Misforstått toleranse

«Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv. Man kan bli så god at man nesten blir slem», mener forfatter Lars Saabye Christensen. Noen lever opp til nettopp det.

«Jeg hører stadig politikere, fra alle partier, som krever at flyktningene må «godta en pakke med norske verdier». Den norske pakken inneholder, ja nettopp: Demokrati, ytringsfrihet, likestilling, aksept for homofili, respekt for alle livssyn. Jeg er dypt uenig i at de som kommer til Norge skal måtte åpne denne pakken og sammen med fjellene rope langt hurra! Flyktningene som kommer skal underlegges én «tvang», og bare én - den heter Norges lover. De skal ikke avkreves lojalitet til norsk smak og behag innenfor politikk, moral og kultur», skriver Per Fugelli blant annet i en kronikk i Dagbladet 23. januar.  

Og ser ut til å ha glemt at demokrati, ytringsfrihet og likestilling er hjemlet nettopp i Norges lover. Det er skremmende lesning, misforstått toleranse og moralsk kulturrelativisme, noe som ofte kjennetegner de mest liberale.

Hvordan vi skal ta imot de mange asylsøkerne er udiskutabelt, og uten slingringsmonn. De skal møtes med respekt, vennlighet og omsorg, enten de får bli eller skal sendes ut. Derfor blir jeg stolt over innsatsen frivillige gjør både på asylmottaket i Bodøsjøen og Sulitjelma.  Det er den norske folkesjela på sitt aller beste.

Til gjengjeld skal vi forvente at de som er her, følger norsk lov. Det betinger selvfølgelig at de får opplæring ved første og beste anledning, og det er Norge god på. Så god har stiftelsen «Alternativ til vold» vært i å kurse nyankomne i vårt samfunns skrevne og uskrevne lover og normer, at det har vakt internasjonale oppsikt. Kursene kan forsvinne fordi UDI har kuttet tolkestøtten. Det er i så fall en generaltabbe.

Å følge Fugellis oppskrift er en farlig vei å gå. Vi skal ikke slå inn på den veien. De grunnleggende verdiene skal det ikke kompromisses med.

«Ja, vi er imot barnebruder og tvangsekteskap, men vi må forstå…». «Selvfølgelig slår vi ikke barna våre, det er dessuten forbudt ved lov, men i deres kultur er en ørefik …». «Homofile skal ikke trakasseres og fordømmes, men der de kommer fra…».  Og så videre.

Det skal ikke være noe «men» i disse sakene. Det finnes ingen religiøse eller kulturelle unntak i norsk lov.

Hver gang dette «men-et» kommer, sier vi samtidig at det er én lov for oss, og en annen for folk med annen kulturell og religiøs bakgrunn. Muslimer – og for den saks skyld konservative kristne – må gjerne mene at homofili er synd, det kan ingen nekte dem. Men med loven i hånd kan vi hindre dem i å trakassere og diskriminere.

Slakker vi på kravene for enkelte grupper, er det de svakeste gruppene som ofres.

"Det er en farlig vei å gå. Vi skal ikke inn på den veien".