Det store bildet

«Det endelige beviset på likestilling er når en kvinnelig bløffmaker kommer like langt som en mannlig bløffmaker», ifølge Erna Solberg. Hun er ingen bløffmaker. Hun er beviset på at kvinner kan nå helt til topps; hvis de er dyktige nok.

Det er en illusjon at vi har likestilling i dag, slår forskerne Ann Kristin Eide og Merete Kvamme Fabritius ved Nordlandsforskning fast. I rapporten «Tennvæske» har de evaluert kvinnesatsingen til Nordland fylkeskommune. Den har pågått siden begynnelsen av 2000-tallet, for å få flere damer i lokalpolitikken og flere kvinnelige gründere og toppledere.

Ja, det er et stykke igjen. Men noen ganger kan det være nyttig å ta et steg tilbake for å se det store bildet. 

Erna Solberg sitter på toppen. Siv Jensen har hånd om det viktigste virkemiddelet for å gjennomføre politikk: pengesekken. I Forsvarsdepartementet har Ine Marie E. Søreide fingeren på avtrekkeren. I regjeringen for øvrig styres både næringsliv, kultur, miljø og likestilling av kvinner. Flere partier har kvinnelige ledere.

Venstresiden vil selvfølgelig si at ok, det er damer. Men det er ikke de rette damene, og de bedriver feil politikk. Men det er en annen debatt.

Arbeidslivet har tydelige spor etter høye hæler: Gerd Kristiansen troner i LO på Youngstorget, mens Kristin Skogen Lund styrer NHO. Flere fagforbund og arbeidsgiverorganisasjonen har kvinnelige ledere. Blant dem det mektige Fagforbundet, der Mette Nord regjerer. Arbeidslivets nest største hovedorganisasjon, Virke, har en kvinne som frontfigur og administrerende direktør.

Riksmeglingsmannen ble «kastrert», da riksmegleren var en kvinne.

Så har vi de tre P-ene: presse, prelater og PST. Kvinnelige sjefredaktører er riktig nok mangelvare, men i alle de store avisene er det kvinner som er politiske redaktører. Det er i bunn og grunn viktigst. De har stor innvirkning på hva vi skal mene, og hvilke politiske saker som blir virkelig store og får oppmerksomhet. Norsk Presseforbund har kvinnelig generalsekretær.

PST, politiet samfunnet må sette sin lit til, ledes av Marie Benedicte Bjørnland. Flere politimestre er kvinner. Fylkesmenn også, for den saks skyld. Og for å ta med litt åndelig føde: Bispemøtet, kirkens viktigste organ mellom kirkemøtene, har kvinnelig preses. At det for tiden er flere mannlige enn kvinnelige biskoper er forbigående.

Norge styres kort og godt av kvinner. Knapt noe annet land kan vise til maken. Men tar vi på oss de nærsynte brillene igjen, er det selvfølgelig et stykke å gå hvis likestilling skal millimetermåles. 

I presentasjonen av undersøkelsen nevnt innledningsvis pekes det på x-faktoren, som altså skal være knyttet til kjønn. En av de intervjuede kvinnene mener det er den som er årsaken til at akkurat hun aldri har nådd helt til topps. 

Det sies ingenting om forskerne faktisk har undersøkt påstanden for å se om det kan være andre grunner enn det berømte «glasstaket», som det har vært skyldt på i flere tiår. Det presenteres som et faktum.

Glasstak lar seg knuse; mange «svake» kvinner har gjort det. 

Det er selvfølgelig som å banne høylytt i den feministiske menigheten, nå rett før Kvinnedagen. Det er en ikke-sak i enhver debatt om temaet. Tabu, og for mange utenkelig. 

Men med 40 års erfaring fra yrkeslivet mener jeg å ha godt empirisk grunnlag for følgende spørsmål: Kan det simpelthen tenkes at damen ikke er dyktig nok?

"Norge styres av kvinner. Knapt noe annet land kan vise til maken"