Det blir i familien

«Et godt navn er det beste arvegods», mente den romerske forfatteren Publilius Syrus (1. århundre f.Kr.). Det kan diskuteres. Arven kan fort føles som en byrde.

Et nytt, men langt fra ukjent navn, er dukket opp i politikken. Foreløpig knapt hørt om utenfor de engere kretser i Høyre, men det kan fort snu seg. Kanskje.

Jenny Clemet von Tetzschner (22) ble valgt til leder i Oslo Unge Høyre i fjor. Navnet forplikter; selv om slektskapet hadde vært fjernt. Med en tidligere Høyre-statsråd og Civita-leder som mor – og en far som har, og har hatt, flere tunge verv for det samme partiet – synes valg av politisk parti å være opplagt.

Pappa Michael Tetzschner har sløyfet «von» i navnet. Datteren velger å bruke den gammeldagse adelsbetegnelsen, som for lengst er utgått på dato. Det er også et signal. Det hadde ikke gått som leder av Rød Ungdom.

Navnet skal ikke brukes mot den unge Jenny. Heller ikke hun kan noe for at hun har de foreldrene hun har.  

Uansett hvor dyktig lederen av Oslo Unge Høyre måtte vise seg å være: adelig blir hun ikke. Men kanskje øyner vi begynnelsen på et nytt dynasti i norsk politikk.

Vi kjenner dem fra USA; spesielt gjennom Kennedy- og Bush-familien. Det nærmeste vi kommer et politisk dynasti i Norge, er Stoltenberg-familien. Far Torvald med sine politiske meritter, etterfulgt av sønnen Jens i statsministerstolen. Siste gang i to perioder.

Andre forsøk på å etablere familieforetak i politikken har ikke vært like vellykkede. Rune Gerhardsen – sønn av landsfader Einar Gerhardsen – ble aldri noen stor politisk stjerne i rikspolitikken.

Hans døtre igjen er også (eller har vært) politisk aktive i «faderpartiet», opp til statssekretærnivå for en av dem. Men pr. nå er det ingenting som tyder på at familien Gerhardsen blir et politisk dynasti for historiebøkene.

Politikk smitter. Og politikk går i arv, også i lokalpolitikken. Det blir i familien. Navnene går igjen, Arbeiderpartiet har vært spesielt kjent for familierelasjoner på kryss og tvers i ulike politiske posisjoner og funksjoner.

Vi skal likevel ikke mistenke politikere for å indoktrinere sine barn. Det er snarere slik at i hjem med politisk aktive og interesserte foreldre, diskuteres det politikk nær sagt døgnet rundt.

Det er også slik at førstegangsvelgere i forbausende (og deprimerende?) stor rad stemmer det samme som sine foreldre. Jenny Clemet von Tetzschner er sånn sett i godt selskap; og altså helt gjennomsnittlig.

«Jeg vil heller skape meg et navn enn å arve det», sa den engelske forfatteren og journalisten William Makepeace Thackeray (1811-1863).

Det kan være lettere sagt enn gjort. Å «kvitte» seg med familien, er ikke gjort i en håndvending. Det finnes mange eksempler på at arven etter et stort navn har vært altfor tung å bære.

"Vi skal ikke mistenke politikere for å indoktrinere sine barn".