Om å tråkke i salaten

En Michelin-stjerne er en enorm anerkjennelse til kokken, og

til lokale råvarer.

«Pinsettmat er ikke helt min greie», skrev Senterpartiets Geir Pollestad etter at det mandag ble delt ut fem Michelin-stjerner til fire norske restauranter.  Innlegget fikk det til å koke på sosiale medier, og Pollestad fikk pepper så det holder. Han måtte bite i det sure eplet og nyansere seg kraftig. Ha ga seg selv to stjerner for uttalelsen.

Mange forbinder fortsatt Michelin-navnet med bildekk. Enda flere rynker på nesen over fisefine matretter til en altfor høy pris, som man verken blir mett av eller nødvendigvis synes smaker veldig godt.  Michelin-guiden ble første gang utgitt i 1900 i Frankrike av brødrene André og Edouard Michelin for å hjelpe bilister å finne veien, få service til bilen og et hotell å sove på. Guiden var gratis fram til 1920. Ifølge en historie fortalt av Michelin-brødrene begynte de å ta betaling da en bunke av guidene ble funnet som støtte for et arbeidsbord i et verksted. Dette viste, ifølge brødrene, at en gratis katalog ikke ville bli tatt seriøst. I 1926 introduserte guiden én stjerne for å markere god mat, to og tre stjerner ble lagt til tidlig på 30-tallet.

Pollestad var irritert over at NTB mente saken om de fem stjernene var så stor at det ble sendt ut hastemeldinger, og Senterpartiets velbrukte oppskrift ble fulgt: «En god illustrasjon på sentralmakta/elitens syn på hva som er viktig og snobberiets glansdager. De aller fleste i Norge forbinder Michelin med bildekk, og kommer aldri noen gang til å spise en Michelin-stjerne», påsto Pollestad. Snakk om å tråkke i salaten.

De færreste av oss spiser på restaurant med Michelin-stjerne. Det skjer kanskje én gang i livet, ved en spesiell anledning. Eller aldri. Pollestad har nok mange med seg når det rynkes på nesen over bitte små porsjoner med navn de færreste av oss skjønner bæret av, og råvarer folk aldri har hørt om. Selv har jeg spist på restaurant med Michelin-stjerne én gang, i Sør-Frankrike. Det er noen år siden, og det jeg husker best fra opplevelsen er at det krøp maur over den hvite duken på bordet. Ikke bare én, men en hel flokk. De sto ikke på menyen. Da vi gjorde kelneren oppmerksom på det, viftet han dem bare vekk med en hvit tøyserviett, og vendte oss ryggen med en overlegen mine. Det gjorde ikke maurene. De kom selvsagt tilbake. Maten? Første lille rett i et glass litt større enn et fingerbøl var en slags mousse eller tykk suppe av Frankrikes stolthet: trøffel. Det smakte… spesielt.

Resten av maten var sikkert god, men gjorde ikke uutslettelig inntrykk. Å servere gourmetmåltider til Kari og Ola Nordmann oppleves sikkert som å servere perler for svin. Men det verken Pollestad eller vi andre skal overse, er hvilken enorm anerkjennelse en Michelin-stjerne er for kokkene, kjøkkenet, restauranten og ikke minst: de lokale råvarene. Standarden på maten som serveres på mange restauranter har hevet seg betraktelig det siste tiåret. Det er blitt kult å være kokk.  I september i fjor ble bodømannen Christian André Pettersen kåret til Årets kokk i Norge – for andre gang. Så sent som denne uka vant det norske kokkelandslaget gull i kokke-OL.   

Vi har ingen Michelin-stjerne her nordpå, tross gode råvarer. Til gjengjeld har vi heller ikke restauranter med maur på bordet.

Heia distriktene?

Man trenger ikke høyere utdanning for å jobbe i fiskeriene,

men man trenger barnehageplass.

«Er det slik at staten tror at fiskere og bønder ikke formerer seg like mye som akademikere», spør stortingsrepresentant Mona Fagerås (SV) retorisk. Det høres idiotisk ut, ikke sant? Men er like fullt et helt legitimt spørsmål. For staten tror åpenbart akkurat det.

Det var NRK Nordland som tidligere i uka skrev den nokså avslørende saken om hvordan byråkrater og politikere ser på Distrikts-Norge. Innbyggerne i Vestvågøy har lavere utdanningsnivå enn landet for øvrig. Dermed mener staten at Vestvågøy ikke har like stort behov for barnehageplasser som kommuner med innbyggere med høyt utdanningsnivå, som for eksempel Bærum. Det svir økonomisk for kommunen i Lofoten, og for andre små distriktskommuner. Vestvågøy, der innbyggerne i snitt har lavt utdanningsnivå, blir trukket drøye tre millioner kroner i rammetilskudd på grunn av dette.

Utdanningskriteriet kom i 2011, da de øremerkede tilskuddene til barnehage ble innlemmet i rammetilskuddet til kommunene.  De såkalt «objektive» kriteriene som ligger til grunn for beregningen av tilskudd, forklares med at etterspørselen etter barnehageplasser i Kommune-Norge henger sammen med utdanningsnivå. Dette fordi yrkesdeltakelsen er høyere hos kvinner med høy utdanning enn kvinner generelt, forklarer en økonomiprofessor.

Dette utgangspunktet blir feil på så mange måter. For det første tas det for gitt at det er kvinner som etterspør barnehageplass; har ikke staten fått med seg at i 2020 kan også menn være dem som gjerne vil ut i jobb? For det andre: Hadde det vært flere arbeidsplasser med krav om formell kompetanse, hadde det bodd flere med høyere utdanning også i Vestvågøy. Ordningen overser totalt at det ikke er nødvendig med mastergrad for å jobbe i den svært lønnsomme fiskeindustrien eller i landbruket, i nærbutikken eller på eldresenteret, på bensinstasjonen eller i kommuneadministrasjonen, på skolekontoret eller i kafeen på rorbusenteret. De som har disse jobbene får også barn. Det kommer kanskje som en stor overraskelse, men skal hjulene holdes i gang i alle de viktige funksjonene som utgjør en velfungerende kommune, så trengs det barnehageplasser, ikke eksamensbevis.

Mona Fagerås (SV) har stilt skriftlig spørsmål til kommunal- og arbeidsminister Nikolai Astrup om saken. Torsdag hadde hun ennå ikke fått svar. Høyres egen stortingsrepresentant, Jonny Finstad fra Vestvågøy, protesterer også mot ordningen, og ønsker oppvask i eget parti. At det ikke er regjeringens distriktspolitiske alibi, Linda Hofstad Helleland (H), som må svare for denne diskriminerende og distriktsfiendtlige ordningen, er for så vidt talende.

Det hører med til historien at Vestvågøy har tilnærmet full barnehagedekning, bedre enn landsgjennomsnittet faktisk. Men kommunen taper altså millioner fordi noen på et kontor har funnet ut at det er akademisk utdanning som skal gjelde.

Det i grunn barnelærdom, men er åpenbart nødvendig å repetere: Man trenger ikke å bo i by og ha høyere utdanning for å få barn.

Sentrums furteparti

Ola Smeplass (Sp) kan ikke bare ta av seg varaordfører-

hatten og kle på seg kjeledressen fra Felleskjøpet,så er han

plutselig en helt annen.

«Man hever stemmen når man burde forsterke sitt argument», påpekte den britiske forfatteren Samuel Johnson (1709-1784). Det er mange måter å heve stemmen på, spesielt i dagens medieverden. For eksempel ved å bruke sosiale medier.

Tirsdag gikk norske hvalfangere ut og oppfordret til boikott av årets TV-aksjon. Innsamlingen går til WWF Verdens naturfond, og pengene skal brukes til å bekjempe at plast havner i havet, og kun til det. Onsdag hev Bodøs varaordfører seg på. I et innlegg på Facebook varslet Ola Smeplass (Sp) at han ikke vil stille opp som rodeleder i år. Han vil heler ikke gi penger til aksjonen. Andre sentrale politikere fra Sp gjør det samme.

Årsaken? Det skyldes ikke at varaordfører Smeplass er for plastsøppel i havet, selvfølgelig ikke. Grunnen er at WWF bruker krefter på å slåss mot norske primærnæringer, og stadig går i strupen på Senterpartiet. WWF er for rovdyr i norsk natur, Senterpartiet er imot og vil ha færrest mulig av dem. Av hensyn til sauebøndene.  Naturlig nok er derfor WWF og Sp motpoler i rovdyrdebatten.

Det er selvfølgelig opp til hver enkelt av oss hvilke organisasjoner vi vil støtte - som privatpersoner. Men varaordføreren i Bodø selger skinnet før bjørnen er skutt når han påberoper seg å være privatperson i akkurat denne saken. En av kommunens fremste tillitsvalgte er tillitsvalgt døgnet rundt.  Han kan ikke bare ta av seg varaordførerhatten og kle på seg kjeledressen fra Felleskjøpet, og vips er han en helt annen. Ikke minst fordi Bodø kommune er samarbeidspartner med TV-aksjonen, er argumentet like dødt som de fire ulvene som ble felt ved Elverum i begynnelsen av januar.

I det hele tatt virker boikotten å være et resultat av at noen tillater seg å være slemme mot Senterpartiet. Ja, det er en boikott, selv om varaordføreren hevder noe annet. I et intervju med NRK Nordland ble katta sluppet ut av sekken: Smeplass uttaler at dersom WWF klarer å overbevise ham om at de ikke lenger går til angrep på Senterpartiets politikk, skal han revurdere sitt standpunkt i saken. 

Hva i all verden er dette annet enn furting vi vanligvis forbinder med barneskolestadiet, og et forsøk på å kneble ytringer fra politiske motstandere?

Det er forunderlig at varaordføreren ikke evner å ha to tanker i hodet samtidig. Det er helt greit å gi penger til Frelsesarmeens julegryte, selv om man er uenig i organisasjonens politikk når det gjelder homofile. Eller støtte alt det gode arbeidet Kirkens Bymisjon gjør, selv om man ikke er troende kristen eller medlem av Den norske kirke. På samme måte er det er fullt mulig å være uenig med WWF i rovdyrpolitikken, og samtidig bidra til den viktige og nødvendige jobben mot plastforurensning.

Gjør vi alt mulig til en partipolitisk markeringssak, der egeninteresse og politisk markeringsbehov går foran den gode saken, blir det bare mindre penger der det trenges mest.

Og det blir ikke skutt flere ulver av den grunn.

Enøyd og delvis blind

Det enøyde fokuset på tilstanden til gutten gjør oss blinde for

hvorfor Norge i det hele tatt har IS-sympatisører.

                                                                          Illustrasjonsfoto

«Blindheten er størst hos dem som med vilje ikke ser», ifølge islams grunnlegger Muhammed (570-632). Akkurat nå har altfor mange blikket rettet i feil retning, ikke minst takket være regjeringens «antatt» syke barn, hentet hjem sammen med søster og IS-mor. De er her; og kommer ikke til å bli deportert.

Det enøyde fokuset på tilstanden til gutten gjør oss imidlertid blinde for hvorfor Norge i det hele tatt har IS-sympatisører. Altså kvinner og menn som frivillig har vendt det liberale demokratiet ryggen, reist til Syria og sluttet seg til DAESH, den islamske staten. Ifølge tall fra PST er tallet ca. 100. Det er relativt mange med norsk pass, den totale muslimske andelen av befolkningen tatt i betraktning.  

Ingalill Sandal, styremedlem i LIM (Likestilling, integrering og mangfold), er den eneste jeg har fått med meg som påpeker at nordmenn har feil fokus. Vi bør heller spørre om hvorfor og hvordan ungdom født og oppvokst i Norge radikaliseres. Og hvem bidrar til radikaliseringen? Sandal peker blant annet på at det er omtrent 220 moskeer og islamske kultursentre i Norge, som mottar nærmere 200 millioner i statsstøtte, i tillegg til at flere får økonomisk støtte fra opprinnelseslandet. I tillegg har vi Norges største organisasjon for muslimsk ungdom, Islam Net, en ytterst konservativ organisasjon som formidler dødsstraff for homofile, har kjønnsdelte møter, krever tildekning av kvinner og dødsstraff for og å forlate islam.

Og mens flere islamske land kontrollerer radikale imamer, skjer ikke det i Norge. Koranskoler - der gutter og jenter selvfølgelig ikke undervises sammen – har mottatt betydelige beløp til såkalt leksehjelp, men der leksehjelp slett ikke har funnet sted. Til sammen er kanskje så mange som 1000 ungdommer mot sin vilje plassert i foreldrenes opprinnelsesland fordi de er blitt for «norske», uten at det får noen konsekvenser for foreldrene, for å nevne noen eksempler på ting som går helt feil vei.

Også mange muslimer i Norge har advart mot at ultrakonservative og samfunnsfiendtlige holdninger spres i noen moskeer og organisasjoner. Dagens regelverk for økonomisk støtte gjør at trossamfunn med direkte samfunnsfiendtlig virksomhet likevel mottar millionbeløp. Det må ta slutt. Det samme gjelder for andre konservative trossamfunn som bryter norsk lov. Og nå virker det som sløret endelig er fjernet fra politikernes øyne, for å bruke en bibelsk metafor. I forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn, som skal behandles i Stortinget denne våren, foreslås det klarere vilkår for å nekte statsstøtte, eller kutt i denne, dersom trossamfunn krenker andres rettigheter eller friheter, eller bryter forbud mot diskriminering. Selvfølgelig har trossamfunn som gjør nettopp dette, på ulike nivåer, protestert. Disse bør Stortinget glatt overhøre.

Vel nok er religionsfrihet en grunnleggende demokratisk verdi. Men når religiøs praksis kolliderer ned viktige samfunnsinteresser, og direkte motarbeider disse, må religion vike. Det er ingen grunn til at statens skal finansiere samfunnsfiendtlige og diskriminerende holdninger. Det har vi simpelthen ikke råd til.
 
 

Redselen for jentelus

Rene herreklubber gjør seg selv irrelevante når kvinner med

reell makt nektes adgang.

«Voksne menn i dress som er redd for jentelus tror jeg ikke at jeg gidder å bruke så mye tid på». Det er stortingsrepresentant og talsperson i Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, som på denne måten gir en knusende beskrivelse av herreklubben Norske Selskab.

Det har bokstavelig talt stormet i de fornemme lokalene til den lukkede og eksklusive herreklubben Norske Selskab i Oslo, etter at direksjonen (bare folk som fortsatt befinner seg på begynnelsen av 1900-tallet kan finne på å bruke et så selvhøytidelig og gammeldags ord) luftet muligheten for at også kvinner kan bli medlemmer. Det var Dagbladets «Børsen» som løftet fram saken, som førte til så stor oppstandelse blant superrike og næringslivsledere at den ble lagt død.  Kultur- og næringslivstopper har meldt seg ut i protest mot at kvinner ikke får bli medlemmer.  Styrelederen har gått av etter sterke reaksjoner og direkte personangrep mot direksjonen. 

Det er slett ikke bare i Oslo det finnes klubber der kvinner ikke har adgang.  Bodø By løftet nylig fram herreklubben Bodø Athenæum. Det er sannsynligvis Bodøs eldste forening, dannet i 1885 av handelsstanden, og ifølge formannen i direksjonen (ja, Bodø Athenæum har også direksjon) har det vært en runde for noen år siden hvor det ble diskutert om det skulle startes en kvinneklubb som en del av Bodø Athenæum. Men konklusjonen var at kvinner ikke får adgang, heller ikke i en egen klubb. Men det arrangeres Damens aften en gang iblant.

Bodø er for øvrig et kraftsentrum for losjevirksomheten i Nord-Norge. Ingen annen by har så mange losjer, både for kvinner og menn, og ingen annen by har så mange medlemmer i de hemmelige broder- og søsterskap.

I de lukkede losjene og foreningene er det i stor grad samfunnstoppene som blir invitert inn. Likevel tror jeg ikke på den store konspirasjonsteorien om et det er Norske Selskab eller Frimurerlosjen som egentlig styrer Norge eller Bodø. Men det er opplagt at det dannes nettverk i som kan være nyttige i ulike sammenhenger. Nettverksbygging er viktig, både i næringsliv og politikk. Også i rene kvinnefora.   

Rene herreklubber er selvsagt forhistoriske; de gjør seg selv irrelevante i dagens samfunn når kvinner med reell makt nektes adgang. Som da oljeminister Thorild Widvey ble nektet adgang på en torskemiddag i Norske Selskabs lokaler i 2013, fordi hun er kvinne.Tradisjonelle kvinnearenaer, Som Norske Kvinners Sanitetsforening, har derimot fulgt med i tiden, og har forlengs åpnet for menn som medlemmer.

Men det ligger et stort dilemma i saken.  For hvis kvinner skal rase over rene herreklubber og forlange at de åpnes også for kvinner, så må vi samtidig akseptere at rene kvinneklubber og kvinnelosjer åpnes for menn. Så pass logisk og konsekvent må kritikken tross alt være.

Det finnes en rekke kvinnenettverk der menn ikke har adgang.  Vil vi egentlig ha dem med? 

Stormvarsel langs kysten

Kystopprøret på grunn av høye fergepriser har potensial

til å få orkans styrke. Da er det fort gjort å blåse på sjøen.

«Kvinnfolk, det er på tide å ta på seg bunaden og ta bilder av at dere flekser muskler», var budskapet Anja Cecilie Solvik la ut på sosiale medier våren 2019, i protest mot nedlegging av fødestua ved sykehuset i Kristiansund.  På bare seks uker fikk Bunadsgeriljaen over 70.000 medlemmer, og flere underavdelinger. Også i Nordland. 

2019 var året folkelige protester ble så omfattende at de ikke kunne oversees. Det nyttet ikke lenger for regjering og andre med makt å håpe på at «det går nok over». Ikke minst gjør sosiale medier det mulig å mobilisere folk for en felle sak, og hvem vil vel risikere å få 70.000 illsinte, bunadskledde kvinnfolk på nakken i et valgår?

Knapt noe annet folkelig protestopprør har vært mer synlig enn nettopp Bunadsgeriljaen.  Flere fødestuer var i fare, blant annet i Sandnessjøen. Ikledd bunad demonstrerte kvinnene nær sagt høyt og lavt, toget nedover Karl Johan, møtte den ene partilederen etter den andre, som likevel var på valgkampturné, og lot heller ikke Helse Nord være i fred. Og protestene førte fram. Før påske i fjor sa adm. dir. ved Helse Møre og Romsdal at han ville utsette nedleggelsen av fødeavdelingen i Kristiansund. 1-0 til Bunadsgeriljaen, med andre ord. Sandnessjøen får ett av to sykehus på Helgeland; med fødestue.

Bompengeopprøret, og partiet Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB), som ble stiftet i 2014 i Stavanger, gikk i løpet av fjoråret fra å være en lokal kuriositet på Jæren til å bli en maktfaktor før valget. Med slagordet «Nok er nok, nei til mer bompenger» ble partiet målt til en oppslutning på 25,4 prosent i Bergen - i statsministerens hjemby! Det sendte sjokkbølger inn i regjeringskontorene, og kunne ha ført til regjeringskrise.  Med nærmest panikkangst ble det forhandlet fram en ny bompengeavtale mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF.  Og regjeringen ble reddet – med et nødrop.

Den relativt store oppslutningen FNB fikk, også under valget, skyldes neppe at alle sympatiserer med alt FNB står for. Eller at de er så innmari imot alle bomstasjonene. Det har for eksempel ikke vært noe bompengeopprør i Bodø eller Nordland. Folk viste simpelthen finger’n til makta ved å gi sin støtte til det som opprinnelig var et énsaksparti, og en outsider.

Nå ser vi kimen til et «bompengeopprør» langs kysten, ikke minst i Nordland.  Enten du bor i Steigen og opplever at tilbudet med hurtigbåt er blitt vesentlig dårligere fordi fylkeskommunen skal spare penger, eller bor på Dønna og har fått en økning på 40 prosent på fergebilletten, er folk forbandet. Og de organiserer seg.  Etter nyttår ble den offisielle Facebook-gruppen «Protest mot de økte fergetakstene i Nordland» opprettet. Den har allerede over 17.000 medlemmer, og vokser.

Vi snakker ikke bølgeskvulp i havnebassenget. Flertallet på fylkestinget - Ap, SV, Sp og KrF - bør notere seg stormvarselet langs kysten. Det kommer neppe til å gå over, men kan i stedet øke til orkans styrke. Da er det fort gjort å bli blåst på sjøen.

Fortsatt helt konge

Kong Haralds nyttårstale hylles som et poetisk mesterverk,

 og den beste talen kongen noen gang har holdt. 

«Når kongen sukker, sukker mange med», ifølge William Shakespeare. Kongens nyttårstale samler nordmenn foran tv-skjermen. Før nyttårskalkunen, en skål for konge og fedreland, og takk for det gamle. Det er et nasjonalt ritual; også blant dem som vil avvikle kongehuset. Hø, hø sier de, litt flaue, og skynder seg å legge til at når det nå engang er monarki i Norge, så kunne det vært verre, svenskekongen for eksempel…

At statsministerens tale 1. nyttårsdag følges av mange, er ikke spesielt merkelig. Statsministeren har tross alt makt til å styre landet. Signaler om hva som skal prioriteres, og hva som er viktig kommende år, løftes gjerne fram i nyttårstalen. Etter årets vet vi at vi skal plukke opp «bosset» vårt.

Men hva skal vi egentlig med H.M. Kongens nyttårstale? Er den ikke en seremoniell levning fra fortiden? Et tomt ritual? Ettersom kongen ikke har noen reel makt, skulle man tro at også hans ord er betydningsløse. Men slik er det ikke. Nyttårstalen har en viktig funksjon som en sammenbindende tråd i samfunnets teppe, har Jens E. Kjeldsen, professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UiB), påpekt. Den viktigste funksjonen for seremonielle taler som nyttårstaler, bryllupstaler og hyllesttaler er å samle tilhørerne om felles verdier. Vi har ritualer fordi de har viktige sosiale oppgaver i samfunnet.

Kongens nyttårstale har en lang tradisjon. Allerede kong Haakon 7. holdt nyttårstale i kringkastingen, og hilste sitt folk ved inngangen til et nytt år. Etter hvert som kronprins Olav vokste til, fikk også han denne oppgaven. Han holdt sin første nyttårstale i radio i 1935. Andre verdenskrigs påkjenning var stor på kong Haakon, og fra 1946 vekslet kongen, kronprinsen og kronprinsessen om å holde disse talene.

I kong Olavs regjeringstid var det han alene som hadde oppgaven. Han gjorde også talene mer personlige i form og tema. Fra 1960 ble talene også overført i fjernsynet. Ved kong Olavs sykdom måtte daværende kronprins Harald i ilden, og da han som konge ble syk, ble det kronprins Haakon som fikk oppgaven.

På 2000-tallet dalte seertallene for de tradisjonelle nyttårstalene. Kanskje fordi mulighetene til å se talen på andre tidspunkt ble så mange. Men de tv-sendte talene har tatt seg opp. På 1. nyttårsdag 2017 så over én million Erna Solbergs tale, mens kong Haralds tale ble sett av 827.000. Jeg har ikke funnet tall for siste nyttårshelg. Statsministerens tale er godt oppsummert på denne måten: De som ikke vil ha Erna Solberg som statsminister mener talen kunne vært langt bedre. Høyre-politikere og andre som mener statsministeren gjør en god jobb, syns talen var god.

Det er rimelig å anta at flere enn vanlig fikk med seg kong Haralds nyttårstale; Ari Behns selvmord 1. juledag tatt i betraktning. Og kong Harald leverte. Talen hylles som et poetisk mesterverk, og den beste nyttårstalen kong Harald noen gang har holdt. Den ga selv innbitte republikanere tårer i øynene.

Helt konge, med andre ord…