Spill for galleriet

Nok en utredning om Nord-Norge-banen, på
toppen av alle tidligere utredninger.              

«En dag da Satan fikk i sinn, at intet måtte skje, da satte han i verden inn den første komité», skrev den danske forfatteren og vitenskapsmannen Vilhelm Bergsøe (1835-1911). Han var framsynt, med tanke på dagens regjering.

Regjeringen Støre/Vedum har satt norgesrekord i utredninger. Hele 46 politiske saker skal utredes nærmere, blant dem noen av de mest kontroversielle, som abortloven og EØS-avtalen. På den måten skyver mindretallsregjeringen uenigheten foran seg, samtidig som det gir større spillerom i Stortinget når regjeringen ikke låser seg fast med tydelige standpunkt. Det er også et prokuratorknep -  altså et ufint, uærlig middel som man anvender for å skaffe seg en fordel på andres bekostning. I dette tilfellet for å skaffe seg en fordel hos dem som stemte Ap og Sp etter løfter om at Nord-Norge-banen skal bygges.

For dem som ivrer for en Nord-Norge-bane fra Fauske til Tromsø, var det en festdag av de sjeldne da Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre før lokalvalget i 2019 uttrykte støtte til saken. Utvilsomt presset av Senterpartiets sterke framgang, og Aps elendige valg i nord i 2017. I april i år sa også landsmøtet i Arbeiderpartiet ja. Mange jublet over et sikkert flertall i Stortinget, når også landets største parti kom på banen. Men landsmøtet har vedtatt det samme tidligere, har Ap-nestor Gunnar Berge påpekt. I 1981 ble følgende tatt inn i programmet: «Det treffes prinsippvedtak om bygging av Nord-Norge-banen, og planleggingen fullføres». Dette ble gjentatt med praktisk talt samme formulering i de to etterfølgende partiprogrammene. I programmet som ble vedtatt for 1985-89 ble det føyd til at arbeidet settes i gang når planleggingen gir grunnlag for det. I programmet for 1990-93 ble «arbeidet» byttet ut med «anleggsarbeidet». Etter det har formuleringen blitt vannet ut. Og ingenting har skjedd, til tross for at Ap har hatt regjeringsmakten i flere stortingsperioder.

Nå vet vi hvor alvorlig ment valgløftet var, og hvor motvillig Jonas Gahr Støre ga sin støtte banen. Alt for å demme opp for Senterpartiets framgang. Dagens samferdselsminister, Jon Ivar Nygård (Ap), kunne onsdag fortelle til VG at partiet ikke vil svare på om det faktisk blir en Nord-Norge-bane før i neste Nasjonal Transportplan. Som legges fram i 2025. Imens skal det utredes enda mer, på toppen av alle utredninger de siste hundre årene. Og på toppen av utredningen Jernbaneverket la fram i desember 2019, og utredningen Statens vegvesen jobber med nå, og som skal være ferdig i 2023.   

Altså kan svaret komme etter neste stortingsvalg. For det står vel ingen steder at planen må legges fram på våren? «Som mål å realisere …», som det står i Hurdalsplattformen, er også noe annet enn «… skal realiseres». Sånn kan Ap og Sp holde velgerne i ånde, både de som er for og de som er imot, uten å bli beskyldt for løftebrudd fra noe hold.

Utvilsomt et forsøk på å spore av hele saken.

Lønn som fortjent?

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og         
finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp).

«Tjener du fem til ti millioner, har du så mange egne penger å passe på at du gjør en dårligere jobb», mener milliardær Olav Thon. Han betaler sine egne direktører deretter. Det har gått riktig så bra.

Lederlønningene i staten, og statseide selskap, er en gjenganger. De har gått rett til himmels, til tross for ulike statsråders bønn om moderasjon. Som ingen hører på. Ifølge en ny undersøkelse tjener minst 300 ledere i staten mer enn statsministeren. Ledere i offentlig sektor, altså staten og kommunene, har hatt en lønnsvekst på hele 64 prosent i perioden 1997-2020, ifølge undersøkelsen presentert i Khrono. Økningen er betydelig høyere enn for øvrige ansatte i stat og kommune, og markant høyere enn lønnsøkningen for ledere i privat sektor. Det overrasker egentlig ikke.

Det er ikke bare i stat og kommune at lønnsutviklingen er hinsides – for lederne vel å merke. Også i statseide selskap sørger styrene får at mer eller mindre kvalifiserte toppledere får uanstendig høye lønninger og bonuser. For fire år siden la tidligere næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) fram «Statens eierskapsmelding 2017», altså tilstandsrapporten om de selskapene staten eier helt eller delvis, som Telenor, Avinor, daværende Statoil, Statkraft og Posten. Meldingen viste de spinnville lønningene til topplederne. Åtte ledere tjente nær 100 millioner kroner i 2016. Seks av sjefene tjente over ti millioner.

Galopperende lederlønninger i staten og statlige selskap er gammelt nytt. Allerede i 2007 slo den rødgrønne regjeringen fast i en stortingsmelding at veksten i lederlønningene hadde vært høyere enn ønskelig, og at det var behov for å bremse utviklingen. Daværende statsminister Jens Stoltenberg sto i 2012 på talerstolen på NHOs årskonferanse og manet til et moderat lønnsoppgjør. Der kalte han det helt urimelig å kreve et ansvarlig oppgjør av de ansatte, hvis ikke også lederne holdt igjen.

Men gjorde de rødgrønne noe med det? Nei. Riksrevisjonen kritiserte da også departementenes evne til å følge opp utviklingen av lederlønningene. Siden den gang har lederlønningene i statseide selskap og offentlig virksomhet gått bare én vei: oppover. Lønnsfesten har blitt direkte utagerende.

Noen forsvarer alltid de uanstendig, og i noen tilfeller ufortjente, høye lønningene. Blant dem forvalter Jan Petter Sissener, som slett ikke er bekymret. Han kaller diskusjonen «tåpelig», og viser til at lønnsnivået er mye høyere i det store utland. Et standardargument ellers er at Norge må betale for de beste lederne, og for å holde på kompetansen. Men er det noen som noensinne har sett en karavane av dyktige folk forlate hjørnekontorene i norske, statseide bedrifter for å ta en enda bedre betalt jobb i utlandet? Nei, ikke jeg heller. 

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) lover å bremse utviklingen, som han lovet i valgkampen. Og i tråd med det som står i Hurdalsplattformen. Der heter det blant annet at regjeringen skal «Sikre at lederlønnsutviklingen i offentlig sektor ikke overskrider det som er gjennomsnittlig lønnsutvikling i samfunnet». Ordet moderasjon brukes i en annen sammenheng. Noe som ikke betyr særlig mye, all den tid tre prosent på millionbeløp gir adskillig mer penger i pungen enn tre prosent på ei gjennomsnittlig lønn. Og Vedum presiserer at dette bare er i virksomheter som Nav og Forsvaret, ikke statlige selskap, han vil «sette på bremsene med full kraft». I vanlige bedrifter skal styrene fortsatt bestemme.

Moderasjon? Særlig…

 

Tull om ull

      Bunadsgeriljaen har vært på barrikadene før.
Damene må på barrikadene igjen.           
                                      

«Hvis en ung pike ønsker å gå i fred for mannfolk, har jeg bare ett råd å gi henne: Bruk ullstrømper», mente den amerikanske spaltisten Walter Winchell (1897-1972). Hvis noen av dagens unge jenter skulle ønske å følge dette utdaterte rådet, kan de få problemer. Ull er nemlig tull, mener noen.

EU vil at alle produkter som selges i Europa skal merkes med sitt miljøavtrykk. Det er dårlig nytt både for bunader og ullstrømper. I en kronikk publisert på Tekstilforum pekes det på at tall og data som mates inn i Product Environmental Footprint (PEF) for tekstiler og fottøy, gjør at bunader kommer på listen over de minst miljøvennlige plaggene. Sammen med lederhosen. En bunad av polyester vil derimot få toppscore, særlig om den er laget av resirkulerte plastflasker. EU ønsker at forbrukerne skal kunne ta grønnere valg. Flere aktører i tekstilbransjen har også fått på pukkelen for lemfeldig omgang med begreper som «mer bærekraftig» eller «grønt».

I og for seg prisverdig. Men når vi ser på hva løsningen er, mister mange av oss tråden. For hva har PEF øverst på «verstinglisten» når det gjelder tekstiler? Naturfibre som silke, alpakka, skinn, bomull og ull. I motsatt ende av skalaen, og altså «miljøvennlig», settes resirkulert polyester. Som er resirkulert plast, som igjen er laget av fossile, ikke-fornybare ressurser. Vi skal altså kle oss i plast, mens naturfibre som ull skal velges vekk. Da kan vi samtidig si adjø til nye bunader til konfirmantene, varmt ullundertøy med unike egenskaper, alle småprodusenter som bruker naturfibre i produktene, tradisjonsrikt håndverk i skinn eller ull, og designere som sverger til naturlige materialer. Samtidig kan vi gratulere de store, globale produsenter av plastfibre og deres interesseorganisasjoner. De vil utvilsomt vinne på at resirkulert plast i form av polyester og viskose stemples som «grønne». Og dermed bærekraftige.

Det er selvfølgelig miljøvennlig å resirkulere plast. Og naturfibre setter utvilsomt store miljøavtrykk. Tekstilbransjen står også for hele åtte prosent av verdens klimautslipp, ifølge FN. Men å klassifisere naturfibre som «verstinger», og anbefale folk å velge oljebaserte produkter for at de skal velge «miljøvennlig», er mildt sagt en merkelig grønnvasking. Ull er for eksempel hundre prosent nedbrytbart, mens syntetiske fibre trenger 30-40 år på å brytes ned, og kan etterlate mikroplast i naturen.

EUs ordning for miljømerking er fortsatt under utvikling, og ennå ikke endelig vedtatt. Målet er at den skal settes i verk i 2022/23. Gjennom EØS-avtalen vil ordningen også gjelde i Norge. Bunadsgeriljaen har vært på barrikadene før, og bør kjenne sin besøkelsestid også i denne saken. Norge må protestere. Selv har jeg fortsatt bunaden og skjorta jeg fikk til konfirmasjonen for over femti år siden.

Hvis ikke det er bærekraftig, så vet ikke jeg.

Ei akterutseilt næring

Britt Elin Johansen fra Mehamn er en av flere 
kvinnelige fiskere som ar fortalt om seksuell   
trakassering og mobbing om bord.                  

«… om en fisker var så uheldig å møte et kvinnfolk på vei til båten, var dette et dårlig tegn. Da måtte man snu og vende hjemover igjen, krysse dørkarmen innomhus før man kunne starte turen på ny», er en av mange myter knyttet til fangst på havet. Utrolig nok er fiskeryrket fortsatt fullt av mannfolk som tydeligvis tror på sånt.

Det er kommet flere historier som har skapt bølger. En av dem fra Susanne Mortensen, som i en kronikk på NRK Ytring fortalte om hårreisende seksuell trakassering fra mannlige kolleger om bord i ulike fiskefartøy. Det er så drøyt at det knapt er til å tro. Og det er altså ikke enkelttilfeller, på en båt med spesielt ubehøvlet og tilbakestående mannskap. Susanne Mortensen, som er utdannet innen fiskeryrket, har meldt fra. «Jeg er flau over foreninger, rederier, lag, kolleger og alle andre som bare sitter på gjerdet og ser på at jeg som kvinnelig fisker blir trakassert og mobbet på det groveste», skriver Mortensen blant annet.

Man behøver ikke vite forskjellen på en sjark og ei skøyte for å forstå at fiskerinæringen er håpløst akterutseilt sammenlignet med andre mannsdominerte yrker. Der Forsvaret og Politiet gjennom de siste 20-25 årene virkelig har satset på å endre holdninger og rekruttere kvinner, oppfører altfor mange mannlige fiskere seg fortsatt som neandertalere i møte med kvinnelige kolleger.

Vel nok er fiskeryrket hardt, og tonen kan være tøff. Men en sånn unnskyldning holder ikke vann.

Og hva gjør Norges Fiskarlag med saken? Leder og generalsekretær skriver kronikk om at «Slik kan vi rett og slett ikke ha det», og lover å rydde opp. Kjell Ingebrigtsen, med lang karriere i Fiskarlaget, de siste åtte årene som leder, fossror i et forsøk på å virke ansvarlig. Men meldinger om trakassering av kvinner i fiskeryrket er slett ikke av ny dato, eller en overraskelse for ledelsen. Det er 30 år siden kvinnelige yrkesfiskere begynte å varsle. Et enkelt søk viser blant annet at i 2014 sto en annen ung, kvinnelig yrkesfisker fra Finnmark fram og ropte varsku om den samme sexsjikanen og trakasseringen. Uten at Fiskarlaget, fiskebåtrederne, den enkelte skipper eller mannlige kolleger, som alle har en ansvar for å slå ned på trakassering, har gjort nevneverdig mye for at damer skal orke å fortsette i yrket.

I august la fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen (H) fram en rapport og strategi for bedre likestilling i fiskeriene. Det er satt av 1,5 millioner kroner for blant annet å rekruttere flere kvinner, og til holdningsskapende arbeid mot trakassering. Rapporten imponerer ikke en av de få kvinnelige yrkesfiskerne som faktisk finnes. Hun kaller den å slå inn åpne dører. Statsråden har også påpekt at ingen politikere kan vedta å endre holdningene til mannskapet om bord. Det har han selvfølgelig rett i. Hver enkelt har ansvar for egen oppførsel, og rapporten kan derfor fort bli et velmenende slag i lufta, hvis ikke politikere, og ikke minst fiskeriorganisasjonene, tar saken på alvor.

Det kvinner i fiskeryrket utsettes for er rystende. Det er så en får lyst til å ønske svart hav og evig sjøsyke over alle menn som oppfører seg som beskrevet. De skjemmer ut ei hel næring, og sender ryktet til bunns. Litt av en fangst …

Kraften i et håndtrykk

En åpen, utstrakt hånd; finnes det noe mer 
symboltungt enn det?                                  

«Du kan ikke håndhilse med knyttede never», påpekte Indias tidligere statsminister Indira Gandhi (1942-1960). En dypere mening enn en overfladisk diskusjon om tilbake til normalen etter pandemien.

Allerede uker før Norge ble gjenåpnet, tok noen til orde for at vi skal droppe den årtusen lange tradisjonen med å ta hverandre i hånden når vi møtes for første gang, eller når en avtale skal forsegles. En fersk undersøkelse gjennomført av Nordstat for NRK viser at mange tror at den lange perioden med strenge koronarestriksjoner gir varige endringer i måten vi hilser på. Seks av ti vil begrense håndhilsing, og et stort flertall vil fortsette med å holde avstand.

At det tar tid å ta tilbake gamle omgangsvaner, spesielt siden pandemien på langt nær er over heller ikke i Norge, er ikke så underlig.  Verre er det når enkelt bruker restriksjoner på grunn av pandemien til å rettferdiggjøre egne, høyst private, grunner for at vi skal slutte å håndhilse. Noen fordi de rett og slett ikke liker hudkontakt med fremmede mennesker. Andre vil helst slippe både bakterier og dvaske, slappe håndtrykk som sender dårlige signaler, og slår et slag for bukking og neiing, og favoritten namasté. Én, som betegner seg selv som konservativ muslim som aldri håndhilser på menn hevder til og med at «… håndhilsing har aldri vært en norsk norm». Så historieløs er det ikke lov å være.

For håndtrykket er en over tusen år gammel tradisjon her til lands. Forskning.no kan fortelle at håndtrykket – handarband eller handsal - omtales i gamle norske og islandske lover. Små og store avtaler, fra giftermål og eiendomskjøp til salg av råvarer, ble signert med håndtrykk som var svært forpliktende. Fysisk kontakt gjennom håndtrykk har hatt tilbakeslag gjennom ulike epidemier, som Svartedauen og ebolaepidemien i Afrika, men har alltid kommet tilbake. En av forklaringene er kanskje at disse gestene gir et dypere signal, tror adferdsforsker Val Curtis ved London School of Hygiene and Tropical Medicine. En mulig grunn til at håndtrykk overlever, er at hilsenen signaliserer at folk stoler nok på hverandre til at de vil risikere å dele mikrober.

Ut fra smittevernhensyn er det opplagt lurt å holde fingrene fra fatet. Det begrenser ikke bare korona, men alle andre sykdommer som spres via håndtrykk og nærkontakt. Men å droppe håndhilsing for bestandig er et feilgrep. Vi skal ta håndtrykket tilbake, litt etter litt, nå når koronaepidemien slipper taket. Skal vi være hundre prosent skjermet mot mulig smitte må vi fortsette med kohorter og munnbind inn i evigheten.

En åpen, utstrakt hånd; finnes det noe mer symboltungt enn nettopp det? Det signaliserer tillit og respekt. Et håndtrykk forteller så mye mer enn et bukk eller en hånd lagt inn til brystet. Det er avvæpnende, også i dag når knapt noen bærer våpen. Et fast håndtrykk og åpen, direkte øyekontakt sier noe om mennesket du møter. Også når den andres er slapt og klamt, og blikket unnvikende.

Vi må kort sagt ta grep om hverdagen igjen.

Hvem skal redde kloden nå?

Ronald Reagan og Margaret Thatcher klarte å
få hele verden med på å hindre datidens store
miljøkatastrofe.                                                 

«Istedenfor å undertegne et internasjonalt forbud bør vi få amerikanerne til å bruke hatt og solkrem», mente Donald Hodel, som var USAs energiminister i perioden 1982-85.  Ozonhullet over Antarktis var et faktum. Freon var synderen. Perspektivene skrekkelige: Millioner kom til å dø av hudkreft, hvis ikke noe ble gjort.

Nok en FN-dag denne uka, forbigått i stillhet. 16. september var Internasjonal dag for bevaring av ozonlaget. Folk under 40 år sier kanskje ozon… what? En potensiell miljøkatastrofe ble hindret fordi alle nasjoner i verden samlet seg og løste et problem som truet kloden. Men nå er ozonhullet over Sørpolen større enn Antarktis. EU-instituttet Copernicus Atmosphere Monitoring Service melder at hullet den siste uka har vokst «betraktelig» og nå er større enn 75 prosent av tidligere registrerte ozonhull på dette stadiet i sesongen, på ei liste som går tilbake til 1979. Knapt noen bryr seg.

En kort og helt uvitenskapelig repetisjon er nødvendig: På midten av 20-tallet utviklet en kjemiker en gass til bruk i kjøleskap og airconditionanlegg. Den kunne brukes til mye mer enn det, fra spraybokser med deodorant og insektmiddel, til stolputer og romraketter. Miljøkonsekvensen ble først oppdaget av forskere i Antarktis på 1980-tallet: Det var hull i ozonlaget, og det ble større og større. Ozonlaget beskytter Jorden mot de livsfarlige UV-strålene. Det var en potensiell katastrofe.

Forskerne som tidlig oppdaget sammenhengen, jobbet i ekstrem motvind. Ikke minst fra den kjemiske industrien i USA, som produserte nettopp freon, ifølge en dokumentar på NRK. Alvoret begynt likevel å gå opp for verdens ledere, inkludert president Ronald Reagan, som selv hadde hatt hudkreft på nesen. Reagan trosset motstanden mot regulering hos egen energiminister og i Senatet, og ga i 1985 klarsignal for at USA kunne spille en aktiv rolle for å løse problemet. I 1987 kom den første forpliktende avtalen om å redusere bruken av freon – Montreal-protokollen – som omfattet alle vestlige land. Englands første kvinnelige statsminister, Margaret Thatcher, som selv var utdannet kjemiker, skjønte også alvoret. Hun la en vitenskapelig dimensjon inn i politikken. «Jernkvinnen» troppet opp i FN i 1990, og advarte over 100 land om konsekvensene. Det virket. Alle verdens land sluttet seg til avtalen.

En lang historie kort: Forbruket av ozonreduserende stoffer er redusert dramatisk, hullet i ozonlaget har blitt mindre og mindre og forskere spådde at det vil være helt lukket i 2050. Det slår kanskje ikke til, slik utviklingen ser ut.

En konservativ B-skuespiller uten spesielt miljøengasjement, og en markedsliberalistisk baronesse som ville privatisere alt på bekostning fellesskapet, klarte altså å løse datidens store miljøutfordring. Ikke helt alene selvfølgelig. Men det hadde aldri blitt noen verdensomspennende avtale uten dem.

I slutten av oktober åpner FNs klimatoppmøte, Cop26. Å få til en global avtale om dagens store miljøutfordring, klimaendringene, synes å være i det blå, ettersom USA og Kina er på kollisjonskurs. Så hvem skal redde kloden nå?

Når blir det vanlige folks tur?

Folk som havner på Stortinget er en helt
egen klasse.                                         

«Det er rart at vi aksepterer at en minoritet – som de med høyere utdanning faktisk er – skal dominere blant de folkevalgte», uttalte Mímir Kristjánsson fra partiet Rødt nylig. Som nyvalgt representant på Stortinget er han én av få uten høyere utdanning. Det forsterker at stortingspolitikere er en egen klasse.

Khrono, avisa for høyere utdanning, har sjekket utdanningsnivået til alle toppkandidatene til de ni store partiene som stilte til valg nylig. 84,5 prosent av partienes førstekandidater har høyere utdanning i en eller annen form. I befolkningen ellers har til sammenligning bare 34,6 prosent høyere utdanning. Partiet som ligner befolkningen best er Fremskrittspartiet. Over halvparten av Frps toppkandidater har ikke høyere utdanning. Partiet for folk flest, med andre ord. I andre enden av skalaen finner vi Venstre, der tre av fire har master eller mer. I befolkningen ellers har én av ti master eller mer.

Det er ikke bare utdanning som gjør at den politiske eliten skiller seg fra folk flest. En annen undersøkelse viser at nesten alle stortingspolitikere som ble valgt inn, er karrierepolitikere. De har bakgrunn som kommune- og fylkespolitikere og ordførere, med knapt med yrkeserfaring. Ser man hundre år tilbake i tid, blir forskerne slått av hvor stabil andelen karrierepolitikere har vært. Andelen er på over 80 prosent etter 2. verdenskrig. Skal du gjøre karriere som rikspolitiker i Norge, er du med andre ord nesten nødt til å gå gradene nedenfra og oppover i et parti. Det har både fordeler og ulemper. Fordelen er at det velges inn folk som kan politikk, og det er stort sett flinke folk som klatrer til topps i et parti. Men det finnes unntak. Ikke alle parti har spesielt begavede eller dyktige folk å sette på topp. De kan likevel havne der.

Det er altså en helt egen klasse som er kommet inn på det nye Stortinget. Sammensetningen speiler på ingen måte befolkningen. Noe som får den samme Rødt-politikeren til å påpeke at vi aldri ville ha akseptert at for eksempel åtte av ti på Stortinget var menn. Da er det rart at vi aksepterer at en minoritet av folk med høyere utdanning faktisk dominerer i parlamentet.  Han bruker Arbeiderpartiet som eksempel, der over 84 prosent av toppkandidatene har mer utdanning enn oss andre.  Ap tar matematisk hensyn til kjønn, legning, innvandrerbakgrunn, fylke og så videre. Det er ikke noe problem. – Men når det kommer til klasse, utdanning og yrkesbakgrunn er det plutselig ikke samme logikk som gjelder, sier Kristjánsson.

Det er partiene som suverent bestemmer hvem som skal toppe listene til stortingsvalget. Kun en håndfull av partienes medlemmer har innflytelse på nominasjonslistene, og å endre rekkefølgen ved valg er kun en teoretisk mulighet. Det er derfor partienes ansvar å sørge for at de som topper listene faktisk gjenspeiler befolkningen de skal representere. «Nå er det vanlige folks tur», har for eksempel Ap gjentatt gjennom valgkampen. Bare ikke når det gjelder politikerne.