de som fant på det. Lederen i Naturvernforbundet, Silje Ask Lundberg, mener det hele er en oppkonstruert sak, og viser til at begrepet «oljeskam» ifølge overvåkningstjenesten Retriver, er brukt bare 25 ganger fram til september. Blant annet i et leserinnlegg som sto på trykk i VG i mai, skrevet av Miljøpartiet de Grønnes Une Bastholm, hvor hun spør om ikke regjeringen eier oljeskam.

Det må være noe med MDG og skam. En annen MDG-politiker har gjort sitt aller beste for å påføre oss flyskam. Og altså oljeskam. Likevel understreker både MDG og naturvernorganisasjonene at det i hvert fall ikke er de som har påført oljearbeiderne skam.

Mon det. Det er mange måter å få folk til å føle skam. Generell nedsnakking av en hel bransje er en av dem. Enkelte eier ikke skamfølelse når det gjelder å sverte Norges viktigste næring.  I en melding på Twitter nylig skrev Emil Snorre Alnæs, som er styremedlem i Gamlebyen MDG, at det «nok er mer effekt å hente ut av de som styrer oljeindustrien, enn de som arbeider der, men «følger bare ordre»-forsvaret gikk jo ut på dato etter Nürnberg. I ettertid kommer nok oljearbeiderne til å høste ca. like mye sympati som de som svingte svepen på plantasjen». Meldingen ble etter hvert slettet.

Nasjonal talsperson i MDG, Arild Hermstad, toer sine hender og fraskriver seg ansvar. Til ABC nyheter sier han at det er opp til hver enkelt å ytre seg. MDG har over 9000 medlemmer, og folk mener mye forskjellig, og at utspillet ikke er representativt for partiets politikk. Men han tar ikke avstand fra, eller beklager, sammenligningen med nazister og slavedrivere.

Det er helt greit å diskutere når oljen skal fases ut. Alle vet at det skjer før eller siden. Men retorikken til de mest «rettroende» klimafantastene og miljøpolitikerne kan ikke kalles annet enn ren mobbing av arbeidere i en bransje som har sørget for velstanden også miljøaktivistene og MDG nyter godt av.

Ordbruken og holdningen kan få noen hver til å rødme av skam.

I skyggen av de «store».

TV-sendt lokal debatt med vanlige hverdagsmennesker som er

klar over at valgflesk kan kjøpes for dyrt er å foretrekke.

«Lokalpolitikerne hadde fortjent at siste uken handlet om lokalpolitikk». Hvem tror du sa dette forleden? En av sliterne som brukte hele onsdag ettermiddag og kveld til å putte valgmateriell i postkassene til folk, i håp om nå igjennom lydmuren med en lokal sak partiet vil satse på?
 
Feil. Det var Erna Solberg som uttalte seg til Dagsavisen onsdag. Ironisk nok brukte statsministeren selv mandag denne uka til å turnere Nord-Norge med et kobbel av statsråder og rådgivere i hælene. Tradisjonen tro skal det deles ut milde gaver i form av lekkasjer fra statsbudsjettet, i et håp om å gi drahjelp og løft til regjeringspartiene. Millioner til First Lego League her, fjerning av en bomstasjon der. Som selvsagt er bra, men som setter lokale og mindre valgvennlige saker i skyggen, sånn at lokale politikere slipper å bli konfrontert med dem. Det tar oppmerksomheten fra det faktum at det er lokalvalg om få dager. Det skulle man kanskje ikke tro.
 
Valgkampen som nå nærmer seg slutten har vært en oppvisning i hvordan rikspolitikere og rikspolitikk har kapret tid og oppmerksomhet fra lokale politikere og lokal politikk. Bompengekrangel som nær veltet regjeringen. Duell mellom Ap-lederen og statsministeren; men de er da ikke på valg? Utspill i sosiale medier om båtmigranter, som har fått saker med lokal relevans til å drukne. Partilederdebatter der folk avbryter og roper til hverandre, og som har null å si for om det skal bygges ny vei til Rønvikfjellet, eller om vedtaket om å legge ned legekontoret i Glomfjord skal reverseres. Utspørring av partiledere i alle kanaler, om tema som lokale politikere ikke kan gjøre noe med, eller i liten grad berøres av.
 
For å si det rett ut: Folk er møkka lei rikspolitikerne. Derfor er det så utrolig befriende å gå på et lokalt valgmøte, snakke med dem som står på stand i Glasshuset, eller se overføringen av folkemøtene som Avisa Nordland har gjennomført. Der er det ordentlige politikere, for å si det sånn. Lokale politikere som slett ikke er medievante, og som ikke nødvendigvis sier det som andre har sagt at de skal si, men som sier det de selv synes høres fornuftig ut. Høflig omtale av politiske motstandere, og samarbeid som er utenkelig på riksplan, til beste for lokalsamfunnet. Naboen, som kanskje snubler litt i iveren, men som virkelig brenner for akkurat den saken. Helt vanlige hverdagsmennesker som vet at de må svare for seg i kassakøen på butikken hvis de ikke holder det de lover, og som derfor er klar over at valgflesk kan kjøpes for dyrt.
 
Det vil denne valgkampen bli husket for: All støyen fra dem som ikke har noe i en lokal valgkamp å gjøre. De som vier småkommunene i distriktene tid og oppmerksomhet kun når de risikerer å tape et valg, og ellers knapt skjenker dem en tanke, langt mindre besøker dem. Verken Ørnes, Moldjord eller Rognan kommer til å se snurten av en eneste sentral partileder før det nærmer seg neste valg, om to år. Trolig ikke da heller.

Det er et valgløfte…

Skyggeboksing

Skal velgerne vite hva kandidatene til bispe-

dømmerådene står for, må de selv ringe rundt til den

den enkelte.

«Jeg stemmer aldri for noen. Jeg stemmer alltid mot», proklamerte den amerikanske skuespilleren W.C. Fields (1880-1946). Da er det en forutsetning at velgerne i det minste vet hva kandidatene mener.

Det er ikke bare kommune- og fylkestingsvalg rett rundt hjørnet. Kirkevalget, som berører drøyt 3,7 millioner medlemmer i Den norske kirke, hører vi mye mindre om. Enda mindre vet potensielle velgere hva kandidatene fra nominasjonskomiteene står for. Det kan fort bli et valg i blinde, og med et overrakende og uønsket resultat.

Valgordningen i Kirken er kronglete og uoversiktlig. I år stilles det tre lister i flere bispedømmer: Åpen folkekirke, Bønnelisten, samt nominasjonskomiteens liste. For de to førstes vedkommende står alle kandidatene på én samlet plattform - en programerklæring - som velgerne kan forholde seg til. Liberale Åpen folkekirke – som vant en historisk seier i homofilisaken under Kirkemøtet i 2016 – arbeider fortsatt for tro, håp og kjærlighet. For alle. Den konservative Bønnelisten vil videreføre den bibelske tro og tradisjon som Den norske kirke har vært tuftet på siden reformasjonen; altså skru klokka tilbake.

Bønnelista stiller ikke liste i Sør-Hålogaland, men anbefaler to kandidater det bør settes kryss ved i den tradisjonelle lista fra nominasjonskomiteen. Et forsøk på kumuleringskupp fra de konservative, som neppe vil lykkes.

Begge de to nevnte listene er to reelle alternativ. Men hva mener egentlig de 15 leke kandidatene nominasjonskomiteen forslår til bispedømmerådet i Sør-Hålogaland? Bortsett fra at listen «speiler et mangfold og oppfatninger», som det heter?

Ja, si det. Skal velgerne ha noen som helst opplysning om hva kandidatene står for i ulike saker må hver enkelt ringe rundt til hver eneste kandidat. Uforvarende kan faktisk sammensetningen av bispedømmerådene – som utgjør Kirkemøtet, kirkens «storting» - få en sammensetning stikk i strid med hva velgerne egentlig ønsker. De som bruker stemmeretten må rett og slett stole på at kandidatene, som kommer fra hele fylket, er ok folk som de er enige med.

Og det handler ikke bare om homofilisaken, som ikke er vunnet en gang for alle. Det handler også om andre viktige prinsipielle spørsmål, altså i hvilken overordnet retning «folkekirken» skal gå.

Utredningen «Styrket demokrati i Den norske kirke» (2008) la premissene for demokratireformen og for Kirkeforliket. Direkte valg til bispedømmerådene skulle styrke demokratiet, og heve interessen for og deltakelse ved kirkevalgene. Da er det rimelig uforståelig at Den norske kirke har en valgordning der velgerne må gjette seg til hva den enkelte kandidat mener. Det satses på generell tillit til personer, uten at disse er forpliktet på noe program. Et skinndemokrati, hvor enkeltpersoner som er innvalgt fritt kan utøve sin makt i kirken uten å ta hensyn til sine velgere, påpeker noen.

Også kalt skyggeboksing.

 

 

For døve ører

«Fordelen med å snakke med seg selv er at man i alle fall vet at noen lytter», ifølge den amerikanske journalisten og humoristen Franklin P. Jones (1908 -1980). Det kunne vært sagt i dag. Om alle toppolitikere.

Aldri reiser partitoppene så mye rundt i landet som akkurat nå. Og aldri hører vi så mange si at de har besøkt en eller annen bedrift eller institusjon, og der har de snakket med folk, og derfor vet de hva grasrota mener om dette eller hint, og dessuten treffer de mennesker utenfor politikken rett som det er, og er fullt ut informert om hvordan folk uten millionlønn og privilegier har det. Virkelig?

I Dagsnytt 18 tidligere i uka kunne analysebyrået Retriever fortelle hvilken enkeltsak som engasjerer nordmenn aller mest i sosiale medier. Altså hvilke saker som kommenteres, får «likes» og deles. Ikke det siste halve året, som vi kan ha inntrykk av, men de siste ti årene. Det er ikke eldreomsorg, kommunesammenslåing eller innvandring, slik mange tror. Det er bompenger.

Gjennom ti år har engasjementet økt, uten at verken politikere eller mediene har fått det med seg. Heller ikke «bompengepartiet» Frp har oppfattet det store engasjementet. Undersøkelsen sier riktig nok ingenting om de som har engasjert seg er for eller imot bompenger, men den viser et enormt engasjement. I den grad noen har forsøkt å gjøre sentrale politikere oppmerksom på dette, har de talt for døve ører. Oppslutningen om Folkeaksjonen mot mer bompenger, også kalt Bompengepartiet, kom som et politisk jordskjelv og et totalt sjokk på samtlige partier. Ikke minst for antibompenge-partiet Frp, som nå blør velgere og oppslutning

Tilfellet bompenger er et godt eksempel på hvordan partitoppene tror de skjønner hva som foregår utenfor Løvebakken og partikontorene i hovedstaden. De vandrer i en evig boble av andre politikere, rådgivere, egne partifolk og hovedstadsjournalister. Denne uka er hele den politiske elite innom Arendalsuka, der de mingler og drikker øl med de samme journalistene de mingler og drikker øl med i hovedstaden, mens avstanden mellom politikere og velgere blir større og større. Både bokstavelig, og i overført betydning

Bompengepartier, bunadsgerilja, miljøstreiker og kamp mot vindmøller er resultatet.

Og hva tror egentlig en partileder at han eller hun får høre, eller lærer, under en times bedriftsbesøk på Nordlandskysten eller i Finnmark? Folkemeningen? Og hvor er alle de såkalte «lyttepostene», de som skal informere partiledelsen om hva som rører seg på grasrota, og som samtlige partier sier de har mange av, når stadig færre engasjerer seg aktivt i politisk arbeid?

Det er selvsagt hyggelig at statsminister Erna Solberg åpner Parkenfestivalen fredag, når hun og andre fra regjeringen nå først deltar på NHO Nordlands hagefest i VIP-teltet i Rensåsen. Enda triveligere hvis hun også tar seg tid til å høre på noe av musikken.

Men i stedet for å dele ut ørepropper for å beskytte hørselen kan kanskje noen gi statsministeren sju-åtte høreapparat som hun kan ta med seg og dele ut sørpå?

De "fossiles" paradegren

«Verden forguder ungdommen, men lar seg regjere av de gamle», ifølge den franske forfatteren Henry Millon de Montherlant (1895-1972). Og sånn er det fortsatt. Yngre mennesker har langt på vei seg selv å takke.

Det er utfordrende å nå fram til en generasjon som er vokst

opp med at alt kan fikses med en app, og som viser finger'n til

 demokratiet.

Det er nedslående tall når vi ser på hvem som bruker det privilegiet det er å kunne velge politikere. Det er ønskelig at 18-åringene - ved siden av å tenke på å ta lappen, at de kan kjøpe øl og hva de skal gjøre etter videregående – også kunne ta inn over seg at de faktisk kan påvirke samfunnet. Ja, jeg vet. Det gjelder slett ikke alle ungdommer. Mange engasjerer seg i ungdomspartiene. Klima og miljø engasjerer spesielt; bare tenk på skolestreikene de siste månedene.

Men dessverre. Enten slutter engasjementet i 18-20-årsalderen, eller så skjønner unge mennesker ikke verdien av en stemmeseddel. Ved siste stortingsvalg utgjorde nordmenn mellom 18 og 39 år 23 prosent av de stemmeberettigede. Men utgjorde hele 40 prosent av hjemmesitterne. Dette er en potensiell velgergruppe av betydelig størrelse, med over 323.000 unge.

Og det kommer ikke akkurat som noen bombe: Aldersgruppen som hadde høyest valgdeltakelse, var født mellom 1945 og 1949. Det er de som tar på seg finklærne når de skal til valglokalet. De «fossiles» paradegren, med andre ord.

Det er veldig bra at godt voksne gjør sin borgerplikt. I en tid der valgdeltakelsen generelt sett er lavere enn ønskelig, er det godt at i det minste godt voksne skjønner vitsen. Men det blir en stor ubalanse når så mange i alderen 18 til 39 lar være å stemme. Samtidig hører vi unge si at de aldri blir hørt.

Skal vi ha et levende og fungerende demokrati kan ikke så mange i samme aldersklasse melde seg ut. Spesielt i lokalvalg, der det velges politikere som har enorm innflytelse på nettopp deres hverdag.  Det er de som bestemmer alt fra fritidsklubber til eiendomsskatt når man i slutten av tjueårene skal etablere seg og kjøpe sin første leilighet. Da er det beklagelig at så mange lar sjansen til å påvirke gå fra seg.

Foran stortingsvalget i 2017 ble det gjort forsøk på å få unge sofavelgere til å røre på seg. 30.000 telefoner og nær 200.000 SMS-er til førstegangsvelgere ble en flopp. Rapporten fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) i etterkant viste at effekten var tilnærmet lik null.

Så hva kan vi gjøre for å få unge mennesker opp av sofaen på valgdagen? Ifølge tall fra SSB går hjemmesitting i arv. Stemmer ikke foreldrene, stemmer heller ikke ungdommene. Vi kan begynne der. Partiene kan gjøre sitt, med å ha unge folk høyt oppe på valglistene. For hva er vitsen med å stemme på et parti som har den første under 30 år på 48.- plass, liksom? Saker spesielt rettet mot aldersgruppen kan kanskje hjelpe. Litt. Mer om demokrati i pensum i videregående? Tja…

Det er utfordrende å nå fram til en generasjon som har vokst opp med at absolutt alt kan fikses ved å laste ned en ny app, og som viser finger’n til demokratiet.