Skammelig, rett og slett

Det er ikke oljearbeiderne som skal skamme seg, det er det

politikere som skal.  

«Skam er løgnen noen har fortalt deg om deg selv», mente den fransk-amerikanske forfatteren Anais Nin (1903-1977). Vi hører det stadig oftere; fy skam deg! Flyskam fikk vi fra Sverige. Kjøttskam kjenner stadig flere på. «Fat- shaming» er forsøk på å få de overvektige til å skamme seg. Ferieskam skal vi visst også ha.

Og så har vi oljeskam. Så ille er det blitt at ansatte i oljeindustrien har sett seg nødt til å gå ut på sosiale medier og proklamere at de er stolte oljearbeidere. Det fortelles historier om at de blir trakassert og «arrestert» når de sier hva de jobber med.

Ingen vet egentlig hvor begrepet kommer fra, eller hvem som sa det først, og ingen vil innrømme at det var de som fant på det. Lederen i Naturvernforbundet, Silje Ask Lundberg, mener det hele er en oppkonstruert sak, og viser til at begrepet «oljeskam» ifølge overvåkningstjenesten Retriver, er brukt bare 25 ganger fram til september. Blant annet i et leserinnlegg som sto på trykk i VG i mai, skrevet av Miljøpartiet de Grønnes Une Bastholm, hvor hun spør om ikke regjeringen eier oljeskam.

Det må være noe med MDG og skam. En annen MDG-politiker har gjort sitt aller beste for å påføre oss flyskam. Og altså oljeskam. Likevel understreker både MDG og naturvernorganisasjonene at det i hvert fall ikke er de som har påført oljearbeiderne skam.

Mon det. Det er mange måter å få folk til å føle skam. Generell nedsnakking av en hel bransje er en av dem. Enkelte eier ikke skamfølelse når det gjelder å sverte Norges viktigste næring.  I en melding på Twitter nylig skrev Emil Snorre Alnæs, som er styremedlem i Gamlebyen MDG, at det «nok er mer effekt å hente ut av de som styrer oljeindustrien, enn de som arbeider der, men «følger bare ordre»-forsvaret gikk jo ut på dato etter Nürnberg. I ettertid kommer nok oljearbeiderne til å høste ca. like mye sympati som de som svingte svepen på plantasjen». Meldingen ble etter hvert slettet.

Nasjonal talsperson i MDG, Arild Hermstad, toer sine hender og fraskriver seg ansvar. Til ABC nyheter sier han at det er opp til hver enkelt å ytre seg. MDG har over 9000 medlemmer, og folk mener mye forskjellig, og at utspillet ikke er representativt for partiets politikk. Men han tar ikke avstand fra, eller beklager, sammenligningen med nazister og slavedrivere.

Det er helt greit å diskutere når oljen skal fases ut. Alle vet at det skjer før eller siden. Men retorikken til de mest «rettroende» klimafantastene og miljøpolitikerne kan ikke kalles annet enn ren mobbing av arbeidere i en bransje som har sørget for velstanden også miljøaktivistene og MDG nyter godt av.

Ordbruken og holdningen kan få noen hver til å rødme av skam.

I skyggen av de «store».

TV-sendt lokal debatt med vanlige hverdagsmennesker som er

klar over at valgflesk kan kjøpes for dyrt er å foretrekke.

«Lokalpolitikerne hadde fortjent at siste uken handlet om lokalpolitikk». Hvem tror du sa dette forleden? En av sliterne som brukte hele onsdag ettermiddag og kveld til å putte valgmateriell i postkassene til folk, i håp om nå igjennom lydmuren med en lokal sak partiet vil satse på?
 
Feil. Det var Erna Solberg som uttalte seg til Dagsavisen onsdag. Ironisk nok brukte statsministeren selv mandag denne uka til å turnere Nord-Norge med et kobbel av statsråder og rådgivere i hælene. Tradisjonen tro skal det deles ut milde gaver i form av lekkasjer fra statsbudsjettet, i et håp om å gi drahjelp og løft til regjeringspartiene. Millioner til First Lego League her, fjerning av en bomstasjon der. Som selvsagt er bra, men som setter lokale og mindre valgvennlige saker i skyggen, sånn at lokale politikere slipper å bli konfrontert med dem. Det tar oppmerksomheten fra det faktum at det er lokalvalg om få dager. Det skulle man kanskje ikke tro.
 
Valgkampen som nå nærmer seg slutten har vært en oppvisning i hvordan rikspolitikere og rikspolitikk har kapret tid og oppmerksomhet fra lokale politikere og lokal politikk. Bompengekrangel som nær veltet regjeringen. Duell mellom Ap-lederen og statsministeren; men de er da ikke på valg? Utspill i sosiale medier om båtmigranter, som har fått saker med lokal relevans til å drukne. Partilederdebatter der folk avbryter og roper til hverandre, og som har null å si for om det skal bygges ny vei til Rønvikfjellet, eller om vedtaket om å legge ned legekontoret i Glomfjord skal reverseres. Utspørring av partiledere i alle kanaler, om tema som lokale politikere ikke kan gjøre noe med, eller i liten grad berøres av.
 
For å si det rett ut: Folk er møkka lei rikspolitikerne. Derfor er det så utrolig befriende å gå på et lokalt valgmøte, snakke med dem som står på stand i Glasshuset, eller se overføringen av folkemøtene som Avisa Nordland har gjennomført. Der er det ordentlige politikere, for å si det sånn. Lokale politikere som slett ikke er medievante, og som ikke nødvendigvis sier det som andre har sagt at de skal si, men som sier det de selv synes høres fornuftig ut. Høflig omtale av politiske motstandere, og samarbeid som er utenkelig på riksplan, til beste for lokalsamfunnet. Naboen, som kanskje snubler litt i iveren, men som virkelig brenner for akkurat den saken. Helt vanlige hverdagsmennesker som vet at de må svare for seg i kassakøen på butikken hvis de ikke holder det de lover, og som derfor er klar over at valgflesk kan kjøpes for dyrt.
 
Det vil denne valgkampen bli husket for: All støyen fra dem som ikke har noe i en lokal valgkamp å gjøre. De som vier småkommunene i distriktene tid og oppmerksomhet kun når de risikerer å tape et valg, og ellers knapt skjenker dem en tanke, langt mindre besøker dem. Verken Ørnes, Moldjord eller Rognan kommer til å se snurten av en eneste sentral partileder før det nærmer seg neste valg, om to år. Trolig ikke da heller.

Det er et valgløfte…

Skyggeboksing

Skal velgerne vite hva kandidatene til bispe-

dømmerådene står for, må de selv ringe rundt til den

den enkelte.

«Jeg stemmer aldri for noen. Jeg stemmer alltid mot», proklamerte den amerikanske skuespilleren W.C. Fields (1880-1946). Da er det en forutsetning at velgerne i det minste vet hva kandidatene mener.

Det er ikke bare kommune- og fylkestingsvalg rett rundt hjørnet. Kirkevalget, som berører drøyt 3,7 millioner medlemmer i Den norske kirke, hører vi mye mindre om. Enda mindre vet potensielle velgere hva kandidatene fra nominasjonskomiteene står for. Det kan fort bli et valg i blinde, og med et overrakende og uønsket resultat.

Valgordningen i Kirken er kronglete og uoversiktlig. I år stilles det tre lister i flere bispedømmer: Åpen folkekirke, Bønnelisten, samt nominasjonskomiteens liste. For de to førstes vedkommende står alle kandidatene på én samlet plattform - en programerklæring - som velgerne kan forholde seg til. Liberale Åpen folkekirke – som vant en historisk seier i homofilisaken under Kirkemøtet i 2016 – arbeider fortsatt for tro, håp og kjærlighet. For alle. Den konservative Bønnelisten vil videreføre den bibelske tro og tradisjon som Den norske kirke har vært tuftet på siden reformasjonen; altså skru klokka tilbake.

Bønnelista stiller ikke liste i Sør-Hålogaland, men anbefaler to kandidater det bør settes kryss ved i den tradisjonelle lista fra nominasjonskomiteen. Et forsøk på kumuleringskupp fra de konservative, som neppe vil lykkes.

Begge de to nevnte listene er to reelle alternativ. Men hva mener egentlig de 15 leke kandidatene nominasjonskomiteen forslår til bispedømmerådet i Sør-Hålogaland? Bortsett fra at listen «speiler et mangfold og oppfatninger», som det heter?

Ja, si det. Skal velgerne ha noen som helst opplysning om hva kandidatene står for i ulike saker må hver enkelt ringe rundt til hver eneste kandidat. Uforvarende kan faktisk sammensetningen av bispedømmerådene – som utgjør Kirkemøtet, kirkens «storting» - få en sammensetning stikk i strid med hva velgerne egentlig ønsker. De som bruker stemmeretten må rett og slett stole på at kandidatene, som kommer fra hele fylket, er ok folk som de er enige med.

Og det handler ikke bare om homofilisaken, som ikke er vunnet en gang for alle. Det handler også om andre viktige prinsipielle spørsmål, altså i hvilken overordnet retning «folkekirken» skal gå.

Utredningen «Styrket demokrati i Den norske kirke» (2008) la premissene for demokratireformen og for Kirkeforliket. Direkte valg til bispedømmerådene skulle styrke demokratiet, og heve interessen for og deltakelse ved kirkevalgene. Da er det rimelig uforståelig at Den norske kirke har en valgordning der velgerne må gjette seg til hva den enkelte kandidat mener. Det satses på generell tillit til personer, uten at disse er forpliktet på noe program. Et skinndemokrati, hvor enkeltpersoner som er innvalgt fritt kan utøve sin makt i kirken uten å ta hensyn til sine velgere, påpeker noen.

Også kalt skyggeboksing.

 

 

For døve ører

«Fordelen med å snakke med seg selv er at man i alle fall vet at noen lytter», ifølge den amerikanske journalisten og humoristen Franklin P. Jones (1908 -1980). Det kunne vært sagt i dag. Om alle toppolitikere.

Aldri reiser partitoppene så mye rundt i landet som akkurat nå. Og aldri hører vi så mange si at de har besøkt en eller annen bedrift eller institusjon, og der har de snakket med folk, og derfor vet de hva grasrota mener om dette eller hint, og dessuten treffer de mennesker utenfor politikken rett som det er, og er fullt ut informert om hvordan folk uten millionlønn og privilegier har det. Virkelig?

I Dagsnytt 18 tidligere i uka kunne analysebyrået Retriever fortelle hvilken enkeltsak som engasjerer nordmenn aller mest i sosiale medier. Altså hvilke saker som kommenteres, får «likes» og deles. Ikke det siste halve året, som vi kan ha inntrykk av, men de siste ti årene. Det er ikke eldreomsorg, kommunesammenslåing eller innvandring, slik mange tror. Det er bompenger.

Gjennom ti år har engasjementet økt, uten at verken politikere eller mediene har fått det med seg. Heller ikke «bompengepartiet» Frp har oppfattet det store engasjementet. Undersøkelsen sier riktig nok ingenting om de som har engasjert seg er for eller imot bompenger, men den viser et enormt engasjement. I den grad noen har forsøkt å gjøre sentrale politikere oppmerksom på dette, har de talt for døve ører. Oppslutningen om Folkeaksjonen mot mer bompenger, også kalt Bompengepartiet, kom som et politisk jordskjelv og et totalt sjokk på samtlige partier. Ikke minst for antibompenge-partiet Frp, som nå blør velgere og oppslutning

Tilfellet bompenger er et godt eksempel på hvordan partitoppene tror de skjønner hva som foregår utenfor Løvebakken og partikontorene i hovedstaden. De vandrer i en evig boble av andre politikere, rådgivere, egne partifolk og hovedstadsjournalister. Denne uka er hele den politiske elite innom Arendalsuka, der de mingler og drikker øl med de samme journalistene de mingler og drikker øl med i hovedstaden, mens avstanden mellom politikere og velgere blir større og større. Både bokstavelig, og i overført betydning

Bompengepartier, bunadsgerilja, miljøstreiker og kamp mot vindmøller er resultatet.

Og hva tror egentlig en partileder at han eller hun får høre, eller lærer, under en times bedriftsbesøk på Nordlandskysten eller i Finnmark? Folkemeningen? Og hvor er alle de såkalte «lyttepostene», de som skal informere partiledelsen om hva som rører seg på grasrota, og som samtlige partier sier de har mange av, når stadig færre engasjerer seg aktivt i politisk arbeid?

Det er selvsagt hyggelig at statsminister Erna Solberg åpner Parkenfestivalen fredag, når hun og andre fra regjeringen nå først deltar på NHO Nordlands hagefest i VIP-teltet i Rensåsen. Enda triveligere hvis hun også tar seg tid til å høre på noe av musikken.

Men i stedet for å dele ut ørepropper for å beskytte hørselen kan kanskje noen gi statsministeren sju-åtte høreapparat som hun kan ta med seg og dele ut sørpå?

De "fossiles" paradegren

«Verden forguder ungdommen, men lar seg regjere av de gamle», ifølge den franske forfatteren Henry Millon de Montherlant (1895-1972). Og sånn er det fortsatt. Yngre mennesker har langt på vei seg selv å takke.

Det er utfordrende å nå fram til en generasjon som er vokst

opp med at alt kan fikses med en app, og som viser finger'n til

 demokratiet.

Det er nedslående tall når vi ser på hvem som bruker det privilegiet det er å kunne velge politikere. Det er ønskelig at 18-åringene - ved siden av å tenke på å ta lappen, at de kan kjøpe øl og hva de skal gjøre etter videregående – også kunne ta inn over seg at de faktisk kan påvirke samfunnet. Ja, jeg vet. Det gjelder slett ikke alle ungdommer. Mange engasjerer seg i ungdomspartiene. Klima og miljø engasjerer spesielt; bare tenk på skolestreikene de siste månedene.

Men dessverre. Enten slutter engasjementet i 18-20-årsalderen, eller så skjønner unge mennesker ikke verdien av en stemmeseddel. Ved siste stortingsvalg utgjorde nordmenn mellom 18 og 39 år 23 prosent av de stemmeberettigede. Men utgjorde hele 40 prosent av hjemmesitterne. Dette er en potensiell velgergruppe av betydelig størrelse, med over 323.000 unge.

Og det kommer ikke akkurat som noen bombe: Aldersgruppen som hadde høyest valgdeltakelse, var født mellom 1945 og 1949. Det er de som tar på seg finklærne når de skal til valglokalet. De «fossiles» paradegren, med andre ord.

Det er veldig bra at godt voksne gjør sin borgerplikt. I en tid der valgdeltakelsen generelt sett er lavere enn ønskelig, er det godt at i det minste godt voksne skjønner vitsen. Men det blir en stor ubalanse når så mange i alderen 18 til 39 lar være å stemme. Samtidig hører vi unge si at de aldri blir hørt.

Skal vi ha et levende og fungerende demokrati kan ikke så mange i samme aldersklasse melde seg ut. Spesielt i lokalvalg, der det velges politikere som har enorm innflytelse på nettopp deres hverdag.  Det er de som bestemmer alt fra fritidsklubber til eiendomsskatt når man i slutten av tjueårene skal etablere seg og kjøpe sin første leilighet. Da er det beklagelig at så mange lar sjansen til å påvirke gå fra seg.

Foran stortingsvalget i 2017 ble det gjort forsøk på å få unge sofavelgere til å røre på seg. 30.000 telefoner og nær 200.000 SMS-er til førstegangsvelgere ble en flopp. Rapporten fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) i etterkant viste at effekten var tilnærmet lik null.

Så hva kan vi gjøre for å få unge mennesker opp av sofaen på valgdagen? Ifølge tall fra SSB går hjemmesitting i arv. Stemmer ikke foreldrene, stemmer heller ikke ungdommene. Vi kan begynne der. Partiene kan gjøre sitt, med å ha unge folk høyt oppe på valglistene. For hva er vitsen med å stemme på et parti som har den første under 30 år på 48.- plass, liksom? Saker spesielt rettet mot aldersgruppen kan kanskje hjelpe. Litt. Mer om demokrati i pensum i videregående? Tja…

Det er utfordrende å nå fram til en generasjon som har vokst opp med at absolutt alt kan fikses ved å laste ned en ny app, og som viser finger’n til demokratiet.

Regelrytteri

Tiåringer med sylskarpe kniver er greit, men at en 

12-åring bretter kluter er ulovlig.

«Hvis du ønsker å se hva barn kan utrette, må du slutte med å gi dem ting», mente den britiske forfatteren George Norman Douglas (1868-1952). Nettopp. Barn kan for eksempel tjene sine egne lommepenger. Hvis de får lov.

Kampen mot barnearbeid har stått høyt på agendaen i årevis, og da gjerne med utgangspunkt i barn som utnyttes i tekstil- og gruveindustri, gjerne på andre siden av kloden. Barnearbeid i den betydningen har vi ikke her på berget. Et strengt lovverk sørger for ordnede forhold.

Noen ganger for strenget. Denne uka fortalte Rana Blad historien om arbeidsgiveren som ville tilby 12-åringen til en av sine ansatte en lett sommerjobb med å brette renvaskede kluter. Noen få timer hver dag slik at hun slapp å være alene hjemme. Ikke i nærheten av farlige maskiner, og med en av foreldrene i nærheten.

Arbeidsgiveren søkte Arbeidstilsynet, og fikk tvert nei.


Regelverket er klart. Ifølge arbeidsmiljøloven er det forbudt å arbeide for barn under 15. Det er gjort unntak for kulturelt arbeid, som teater, men da må barnet være over 13. Det finnes et annet unntak også. Ungene i Lofoten – som er helt nede i seks-sjuårsalderen når de begynner å skjære torsketunger – får lov til det fordi det ikke foreligger noen tvang, og fordi det er et helt frivillig tilbud som har eksistert i generasjoner. Tungeskjæring blir sett på som et viktig kulturelt innslag langs kysten, som betyr mye for rekruttering til fiskeryrket.

Småunger på fiskebrukene kan altså håndtere sylskarpe kniver, og det er greit. Unger som vokser opp på gårdsbruk bidrar med gårdsbruk og dyrestell, uten at det er blir ramaskrik av den grunn. I andre typer familiebedrifter, som butikker og restauranter, er det også vanlig at hele familien jobber. Det er bare ikke formelle arbeidsforhold, noe som kanskje hadde vært en fordel. Ungene ville vært sikret lønn.

Ingen unger skal selvfølgelig kommanderes til timevis med hardt arbeid. Men det må være mulig å se verdien av at barn også under 13 år tar lette sommerjobber, under ordnede og forsvarlige forhold. De får erfaring fra arbeidslivet, og de tjener sine egne lommepenger. De føler seg nyttige, og mestring og ansvar er uvurderlig med tanke på senere arbeidsforhold. I en lang skoleferie er alternativet ofte ellers å slenge rundt med kompiser mens foreldrene er på jobb, i alle fall i deler av en lang skoleferie. Lediggang, og så videre…

Et ordnet arbeidsliv som også regulerer barnearbeid er bra, og noe hele samfunnet er tjent med. Likevel må det være mulig å gjøre unntak, som med saken fra vaskeriet i Rana. Rigid regelrytteri tjener ingen; det er langt alvorligere forhold i arbeidslivet å konsentrere seg om. Loven må mykes noe opp, med mulighet til unntak også for unger som ikke er skuespillere eller tungeskjærere. Det vil samfunnet være tjent med, både bokstavelig og i overført betydning.

Her har Stortinget en jobb å gjøre.

Et slag i lufta

Landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) har fått gjennomgå

 etter at hun brukte det nokså dagligdagse uttrykket Vårherre.

«Regn? Tørke? Det styrer Gud, ifølge landbruksministeren», skrev forfatter Tom Egeland syrlig på Twitter etter at landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) kommenterte årets avlinger i et sommerintervju med NTB. Avlingene handler ikke bare om politikk, men også om Vårherre gir oss godt vær, svarte statsråden, og ante fred og ingen fare. Hun fikk en haglskur av iskalde spydigheter tilbake.

Reaksjonene i sosiale medier på Bollestads uttalelse forteller nok en gang at politikere og andre offentlige personer må veie sine ord. Den minste uheldige formulering vrangleses og kommenteres, som om hver dag er et norgesmesterskap i spydigheter, spesielt rettet mot politiske motstandere.

Selv den argeste kritiker av KrFs politikk vet innerst inne at landbruksoppgjøret ikke kommer til å bli overlatt til høyere makter. Det fleste skjønner også at Bollestads henvisning til Vårherre er en generell talemåte for ting vi ikke rår over. Selv ateister lurer på hva værgudene kan finne på i morgen.

Men reaksjonene forteller også at i takt med sekulariseringen av samfunnet – som er en bra ting – er det mange som har glemt, eller ikke har kunnskap om, hvor sterk innflytelse kristendommen har hatt på samfunnet. Og fortsatt har. Vi kan like det eller ikke, men det er en over tusen år gammel kristen kulturarv vi bærer med oss; også de som på det sterkeste fraskriver seg all religion. Kristendommen gjennomsyrer samfunnet, fra Grunnloven og til hvor mange fridager vi har i forbindelse med påske og pinse.

Den kristne kulturarven gir seg også utsalg i hvordan vi snakker, uten at det betyr at bevisstheten rundt nettopp det er til stede, eller at den som snakker eller skriver har som formål å fremme religion. Det refereres ikke til Bibelen når noen kritiseres for å toe sine hender, beskyldes for å danse rundt gullkalven eller sluke kameler. Mange kjenner simpelthen ikke opprinnelsen.

Dette er uttrykk som brukes daglig, av hvem som helst, også av en landbruksminister fra KrF. Det er derfor ingen grunn til ramaskrik (ja, også ramaskrik har bibelsk opprinnelse) om en politiker henviser til Vårherre. Det avslører heller at kritikeren er en ulv i fåreklær, et uttrykk brukt i Bibelen for å beskrive falske profeter og hyklere: De bruker et ganske dagligdags uttrykk i et forsøk på å ramme en politisk motstander. Det er et slag i luften.

Kristendommen står stadig svakere i samfunnet. Færre regner seg som troende kristne. Enda færre kan sin bibelhistorie. Undervisningen i skolen er de siste 20 årene redusert til en politisk krangel om RLE (Religion, livssyn og etikk), KRL (Kristendom, religion og livssyn) eller KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk). Den nye læreplanen for skolen skal være ferdig høsten 2020, og faget skal slankes. Et forslag er nå ute på høring. Vi ser skriften på veggen: KrF i regjering kommer til å kjempe for K-en.

Alle kjente ord og uttrykk i denne kommentaren har sin opprinnelse i Bibelen. Den kommer ikke til å flytte fjell, og til dem som sanker billige politiske poeng i SoMe, taler jeg nok for døve ører.