Stormvarsel langs kysten

Kystopprøret på grunn av høye fergepriser har potensial

til å få orkans styrke. Da er det fort gjort å blåse på sjøen.

«Kvinnfolk, det er på tide å ta på seg bunaden og ta bilder av at dere flekser muskler», var budskapet Anja Cecilie Solvik la ut på sosiale medier våren 2019, i protest mot nedlegging av fødestua ved sykehuset i Kristiansund.  På bare seks uker fikk Bunadsgeriljaen over 70.000 medlemmer, og flere underavdelinger. Også i Nordland. 

2019 var året folkelige protester ble så omfattende at de ikke kunne oversees. Det nyttet ikke lenger for regjering og andre med makt å håpe på at «det går nok over». Ikke minst gjør sosiale medier det mulig å mobilisere folk for en felle sak, og hvem vil vel risikere å få 70.000 illsinte, bunadskledde kvinnfolk på nakken i et valgår?

Knapt noe annet folkelig protestopprør har vært mer synlig enn nettopp Bunadsgeriljaen.  Flere fødestuer var i fare, blant annet i Sandnessjøen. Ikledd bunad demonstrerte kvinnene nær sagt høyt og lavt, toget nedover Karl Johan, møtte den ene partilederen etter den andre, som likevel var på valgkampturné, og lot heller ikke Helse Nord være i fred. Og protestene førte fram. Før påske i fjor sa adm. dir. ved Helse Møre og Romsdal at han ville utsette nedleggelsen av fødeavdelingen i Kristiansund. 1-0 til Bunadsgeriljaen, med andre ord. Sandnessjøen får ett av to sykehus på Helgeland; med fødestue.

Bompengeopprøret, og partiet Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB), som ble stiftet i 2014 i Stavanger, gikk i løpet av fjoråret fra å være en lokal kuriositet på Jæren til å bli en maktfaktor før valget. Med slagordet «Nok er nok, nei til mer bompenger» ble partiet målt til en oppslutning på 25,4 prosent i Bergen - i statsministerens hjemby! Det sendte sjokkbølger inn i regjeringskontorene, og kunne ha ført til regjeringskrise.  Med nærmest panikkangst ble det forhandlet fram en ny bompengeavtale mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF.  Og regjeringen ble reddet – med et nødrop.

Den relativt store oppslutningen FNB fikk, også under valget, skyldes neppe at alle sympatiserer med alt FNB står for. Eller at de er så innmari imot alle bomstasjonene. Det har for eksempel ikke vært noe bompengeopprør i Bodø eller Nordland. Folk viste simpelthen finger’n til makta ved å gi sin støtte til det som opprinnelig var et énsaksparti, og en outsider.

Nå ser vi kimen til et «bompengeopprør» langs kysten, ikke minst i Nordland.  Enten du bor i Steigen og opplever at tilbudet med hurtigbåt er blitt vesentlig dårligere fordi fylkeskommunen skal spare penger, eller bor på Dønna og har fått en økning på 40 prosent på fergebilletten, er folk forbandet. Og de organiserer seg.  Etter nyttår ble den offisielle Facebook-gruppen «Protest mot de økte fergetakstene i Nordland» opprettet. Den har allerede over 17.000 medlemmer, og vokser.

Vi snakker ikke bølgeskvulp i havnebassenget. Flertallet på fylkestinget - Ap, SV, Sp og KrF - bør notere seg stormvarselet langs kysten. Det kommer neppe til å gå over, men kan i stedet øke til orkans styrke. Da er det fort gjort å bli blåst på sjøen.

Fortsatt helt konge

Kong Haralds nyttårstale hylles som et poetisk mesterverk,

 og den beste talen kongen noen gang har holdt. 

«Når kongen sukker, sukker mange med», ifølge William Shakespeare. Kongens nyttårstale samler nordmenn foran tv-skjermen. Før nyttårskalkunen, en skål for konge og fedreland, og takk for det gamle. Det er et nasjonalt ritual; også blant dem som vil avvikle kongehuset. Hø, hø sier de, litt flaue, og skynder seg å legge til at når det nå engang er monarki i Norge, så kunne det vært verre, svenskekongen for eksempel…

At statsministerens tale 1. nyttårsdag følges av mange, er ikke spesielt merkelig. Statsministeren har tross alt makt til å styre landet. Signaler om hva som skal prioriteres, og hva som er viktig kommende år, løftes gjerne fram i nyttårstalen. Etter årets vet vi at vi skal plukke opp «bosset» vårt.

Men hva skal vi egentlig med H.M. Kongens nyttårstale? Er den ikke en seremoniell levning fra fortiden? Et tomt ritual? Ettersom kongen ikke har noen reel makt, skulle man tro at også hans ord er betydningsløse. Men slik er det ikke. Nyttårstalen har en viktig funksjon som en sammenbindende tråd i samfunnets teppe, har Jens E. Kjeldsen, professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UiB), påpekt. Den viktigste funksjonen for seremonielle taler som nyttårstaler, bryllupstaler og hyllesttaler er å samle tilhørerne om felles verdier. Vi har ritualer fordi de har viktige sosiale oppgaver i samfunnet.

Kongens nyttårstale har en lang tradisjon. Allerede kong Haakon 7. holdt nyttårstale i kringkastingen, og hilste sitt folk ved inngangen til et nytt år. Etter hvert som kronprins Olav vokste til, fikk også han denne oppgaven. Han holdt sin første nyttårstale i radio i 1935. Andre verdenskrigs påkjenning var stor på kong Haakon, og fra 1946 vekslet kongen, kronprinsen og kronprinsessen om å holde disse talene.

I kong Olavs regjeringstid var det han alene som hadde oppgaven. Han gjorde også talene mer personlige i form og tema. Fra 1960 ble talene også overført i fjernsynet. Ved kong Olavs sykdom måtte daværende kronprins Harald i ilden, og da han som konge ble syk, ble det kronprins Haakon som fikk oppgaven.

På 2000-tallet dalte seertallene for de tradisjonelle nyttårstalene. Kanskje fordi mulighetene til å se talen på andre tidspunkt ble så mange. Men de tv-sendte talene har tatt seg opp. På 1. nyttårsdag 2017 så over én million Erna Solbergs tale, mens kong Haralds tale ble sett av 827.000. Jeg har ikke funnet tall for siste nyttårshelg. Statsministerens tale er godt oppsummert på denne måten: De som ikke vil ha Erna Solberg som statsminister mener talen kunne vært langt bedre. Høyre-politikere og andre som mener statsministeren gjør en god jobb, syns talen var god.

Det er rimelig å anta at flere enn vanlig fikk med seg kong Haralds nyttårstale; Ari Behns selvmord 1. juledag tatt i betraktning. Og kong Harald leverte. Talen hylles som et poetisk mesterverk, og den beste nyttårstalen kong Harald noen gang har holdt. Den ga selv innbitte republikanere tårer i øynene.

Helt konge, med andre ord…

Ned med nord og ned

Skal vi ikke bare overlate til sentrale politikere og

andre søringer å snakke ned landsdelen?

«Se oftere mot nord», skrev Rolf Jacobsen i diktet «Nord». Det meste er nord, står det i sluttlinjen. Men fortsatt er «dømt nord og ned» det vi oftest hører.

Det er usikkert hvor begrepet «nord og ned» kommer fra. I norrøn tid mente man at dødsriket (Hel) lå i nord. Nord og ned var egentlig veien til Hel. Kirken mente helvete lå i nord, nærmere bestemt i Finnmark, der hadde Satan sitt urhjem, her et sted lå syndens svovelpøl. I boka «Ved porten til helvete» skriver Rune Blix Hagen at under hekseprosessene på 1600-tallet fortalte flere angivelige trollkvinner og noen barn til domstolen om besøk i helvete. Det lå angivelig mellom fiskeværet Kiberg og Vardø. Derfra spredte djevler og demoner seg utover hele verden; de fløy kanskje med den kalde nordavinden, som ga både kuldegysninger og revmatisme.

Det vi vet helt sikkert, er at Sigrid Undset i boka «Olav Audunssøn i Hestviken», som ble utgitt i 1925, skrev følgende: «… til Nidaros maate han faa ham, eller Island – nord og ned».  Senere er nord og ned altfor ofte brukt. Det har festet seg som en beskrivelse av noe som er dømt til å mislykkes og gå til helvete. «Nord og ned» er tittelen på debutalbumet til Tungtvann, som kom i 2000. I 2003 ble Bodø/Glimt dømt nord og ned fra eliteserien av en samlet hovedstadspresse, skrev AN.  Det samme gjentok seg i fjor. I år kom debattskriftet «Nord og ned - nordområdene som koloni og framtidsversjon» av Bente Aasjord og Geir Hønneland. «Helse Nord og ned» synes enkelte er en passende beskrivelse, for å nevne noen eksempler på hvordan nordlendingene selv ved å bruke dette negativt ladede begrepet er med på å sementere oppfatningen mange har av landsdelen.

Vi vet jo at det er feil, og at det langt fra er «nord og ned». På alle måter. Både Sparebanken Nord-Norges konjunkturbarometer og SSBs tall forteller en helt annen historie. Landsdelen har aldri hatt sterkere økonomi. Nordland, Troms og Finnmark er på topp i samlet vekst i verdiskaping pr. innbygger de siste ti årene. Arbeidsledigheten er lav, spesielt i Nordland og Troms. Og selv om Oslo fortsatt dominerer, er region Nord-Norge blant de beste når det gjelder andelen av BNP. Lønnsgapet mellom nord og sør er også nesten borte.

De mørke skyene i horisonten – nedgang i folketall, mangel på kompetent arbeidskraft og sentralisering som bidrar til fraflytting fra de minste kommunene – er alvorlige utfordringer.  Og det finnes ingen quick fix. Men det hjelper i hvert fall ikke på bolyst og tilflytting at nordlendingene selv stadig knytter nord til noe som går nedover.

Så hvis vi skal ha ett nyttårsforsett: Skal vi ikke bare begrave «nord og ned» en gang for alle? Og overlate til sentrale politikere og andre søringer, de som gjerne sier «der oppe» når de snakker om Nord-Norge, å snakke ned landsdelen?

Godt nyttår!

Det blir ikke jul uten ...

I år er det noe som mangler i de tradisjonelle førjulsritualene.

Ingen har høylytt protestert mot Frelsesarmeens

syn på homofile soldater. 

«Selvsagt snakker vi om jul og er stolte av våre tradisjoner», skrev Høyres Jan Tore Sanner i en kommentar på Facebook.  Dermed var den tradisjonelle, forutsigbare førjulstradisjonen i gang: «krigen om jula».

Like sikkert som at det er dårlig vær når julegrana skal tennes på torget, kommer «krigen om jula». I år allerede i oktober, da det ble påstått at Ikea hadde sluttet å bruke ordet «jul» fordi årets julekolleksjon hadde samlenavnet «Vinterfest». Det var selvsagt bare tull, men en ypperlig anledning for innvandringskritiske nettsted til å hisse opp kommentarfeltene. Muslimene fikk selvsagt skylda. Etter det har vi vært innom Seljord skole, der elevene ikke fikk bruke ordene julemat og juleball. I stedet het det tradisjonsmat og skoleball, av hensyn til Jehovas vitner, som ikke feirer jul.

I Strand kommune ble pinsemenigheter oppfordret til å fjerne en stor, lysende julestjerne, fordi den har form som en davidsstjerne. Det ble selvfølgelig også en stor sak i mediene. Og kyllingpølsene på Stortingets juletrefest. De fikk Christian Tybring-Gjedde (Frp) til å rase, og ga ham hans eneste politiske seier etter 14 år på Tinget, ifølge ham selv: Tradisjonen tro har vi også lest lange kommentarer for og imot julegudstjenester.  Av de samme som skrev om det samme i fjor. 

Jula er med andre ord nesten i rute. Men da jeg tilfeldig streifer innom programmet «Håp i ei gryte» på TV 2, slo det meg at det er noe som mangler i førjulsstria. Det har ikke vært noen saker om Frelsesarmeens homofilisyn.Homodebatten har dukket opp jevnlig omtrent samtidig som julegryta settes opp på gatehjørner og kjøpesentre i begynnelsen av desember.Tidligere har artister først sagt ja, så nektet å stille opp på grytekonsertene på grunn av Frelsesarmeens homofilisyn. I 2016 sa enkelte medlemmer i Oslo bystyre nei til å stå vakt ved julegryta av samme grunn, noe de blir invitert til hvert år. Å markere et homopolitisk standpunkt har vært viktigere enn å hjelpe Frelsesarmeen med å samle inn penger som skal brukes til å hjelpe de svakeste av oss.  Frelsesarmeen spør for øvrig ikke etter legning hos dem som hjelpes.

At ingen av de mange artistene som har deltatt i programmene «Håp i ei gryte» har sagt nei takk, og samtidig sørget for å offentliggjøre det for hele halve Norge, kan skyldes at de har skjønt at å trekke seg ikke rikker Frelsesarmeen en millimeter, men bare går ut over de mange som trenger hjelp. Det kan også skyldes at de innser at akkurat i desember, så er ikke homofile de viktigste i verden. Eller de kan ha fått med seg at en stille revolusjon er på gang i den konservative organisasjonen: En person som lever i likekjønnet ekteskap har blitt soldat i Frelsesarmeen i Norge. Den historiske begivenheten skjedde 1. september i år. De konservative er selvsagt opprørte.

Så det er altså noe som mangler før alle tradisjonelle førjulsøvelser er unnagjort. Det blir liksom ikke ordentlig jul uten…

God jul!

En varslet katastrofe

Kriseløsning på kriseløsning i ambulanseflytjenesten.

Kan vi være enige om at liv og helse ikke egner seg for

anbud?

«Økonomi handler ikke om å være sparsom med penger, men om å bruke dem klokt», ifølge den britiske forskeren Thomas Henry Huxley (1825-1895). Det er ikke til å komme unna at de som handler på vegne av samfunnet har noe å lære her.  Som at pris ikke betyr alt.

Vi har fått loven om offentlige innkjøp via EØS- avtalen, som skal sikre fri konkurranse. Alt over en viss sum skal ut på anbud, enten vi snakker om nødvendige innkjøp til skoler, frakt av passasjerer med buss, tog eller båt, eller livsnødvendig pasienttransport. Systemet passer dagens markedsliberalistiske regjering godt; det meste skal ut på anbud.

Hvor ille det kan gå når pris vektlegges for mye – noen ganger mer enn kvalitet - ser vi nå med ambulanseflytjenesten.  Babcock, som hadde lavets pris og parkerte velfungerende Lufttransport på sidelinja, er en katastrofe for beredskapen. Det har vært kriseløsning på kriseløsning. Det er et under at ikke liv har gått tapt.

Det er selvfølgelig bra at offentlige kroner utnyttes best mulig. Da er anbud metoden, i smått og stort. Men det er så mange eksempler på mislykkede kontrakter inngått med firma som dumper pris og skryter seg selv opp i skyene for å sikre seg kontrakten at det bør få enhver innkjøpsansvarlig til å revurdere hva det skall legges mest vekt på: pris eller kvalitet.

Et par lokale eksempler: I 2014 tapte Biobag på Rognan anbudet om å levere nedbrytbare poser til husholdningsavfall til Iris Salten. Et kinesisk firma fikk kontrakten. De 40.000 bioposene som ble sendt fra Kina var så dårlige at de ikke kunne brukes, og Iris måtte bestille nye fra nettopp: den lokale bedriften på Rognan. Salten tingrett ga senere Iris medhold i tvisten som oppsto med produsenten i Kina. Og hvor idiotisk er det ikke å frakte søppelposer helt fra Kina, når bedre produkt kan lages lokalt?

Et annet eksempel, som ikke lover godt: Etter at Nordland fylkeskommune i 2018 valgte Hongkong-eide Boreal til å drifte hurtigbåtene på Nordlandekspressen har antall bøter skutt i været.  Der Torghatten hadde én innstilt avgang i 2018, har Boreal hatt 16 innstillinger fra mars og fram til desember i år, ifølge NRK Nordland.

Og hvem går dette ut over? Passasjerer og næringsliv langs kysten.

Det er ganske merkelig at erfarne innkjøpere ikke reagerer når noe er for godt til å være sant. Selv om det helt sikkert er noe å spare på effektivisering og rasjonalisering, så bør markant lavere pris få alarmen til å gå. For hvordan får de egentlig dette til? Ved bevisst å dumpe prisen, kutte i lønninger og antall ansatte, direkte lyve om hva de er i stand til å levere eller unnlate å nevne mangler?

I 2020 skal regjeringens ekspertgruppe legge fram sin rapport om hvordan luftambulansetjenesten skal drives. Kan vi være enige om at liv og helse ikke egner seg for anbud, og at det er staten som skal drive med den slags, som politi og brannvesen? Og at man i hvert fall ikke velger den med lavest pris, men som bare nummer fire på kvalitet, som i tilfellet Babcock?

Man kan som kjent spare seg til fant, og betale seg til narr…

Den nakne sannhet

Pinups har lange tradisjoner. Skuespilleren Elke Sommer

fotografert i 1965.

«Vi har den ideelle formen», var slagordet til iskremfabrikken som i 1950 lanserte isen som senere fikk navnet Pin-up. I forbindelse med lanseringen lagde man en reklameplakat med en bikinikledd kvinne som spiste is. Kvinner i bikini var den gang ikke noe vanlig syn. Og isen fikk ikke hete Pin-up veldig lenge.

Onsdag ble det kjent at reportasjebladet Vi Menn slutter med Vi Menn-piken neste år. Bilder av lettkledde, men likevel stort sett ganske så dydige kvinner, ble innført på 1970-tallet. Fram til 2014 var bildet blikkfanget på førstesiden. De siste fem årene har kvinnene, eller pikene som de benevnes, vært redusert til en liten henvisning på førstesiden, men i stort format inne i bladet. - Leserundersøkelser viser at Vi Menn-leseren ønsker at journalistiske ressurser skal brukes til å lage spennende leseropplevelser, gode reportasjer, aktualitetssaker og underholdning, uttaler målgruppesjef Lars Erik Oterhals i Egmont Publishing. Bladet skal fortsatt være et fristed for menn, men bladet lytter til trofaste kjernelesere og justerer hele tiden merkevaren, understrekes det.

Jeg registrerer at menns holdninger har endret seg, og at nok en utdatert tradisjon havner på pressehistoriens skraphaug.

Bilder av pinups må ikke forveksles med pornografiske bilder. De har erotisk tilsnitt, men er godt innenfor sømmelighetens grenser. Betegnelsen pinup kommer av at bildene ofte ble hengt opp på veggen med nåler eller tegnestifter, og er vanlig i manneblader, kalendere og på plakater. Ofte sett på veggen i bilverksteder i forbindelse med dekkreklame, og på innsiden av dørene på garderobeskap på typisk mannlige arbeidsplasser. Fenomenet er kjent helt tilbake til 1890-tallet, ifølge Wikipedia.

I dag er begrepet pinup byttet ut med glamourmodell. Det er egentlig akkurat det samme. Det siste tiåret er det også blitt mer vanlig med mannlige modeller. De henges ikke opp på veggen på typisk kvinnelige arbeidsplasser, på lærerværelset for eksempel, det skulle tatt seg ut! Men de som påstår at kvinner ikke har glede av å se på mannlige modeller, og gjør det, er noen store hyklere.  

Personlig har jeg aldri klart å hisse meg opp over damene i Vi Menn. De bildene jeg har fått med meg, er omtrent like utfordrende og uanstendige som bildene et stort antall helt vanlige ung kvinner publiserer av seg selv på sosial medier. Sammenlignet med hva som vises på tv fra diverse realityserier, framstår Vi Menn-pikene som noviser på vei til å gå i kloster.

Kvinnefronten og andre stålfeminister jubler sikkert over Vi Menns beslutning. Halvnakne damer som leserne skal stemme over er ganske harry i 2019; alle kan argumentene mot denne formen for bruk av kvinnekroppen. Jeg har sant å si ikke registrert samme engasjement mot samme bruk av mannekroppen.Det er herlig politisk ukorrekt, men like fullt noe vakkert å hvile øynene på, for dem som har blikk for sånt. Og det glemmer vi ofte: At Norge for alle praktiske formål er et likestilt samfunn, betyr ikke at vi er kjønnsløse.

Legges all prippen moralisme til side, er det den nakne sannheten.

Religionstvang

Det er ikke akkurat religionsfrihet at "kirkeskatt" kreves

inn over skatteseddelen.

«Det er med tro som med gummistøvler – de er bare til glede for dem som har dem på», ifølge den danske presten og forfatteren Sten Kaalø (1945-). Likevel tvinges vi gjennom skatteseddelen til å finansiere trossamfunn som direkte motarbeider norske verdier.

Ikke noe annet land i verden bruker så mange offentlige kroner på tros- og livssynssamfunn som Norge. Hele 6,1 milliarder kroner brukte stat og kommuner i fjor, og summen øker for hvert år. Det er Den norske kirke, som finansieres direkte over statsbudsjettet uavhengig av stadig synkende medlemstall, som er grunnen. Færre medlemmer betyr flere kroner pr. hode. Ettersom både Grunnloven og menneskerettighetene slår fast at majoritetsreligionen ikke skal ha fordeler framfor andre, betyr denne håpløse regelen at de mest sære og samfunnsundergravende trossamfunn får mer i tilskudd pr. medlem.
Det må være et tankekors for en kirkeminister fra KrF: Jo færre medlemmer i Folkekirken, jo mer penger til intolerante kristne, islamske, buddhistiske og hinduistiske trossamfunn.

Hvor håpløs dagens ordning er, ble demonstrert denne uka. Medlemmer av Jehovas vitner blir utstøtt av menigheten hvis de bruker stemmeretten sin ved valg. Statsråd Kjell Ingolf Ropstad har bedt Fylkesmannen vurdere statsstøtten, fordi muligheten for deltakelse ved valg er et helt avgjørende premiss for et fritt og demokratisk samfunn. Fylkesmannen har nå konkludert. Jehovas vitner, som i fjor mottok 14 millioner kroner i statsstøtte, får beholde støtten fordi det ikke er «juridisk holdbart grunnlag» for å trekke den.

Nei, selvfølgelig er det ikke det. Det er religionsfrihet i Norge, og selv om vi misliker det sterkt, er hvert trossamfunns indre liv deres eget. Og det er frivillig å være medlem, selv om det i mange tilfeller vil koste dyrt å melde seg ut. Går vi alle trossamfunn etter i sømmene er det knapt noen utenom Den norske kirke som ikke på ett eller annet punkt, i større eller mindre grad, går på tvers av norske verdier. Enten vi snakker om den intolerante, konservative og lukkede Guds menighet i Lofoten eller muslimske moskeer der imamer preker steining for utroskap og død over de «vantro».

I mars 2020 skal Stortinget behandle nye regler for støtte til trossamfunn.  Det er bare én prinsipiell riktig løsning: Alle tros- og livssynssamfunn – inkludert Den norske kirke – må finansiere driften selv gjennom medlemskontingent, donasjoner og frivillig innsats, slik de må i mange andre land. Verneverdige og kulturhistorisk viktige kirkebygg kan det finnes en løsning for. Det er det ikke mulig å få politisk flertall for, uansett regjering. En annen mulighet er at det bestemmes en sum pr. medlem, som er lik for alle. Det vil bety mindre penger til Den norske kirke hvis medlemsflukten fortsetter som i dag. Det er ikke urimelig, men i tråd med hva andre må finne seg i.

Dagens ordning er uholdbar, ikke minst for alle dem som ikke er medlem av noe trossamfunn, men der «kirkeskatt» likevel tvangsinndrives over skatteseddelen. Men det er ikke akkurat religionsfrihet at også ateister tvinges til å være med på å betale for den.