Mindretallets tyranni

«Trær er. Hver plass der det vokser et tre, er den riktige plassen for treet», ifølge forfatteren og oversetteren som skriver under pseudonymet Mari Osmundsen.

Men for enkelte er noen trær galt plassert. De nyplantede langs busstraseen, delvis gjennom byens største park Rensåsen, er foreslått hogget før de har fått slått rot. Det gir grobunn for voksende irritasjon over et lite mindretalls forsøk på å bestemme over alle oss andre.

Bakgrunnen for utspillet om å fjerne bjørketrærne, er hensynet til dem som har pollenallergi. Det er i og for seg sympatisk, og det er en kjensgjerning at antallet som plages av ulike typer allergier er sterkt økende.

Omkring én million nordmenn er mer eller mindre plaget av pollenallergi. Heldigvis er det store flertallet av disse mindre plaget; ikke mer enn at noen forholdsregler eller medisin i en kortere periode reduserer symptomene til et minimum.

For et par tiår siden ville de fleste av oss ha sett på ulike typer allergier som nettopp det: en forbigående plage.

Nå er også dette blitt et samfunnsproblem, godt hjulpet av Norges astma- og allergiforbund, som tjener både penger og innflytelse på å få så mange medlemmer som mulig.

Jo flere som kan defineres som allergikere, jo større tyngde bak krav om at samfunnet skal tilpasse seg dem. Selv blir jeg litt tett i nesen hvis det blir for mye støv eller hundehår, og kan av den grunn sikkert tas til inntekt for allergiforbundets sak.

Norges Astma- og allergiforbund har følgende strategi på nettsiden: «Det er helt nødvendig å legge et aktivt press på aktuelle myndigheter og fagorganer sentralt, regionalt og lokalt for å sikre strategiens oppfølging. Gjøres gjennom lobbyvirksomhet, faglige innspill og bruk av media – sentralt og lokalt». Ett av delmålene er å fjerne bruk av parfyme på offentlige steder. Det kommer de til å klare.

Jeg vet godt hva allergi er, og er slett ikke blind for at et fåtall har så store plager at de kan bli alvorlig syke. Jeg har selv én i min nærmeste familie hvis nøtteallergi var potensielt livstruende i oppveksten. Skulle jeg ha alliert meg med noen for å få presset igjennom et forbud mot nøtter i alle butikkene av den grunn? Forvente og forlange at 99 prosent av Norges befolkning skulle avstå fra nøtter til jul?

Den andre medisinerer seg når pollenallergien er på sitt verste; det går helt greit. Vi kan uansett ikke fjerne alt og alle, overalt, som gir plager eller ubehag for noen få.

Det er ikke vanskelig å ha sympati og medfølelse med folk med kroniske sykdommer, enten det gjelder allergier eller andre ting. Men hele halve verden kan ikke rette seg etter et bitte lite mindretall, hvis utslag ikke bare er en forbigående plage, men kan slå ut i alvorlig sykdom.

Noen ganger må vi kunne si: Sorry, sånn er det bare, livet er ikke rettferdig.

Pollen står ikke plantet i jorda. Pollen flyr gjennom lufta. Utspillet om at vi skal fjerne bjørketrærne er derfor meningsløst, og hjelper ikke pollenallergikerne det aller minste, med mindre hele Rensåsen legges under asfalt, alle hager i området forsvinner og det blir forbudt med blomster på balkongen.

Det er synd at de som vil allergikernes beste, ikke skjønner at de sager over den greina de sitter på ...

I stedet for å hjelpe, sager de over den greina de sitter på.

Verdensmestre - også i dobbeltmoral

Da Jimmy Carter drev valgkamp i USA i 1976 påpekte han at USA ikke kunne være verdens ledende våpeneksportør og verdens ledende freds- og demokratiforkjemper samtidig.

Men det kan altså Norge?

Mens vi markedsfører fredsnasjonen Norge – og bruker utdelingen av Nobels fredspris for det den er verdt for å selge nettopp dette i utlandet – er Norge stor internasjonalt, også på andre felter. Men det hører vi atskillig mindre om.

Norge er en våpeneksportør av dimensjoner. I fjor solgte Norge våpen og ammunisjon for omtrent 2,6 milliarder kroner. Den samlede verdien av eksporten av norsk forsvarsmateriell var på i overkant av 3,9 milliarder kroner.

 Det gjør Norge til en av verdens største våpeneksportører.

At fredsnasjonen Norge tjener stort på våpensalg, er bare ett av paradoksene i en nasjon som rir minst to hester samtidig.

 Vi skryter av vår giverglede til u-land, samtidig som vi selger våpen til nasjoner som bryter menneskerettighetene.

 Måler vi våpeneksporten som vi pleier å gjøre med bistand – nemlig i krone pr. innbygger – er vi fem ganger så stor som USA!

Norge investerer i selskaper som utnytter lokalbefolkningen og skader miljøet i u-land – bare 28 av hele 7.500 selskaper er ekskludert som investeringsobjekt for det norske pensjonsfondet.

De rødgrønne framstiller seg selv som klimaforkjempere, mens utslippene øker her hjemme.

 Og vi har en oljepolitikk som fører til allianser med de verste diktatorer og despoter.

Et lite knippe eksempler på et lite land som hevder seg internasjonalt på en rekke områder, som myndighetene helst ikke vil ha så mye oppmerksomhet rundt.

For ett av regjeringspartiene, Nato-motstanderen SV, er det ikke bare en og annen kamel som svelges.

Det er en hel karavane.

Statssekretær Roger Ingebrigtsen* (Ap) i Forsvarsdepartementet ser derimot lyst på situasjonen, og mener at våpenindustrien kan redde Norge når oljen tar slutt, ifølge Dagsavisen. Han er umåtelig imponert over våpenindustrien.

Norge er allerede verdens sjette største våpeneksportør, og død og fordervelse kan i framtiden bli Norges nye svarte gull, mener altså statssekretæren.

Så sant som det er sagt: En statssekretær kan prisen på alt, men ikke verdien av noe.

Den norske stat eier de største våpenbedriftene i Norge, Nammo og Kongsberg Gruppen. Så mens staten slipper dyre bomber med den ene hånden, tar de inn igjen utgiftene med den andre.

«Troen på at en kort og avgjørende krig er mulig, må være en av de eldste og farligste illusjonene som menneskene har», sa den irske forfatteren Robert Wilson Lynd.

Den illusjonen bruker norske myndigheter til å rettferdiggjøre krigføringen i Afghanistan og Libya – og den skaffer krigsprofitt til våpeneksportøren Norge.

Det bør ikke komme som en bombe på noen.

 "En statssekretær kan prisen på alt, men ikke verdien av noe".

*Roger Ingebrigtsen trakk seg som statssekretær i november 2012.

En sørgelig historie

 «Vi levde med hua i handa

men hadde så sterk ei tru ...».

Hvor mange ganger har vi ikke hørt eller sunget «Nordnorsk julesalme» av Trygve Hoff i løpet av de siste dagene?

Julesalmen som er blitt vår framfor noen annen; og på en måte de færrest tenker over.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre fikk i november overlevert de første innspillene fra Nordområdeutvalget. Under kapitlet «Industriklynger og verdikjeder» påpekes det at nordnorsk industri og næringsliv ikke er kapitalsterkt.

Landsdelen savner miljøer som kan gjøre strategiske, langsiktige investeringer i teknologiutvikling. De virkemidlene som er etablert har ofte for kort tidshorisont, har for høyt krav til avkastning tidlig, har for lav risikovilje og er i sin form mer bedriftsøkonomiske enn strategiske.

Og hva foreslår Nordområdeutvalget? At det bør etableres et fond som kan brukes til utvikling og internasjonalisering for nordnorsk industri, herunder fornybar og bioteknologi.

Det er vel og bra. Men fortsatt må altså landsdelen som er søkkrik på naturressurser hjelpes; få ei statsfinansiert krykke å støtte seg på.

Samtidig renner verdiene av våre egne naturressurser ut, og havner i lomma på eiere som sitter helt andre steder enn i nord, og som bruker verdiene som er skapt her, til investeringer andre steder.

Vannkraftverdier for ca. 6 milliarder kroner er forsvunnet ut av Nordland. Det har skjedd på knapt ett år.

Fra over 100 små familieselskap innenfor lakseoppdrett i fylket har vi nå en situasjon der det meste blir kontrollert av noen få multinasjonale selskap – med skipsreder og skatteflyktning John Fredriksen som verdens (og Nordlands) største!

Lakseprisene er «all time high». Det er formuene til laksebaronene også. For å nevne bare et par eksempler.

Er det rart nordnorsk næringsliv og industri – og dermed også alle vi andre – blir stående med lua i hånda og må be «han stat» om almisser?

Vi er blitt leilendinger igjen. Med noen få hederlige unntak tappes landsdelen for verdier. Enten vi snakker om fiskekvoter, mineraler, oppdrett, kraft, eller olje og gass, så er det almisser som legges igjen i nord.

Noen få skattekroner til vertskommunene. Lønna til de ansatte naturligvis, og en og annen sponsing av gode formål.

Omtrent som de gamle væreierne og handelshusene langs kysten på 1800-tallet.

Det heter bare noe annet i våre dager.

Mange – både kommuner og private – har sett seg tvunget til å selge arvesølvet; det var neppe denne moderne armoda Trygve Hoff hadde i tankene da han skrev salmen på midten av 1980-tallet?

Om noen skulle være villig til å selge tilbake, så klarer ikke engang kommune og fylkeskommune å reise kapital nok til å kjøpe.

Det er som kjent dyrt å være fattig.

«Vi er blitt leilendinger igjen, det heter bare noe annet i dag.

Som en rød klut

Heller ikke Frp-ere hadde kunnet gå av med tidligpensjon hvis

 det ikke var for fagbevegelsen.

Det er velkjent at Carl I. Hagen brukte 1. mai til våronn, hvis han da ikke nesten provokativt stilte seg opp som taler i Spikersuppa på arbeiderbevegelsens festdag. Som takk for innsatsen er han blitt bombardert med rå egg og råtne tomater.

For et par år siden foreslo ungdommen i Fremskrittspartiet å avskaffe 1. mai som fridag, siden folk flest likevel er mer opptatt av å klippe plenen enn å gå i tog og tenke over hva 1. mai egentlig handler om.

FpU vil at folk skal få fri 8. mai, slik at nordmenn som gir blaffen i arbeiderkamp, heller kan klippe plenen mens de gir blaffen i at Norge ble et fritt land på denne dagen i 1945.

Frp er ikke alene om å ville 1. mai til livs. Nå slutter både Bodø og Nordland Unge Høyre seg til kravet. Og så dårlig som oppslutningen har vært de siste årene er det flere som pusser båt eller raker i hagen enn som deltar i demonstrasjonstoget.

Det gir høyresiden rikelig med ammunisjon; det er rett og slett ikke lenger grunnlag for å gi såkalte arbeidere fri for å demonstrere, mener mange. Det er kun noen få som benytter seg av denne muligheten. Hvorfor i all verden skal disse ha fri fra jobb?

Riktig pinlig har det vært flere ganger i Bodø, med et glissent demonstrasjonstog der ikke en eneste fagforeningsfane har vært å se. Det har vært et par røde flagg, som noen parti- og fagforeningstopper pliktskyldig har forsøkt å holde høyt hevet.

Men stadig færre føler seg bekvemme under røde flagg med hammer og sigd.

Og det er ikke så rart. I takt med at samfunnet har forandret seg har også LO-medlemmene endret seg. Sånn omtrent 150.000 LO-medlemmer stemmer Frp eller andre borgerlige parti, en kime til betydelig hodepine for LO-ledelsen på Youngstorget.

De tette båndene mellom LO og Arbeiderpartiet, ikke minst i form av et betydelig antall LO-kroner til Aps valgkamp, er bokstavelig talt som en rød klut. Det får holde mener stadig flere; takke seg til å marsjere under røde faner og flagg i tillegg.

Da kan det være på sin plass å se seg over skulderen. Heller ikke Frp-ere hadde hatt sykelønn og mulighet til å gå av med pensjon 62 år gamle hvis det ikke var for nettopp LO og 1. mai. LO minner selv om det på sine nettsider, nå dagen for dagen.

Historien om maidagen er en historie om en stor del av folket som mobiliserte for å forandre landet. Og som klarte det!

At alle voksne har stemmerett i stortingsvalg kom ikke av seg selv. Det er en grunn til at vanlige folk tjener nok til husleie, mat og klær. Noen tok kampen for gratis skolegang og sykehustjenester fra det offentlige.

Det er det 1. mai skal minne oss om.

Når de tradisjonelle arbeiderkravene ikke lenger frister folk (hvor ble det forresten av parolen mot sosial dumping?), finner også arbeiderbevegelsen nye slagord som kan samle. Helt politisk korrekt vil klimapolitikk og internasjonal solidaritet stå sentralt under årets 1. mai-feiring. «Felles klode – felles ansvar» er slagordet for årets markering, og innsamlingsaksjonen går til Norsk Folkehjelps prosjekter i Sudan.

Og selv om Frp iherdig protesterer mot klimaendringene, har vel heller ikke Frp-ere noe imot de fattige i Sudan?

"Heller ikke Frp-ere hadde hatt sykelønn og mulighet til å gå av med pensjon 62 år gamle hvis det ikke var for nettopp LO og 1. mai."

Den russiske bjørnens tunge labb

«For alle tyranner finnes en unnskyldning: Det er ikke deres skyld at omgivelsene er feige», ifølge den svenske forfatteren Carl Olof (Olle) Hedberg (1899 – 1974).

Noen er mindre feige enn andre. For eksempel det russiske punkbandet Pussy Riot, som nå må i fengsel blant annet for sine kritiske ytringer om de sterke båndene mellom den russisk-ortodokse kirke og president Vladimir Putin.

Formen var kanskje smakløs. Prinsippene er det ikke.

Det var noen år etter Sovjetunionens fall at det var håp om en demokratisk utvikling i Russland. Men det går i feil retning under «tsar» Putin.

Lover som kriminaliserer homofile. Arrestasjoner av lovlige demonstranter i forbindelse med presidentvalget. Antipropagandaloven, som strider mot grunnleggende menneskerettigheter, som ytringsfrihet.

For å nevne noe.

Utenriksministeren i Norge er bekymret, og forsikrer at relevante kanaler skal brukes for å gi uttrykk for denne bekymringen. Både Amnesty International og Den norske Helsingforskomité reagerer på at norske myndigheter ikke går lenger i kritikken av russiske myndigheter.

Samtidig – mens alle ser at dette går feil vei – knyttes stadig sterkere bånd mellom Norge og Russland. Ikke minst i Nordland, der det jubles over enhver kontakt og kontrakt.

Universitetet har en rørende naiv tro (og unnskyldning?) på at et par titalls russiske studenter i året, i hovedsak den russiske elites barn, skal bidra til samfunnsomveltning. På lang sikt, formodentlig.

Ikke én fra akademia har offentlig gitt uttrykk for noe i nærheten av kritikk av regimet. Det har heller ikke nordnorske politikere gjort; det kunne jo skade eksporten av laks.

Nordnorsk symfoni- og operaorkester spiller mer enn gjerne for et hvilket som helst regime, enten det er i Russland eller Kina. Det er ikke orkesterets jobb å drive utenrikspolitikk, er det blitt hevdet.

Det er det selvfølgelig ikke, spesielt ikke når de som driver utenrikspolitikken også finansierer orkesteret.

Men jeg visste ikke at folk som kan spille cello eller fiolin har forbud mot å tenke selv.

Noen reagerer – heldigvis. Norske kirkesamfunn vil ikke forholde seg tause til russiske myndigheters behandling av punkbandet Pussy Riot, melder Norges Kristne Råd.

Russiske myndigheters reaksjon mot ytringene er overdrevet og urimelig sterk, mener rådet, som er alvorlig bekymret for relasjonene mellom kirken og de politiske makthaverne i Russland.

Og Per Vollestad, som skulle synge Grieg i den russiske ambassaden, avlyser i protest mot fengsling av punkbandet. Musikere bør også engasjere seg mer i det som foregår i samfunnet, mener han.

Selvsagt er Norge avhengig av å ha et godt forhold til vår store nabo i øst. Heldigvis har de to landene gode relasjoner; men til hvilken som helst pris?

Det er tross alt forskjell på å drikke kaffe med naboen, og å gå til sengs med ham.

"Forskjell på å drikke kaffe med naboen, og å gå til sengs med ham."

Herskap og tjenere

«Min mann og jeg har funnet et glimrende system når det gjelder husarbeid. Ingen av oss gjør det», uttaler den ikke altfor berømte amerikanske skuespilleren Dottie Archibald.

Det er ikke bare Dottie og ektemannen som har kommet fram til denne arbeidsdelingen på det kjedelige husarbeidet.

I ly av juleforberedelsene har regjeringen presentert endringer i au pair-ordningen. Blant annet skal man unngå at au pairene har barn i hjemlandet.

– Meningen med ordningen er at unge mennesker skal kunne reise til andre land og bli kjent med kulturen og språket der. Det vi er opptatt av å få til, er å styrke og understreke det kulturelle perspektivet i au pair-ordningen, sier Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

Hun legger til at det er viktig å sikre at au pairene ikke blir utnyttet som billig hushjelp.

Au pair (fransk «på lik fot») er en ung person som bor hos en familie i et fremmed land med den hensikt å lære om kulturen der. Vertsfamilien gir kost, losji og lommepenger, og regner som regel med å få hjelp til barnepass og lettere husarbeid tilbake, ifølge Wikipedia.

Etter dagens regler skal au pairen få fri kost og losji, og minst 4000 kroner per måned i lommepenger av vertsfamilien. Dette økes nå til 5000 kroner. Dessuten plikter vertsfamilien å betale for norskkurs.

Au pairen skal jobbe maks 30 timer per uke og ha mulighet til å delta på norskkurs og fritidsaktiviteter; men hvem kontrollerer arbeidstiden i norske hjem?

At ordningen utnyttes grovt av karrierefamilier – der verken far eller mor har tid og overskudd til å ta seg av hus, hjem og egne barn – fins det utallige eksempler på. Rundt 3000 personer er au pairer i Norge, og de fleste er fra Filippinene.

Ifølge undersøkelser Justis- og politidepartementet har gjort blir mange utnyttet som billig arbeidskraft. Kulturutvekslingen blir brukt som et skalkeskjul for sosial dumping.

Det kan alltids diskuteres om det skal være diskvalifiserende å være mor. For en 30-årig småbarnsmor fra Filippinene, er det kanskje et bedre liv å ha gratis kost og losji i Norge, og noen tusenlapper i måneden som kan sendes hjem.

Det er alltid det nordmenn bruker som forsvar når det avsløres sosial dumping, enten det er på en byggeplass eller ved oppvaskbenken.

Litt norsk lærer de seg jo alltids, i tillegg.

Herskap og tjenere er noe vi helst forbinder med engelske tv-serier, med handling fra første halvdel av 1900-tallet. Vi i ferd med å bygge opp et samfunn som ikke er ulikt. Forskjellen er bare at vi henter damer fra utlandet for å gjøre husarbeidet for oss, mens den engelske adelen hentet damer fra landsbygda.

Fordi vi har råd til å kjøpe oss ut av tidsklemme og kjedelig husarbeid, vokser det fram en ny underklasse: tjenerskapet. Vi klarer til og med å overbevise oss selv om at vi gjør en god gjerning samtidig.

Og god samvittighet er jo som kjent en behagelig sovepute.

Sosial dumping ved oppvaskbenken er blitt mer vanlig.

Flau bris i et ølglass

Det er nok en gang demonstrert. I ei hel uke har landets viktigste nyhetsredaksjoner brukt tid og plass på et rykte om hva en trønder skal ha sagt på nachspiel.

At ryktet ble ettertrykkelig og utvetydig avkreftet allerede mandag av en som faktisk var til stede ved bordet på utestedet Lorry, affiserer ikke.

En latterlig «rekonstruksjon» med bilder av aktuelle personer plassert på bordets nå flekkfrie duk, selvhøytidelige kommentatorer som oppfører seg som om det er regjeringskrise og statskupp samtidig – og offentliggjøring av sms-er som egentlig ikke sier noe spesielt kritikkverdig – har jaget næringsministeren fra tv-studio til tv-studio.

Og gitt Telenors mektige styreleder en gyllen anledning til å si offentlig at han skal ha seg frabedt at næringsministeren faktisk mener noe om næringspolitikk.

Ja, egentlig bør vel ikke politikere mene noe om politikk i det hele tatt? Det er kanskje greiest?

At trønderen i egenskap av næringsminister representerer Telenors hovedaksjonær er kanskje også en bagatell i denne sammenhengen?

For mens et aktiv eierskap anses som en styrke i det private næringsliv, skal styreledere og direktører i statseide milliardselskap ha seg frabedt at eieren bryr seg.

Midt oppi alt dette er selve saken – at TV2 er solgt ut av landet – helt forsvunnet.

Og det er jo ikke så rart. Hvis det er noe journalister - og spesielt kommentatorer - i oslogryta demonstrerer gang på gang, så er det at de aldri løfter blikket så høyt at de risikerer å snuble på veien mellom Stortinget og Lorry, og videre til Marienlyst eller TV2-studioet på Karl Johan.

Så hvordan skal de da klare å se helt til Danmark; ekstremt nærsynte som de er?

Rett før jul besøkte den politiske filosofen Phillip Blond Norge. Blond er den intellektuelle drivkraften bak det politiske programmet til Storbritannias statsminister. Ett poeng i hans budskap til en lydhør forsamling var at problemet med Norge er at det ikke er noen problemer.

Det er mye sant i det. Vi krangler om ingenting, og bagateller blåses opp og helt ut av alle proporsjoner.

Så når det verken er regjeringskrise eller statskupp i emning – og ingen i Frp har blamert seg i løpet av de siste to ukene – må jo kommentatorene og journalistene forsvare den gode lønna si med å stå i tv-ruta og si at egentlig vet vi ikke hva vi skal si, for vi var ikke der, og vi vet ikke hva som ble sagt, men vi må jo si noe likevel.

Sånn har de vasset rundt i dovent øl ei hel uke. Uten å skjønne en promille av hva som foregår i resten av landet.

"Vasser rundt i dovent øl uten å skjønne en promille av hva som foregår".