Kampen for tilværelsen

Utsnitt av Christian Krohgs maleri "Kampen for
tilværelsen" malt i 1890.                                   

«Ingen skal få kake før alle har fått brød», sier selveste Einar Gerhardsen i innledningen til en serie podkaster Arbeiderpartiet spilte inn i 2016. Opptaket av «landsfaderens» berømte sitat fra 1961 må skurre kraftig i ørene til ledelsen i dagens Ap. For nå er det stadig flere som ikke har nettopp det: brød. Og det skjer på Aps vakt.

Matkøene blir lengre og lengre. Både Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon, Matsentralen og andre som hjelper dem som ikke får pengene til å strekke til, melder om at «nå er det vanlige folks tur» til å stå i matkø. Arbeiderpartiets slagord fra valgkampen gir nå en dårlig smak i munnen. Familier som tidligere klarte seg bra, møter nå opp for å få utdelt matposer. Tidligere var det flest mot slutten av måneden, når det var ei uke igjen til neste lønnslipp. Nå står folk i matkø hele tiden.

I «Debatten» tirsdag var det nettopp fattigdom og økende matkøer tema. Tall NRK har hentet inn viser realitetene på en helt annen måte enn statistikker og gjennomsnittsberegninger som forteller at de fleste klarer økte renter på huslån, skyhøye drivstoff- og matpriser og en generell galopperende inflasjon. Matsentralen deler ut 10-11 millioner måltider i år, og kunne delt ut dobbelt så mange om de hadde. Frelsesarmeen melder om 86 prosent økning i for eksempel Tromsø, mens det i Trondheim er tre og en halv gang så mange som må stille seg i matkø. Virkeligheten er så hjerteskjærende at det fikk selv den garvede «sluggeren» Fredrik Solvang til å grine. Også Kirkens Bymisjon i Bodø melder om en markant økning av folk som ber om hjelp på Matstasjonen.

For mange er det en siste utvei å stille seg i matkø. - De aller, aller fleste har behov for verdighet i livene sine og det innebærer å ikke ta imot almisser, sier daglig leder ved Kirkens Bymisjon, Lars Vestnes, til Avisa Nordland. Nettopp. Og mens det blir stadig flere i Norge som lever under fattigdomsgrensa, unnlater regjeringen med Arbeiderpartiet i førersetet å ta grep som umiddelbart ville ha hjulpet. Moms på nødvendige matvarer som melk og brød, frukt og grønt og annen sunn mat kan senkes med et pennestrøk, mens den høye momssatsen beholdes for usunn mat.  Satsene for minstepensjon, sosialhjelp og andre ytelser kan like lett tilpasses inflasjonen. Barnetrygden kan bli høyere for familier med inntekt under en viss grense. Og så videre. Forslag som glatt ville fått flertall i Stortinget med støtte fra SV og Rødt. Ja visst koster det penger. Men det dekkes opp - og vel så det - av de enorme inntektene staten har på salg av olje og gass i et brennhett energimarked.

Selv om det er de med de bredeste skuldrene som skal bære den tyngste skattebyrden, er det en fattig trøst at det ikke blir økt skatt for dem men inntekt under 700.000 kroner. Hos mange er det nemlig ikke mer å hente. De går allerede i minus. I budsjettforhandlingene som pågår nå vil nok SV hindre at det blir kutt i dagpengene for arbeidsledige, slik regjeringen foreslår. La det synke inn: Forslaget kommer fra dagens regjering, med en fagstatsråd fra Ap. Er det rart partiet har historisk lav oppslutning?

Spørsmålet Ap nå bør stille seg er: Hva ville Einar Gerhardsen ha gjort?

Oppskrift på apati

FNs generalsekretær Antònio Guterres.        

«Det er enten en klimasolidaritetspakt – eller en kollektiv selvmordspakt», ifølge FNs generalsekretær António Guterres. Det ble uttalt under åpningen av klimatoppmøtet som pågår i Egypt. Det har vi altså i vente: Planetens undergang og kollektivt selvmord. Blant flere utsagn som har fått oppmerksomhet, kom Guterres med følgende kraftsalve: Vi er på full fart mot klimahelvete, og foten vår er fremdeles på gasspedalen.

Mange hoppet i stolen over de usedvanlig sterke ordene til FN-sjefen. De har vakt oppmerksomhet, og det var sikkert også hensikten. Én ting er hva hver enkelt av oss uten spesialkompetanse mener om saken. Noe annet er det når kompetente forskere tar til motmæle.

En av dem er Halvar Buhaug, som er en av hovedforfatterne bak den siste rapporten fra FNs klimapanel (IPCC). – Hvis man leser den siste rapporten til FNs klimapanel, så står det jo ikke der at menneskeheten vil gå til grunne hvis vi ikke når målene i Parisavtalen, uttaler han til TV2. Det er ikke noe kunnskap som tilsier at vi kommer dit, fastslår PRIO-forskeren. Han får følge av flere, blant andre Bjørn H. Samset, forsker ved Cicero Senter for klimaforskning og også medforfatter til klimarapporten. Dette er ikke menneskehetens undergang, selv om klimaendringene en del steder i verden kan være enkeltsamfunns undergang, mener han. Heller ikke direktøren for Bjerknessenteret for klimaforskning liker undergangspåstanden. Det er ikke belegg for å påstå dette, selv om deler av jorda kan bli ubeboelig på grunn av den globale oppvarmingen, ifølge direktøren.

Det er det som er faren med å overdrive så til de grader som Guterres gjorde – selvsagt i den gode saks tjeneste. Det blir ganske pinlig når det påpekes fra kompetent hold at det ikke står noen ting om død og undergang i rapporten. Når det altså ikke stemmer, så kan vel også resten av åpningstalen trekkes i tvil, vil ikke minst klimaskeptikerne mene. Og bruke det for hva det er verdt mot det de kaller «klimahysteriet».

Og hvilket signal sender talen til folk?
Noen reagerer med å gi opp; det er uansett ingen vits å engasjere seg når kloden likevel skal begå kollektivt selvmord. Andre peker på at klimaforskere før har spådd jordas vippepunkt og undergang, uten at det har skjedd. For enkelte virker spissformuleringen så overdrevet at de bare rister på hodet over både FN og klimaforskerne, ignorerer påstandene og fortsetter med sitt. For unge mennesker – der én av fire har klimaangst – kan talen føre til at enda flere mister alt håp for framtiden, og synker ned i apati og handlingslammelse.

Det er kan kanskje forsvares at det krisemaksimeres for å få verdens oppmerksomhet. Men i sin iver etter å vekke både klimatoppmøtet og resten av oss, oppnår Guterres kanskje det motsatte av hva som var hensikten. For ropes det «ulv, ulv» nok mange ganger, kjenner vi den ikke igjen når den står i porten.

Fanget av paragrafene

Putins utsendte lakei i Sikkerhetsrådet har tre
ganger brukt vetoretten og dermed stanset     
resolusjoner som fordømmer Russland.        

«Det er sannelig litt av en paragraf, denne paragraf 22», bemerket han. «Det er den beste paragraf som finnes», samtykket doktor Daneeka. Replikkene står i romanen «Catch-22», skrevet av Joseph Heller, utgitt i 1961. Catch 22 er blitt et begrep for en logikk og teknikk som – enkelt forklart – er sånn at uansett hva du gjør eller sier, så blir det feil.

I uka der FNs «bursdag» feires, er det god grunn til å sende organisasjonen mer enn én tanke. Tenk på FNs sikkerhetsråd, og Catch 22 er ikke til å unngå. FN har nemlig en paragraf som sier at de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet har vetorett. De fem landene er USA, Kina, Russland (tidligere Sovjetunionen), Storbritannia og Frankrike. Vetoretten fikk de da FN ble opprettet 24. oktober 1945, og begrunnelsen var at de fem landene hadde vunnet 2. verdenskrig.

Mye er forandret på de snart 80 årene som har gått. Blant annet har ett av de faste medlemmene i rådet som skal sikre fred i verden, Russland, har gått til aggressiv angrepskrig mot et naboland. Siden februar har Russland tre ganger brukt sin vetorett og blokkert resolusjoner som fordømmer den brutale og uprovoserte angrepskrigen. Bruker ett av de fem landene vetoretten, blir det rett og slett ikke noe vedtak. At FNs hovedforsamling, der ingen land ha vetorett, har fordømt invasjonen er et kraftig signal. Men likevel ikke det samme. Det er bare Sikkerhetsrådet som har mandat til å innføre sanksjoner, plassere ut fredsbevarende styrker eller bruke militær makt. Russland har med andre ord balletak på Sikkerhetsrådet, og det vet Putin.

Det er andre grunner til at FN bør revideres, revitaliseres og tilpasses dagens virkelighet. Som for eksempel at Kina sitter i FNs menneskerettighetsråd, Russland i en av FNs underorganisasjoner til det samme og – hold dere fast: I fjor utpekte FN det religiøse diktaturet Iran til et utvalg for kvinners rettigheter. Iran; der kvinner drepes fordi de bærer hijaben litt feil. Iran søkte om å få bli medlem, og ble stemt inn. Avstemmingen er hemmelig. Det er derfor ukjent om Norge var ett av landene som stemte for. At Iran skal beskytte kvinners rettigheter er som å ansette en pyroman som brannsjef. Det er ikke bare en dårlig vits. Det er direkte absurd.

Så hvorfor sparkes ikke Russland ut av Sikkerhetsrådet? Flere tar til ordet for nettopp det, tillegg til Ukrainas president Zelenskyj. Blant dem er Norges representant i rådet, Mona Juul, som ber om en egen gjennomgang av denne typen bruk av vetorett. Noen mener det finnes muligheter i FN-paktens intrikate regler. Andre legger muligheten død. For selv om det finnes mekanismer for å kaste et land ut av FN, er det ikke mulig å bruke disse mot Russland. Bare Sikkerhetsrådet kan anbefale at et land skal miste plassen. Men den samme vetoretten som blokkerer resolusjoner kan også brukes til å blokkere en anbefaling om å plassere Russland i den skammekroken Putin og hans lakeier hører hjemme.

Mer Catch 22 blir det ikke.

Prisgitt matvarebaronene

Bransjen domineres fullstendig av tre store aktører.

«Folk er så enfoldige og så tynget av de daglige byrder at en bedrager alltid finner noen som lar seg lure», mente den italienske politikeren og statsteoretikeren Niccolò Machiavelli (1469-1527). Nettopp. Og det vet dagligvarebransjen å utnytte.

Vi har lært et nytt ord de siste ukene: krympflasjon. Det er en effektiv måte å øke inntjeningen på for produsenter og matkjeder, og de fleste av oss merker det ikke. Innholdet blir mindre, mens prisene øker. Endringene er ofte så små at kundene ikke merker det, men ved salg av store kvanta betyr det mye for de store matvarekjedene.

Den siste tiden er flere dagligvarekjeder avslørt. Gilde stjernebacon gikk plutselig fra seks ned til fire skiver i pakken. Råvaremangel var forklaringen fra Nortura. Nå er innholdet justert opp igjen. Kiwi reduserte pakken med egg fra 18 til 12, og satte samtidig opp prisen. Etter at NRK avslørte lureriet, ble prisen satt ned igjen samme dag. Coop Extra har økt prisene på kjedens egne «billige» merkevarer, slik at prisforskjellen til andre varemerker nesten er jevnet ut. Flaskene med klor, grønnsåpe og salmiakk er krympet til det halve, mens literprisen for grønnsåpe har økt med 290 prosent, ifølge NRK. Dette er bare noen få eksempler fra de siste ukenes avsløringer. For egen regning kan det legges til at en pakke rulletobakk har krympet fra 50 til 44 gram, mens prisen har gått opp, delvis på grunn av økte avgifter. Aner ikke når det skjedde. Som en gjennomsnittlig kunde ble jeg først oppmerksom på trikset da ordet krympflasjon dukket opp i nyhetene.

Felles for alle (bort)forklaringer fra ledelsen i de tre dominerende dagligvarekjedene er at de alltid forsøker å holde prisene nede, selv om de øker. Eller at varer ble solgt med tap, og justeringer av mengde og pris derfor var nødvendig. Eller at krigen i Ukraina, og økte energipriser. Og så videre. Det er dyrtid for matbaronene også, ikke sant? Bortforklaringene er det ingen grunn til å tro på. I motsetning til egne ansatte «på gulvet», og mange andre, trenger ikke de store aktørene å snu på krona for å ha penger til mat ut måneden. De troner alltid blant de øverste på inntekts- og formuestoppen.

Maktkonsentrasjonen i dagligvarebransjen er tilnærmet total. Kundene er prisgitt Coop, Rema og Norgesgruppen, den største av de tre. Finnes det en eneste selvstendig kjøpmann igjen, bortsett fra i små nisjebutikker? Det er ingen grunn til å kjøpe forklaringene fra matvarebaronenes godt betalte kommunikasjonssjefer i de såkalte «billigkjedene» om at de ikke forsøker å lure kundene. Det er selvfølgelig akkurat det de gjør. Og når prisene økes mer til kundene enn den generelle prisøkning inn til kjedene skulle tilsi, så er det kun for å utnytte situasjonen og øke egen profitt.

«Vi kutter priser» og «Vi gir oss aldri på pris», er slagordene til Rema og Kiwi. De slagordene kan du få billig av meg.

 

Bedre føre var?

Camilla Stoltenberg, Folkehelseinstituttet.    

«Folk syns det er godt å ha en kirke, akkurat som det er godt med en brannstasjon. Men aller best er det når man slipper å ha bruk for kirken, akkurat som en brannstasjon», er et sitat med ukjent opphav. Og alle vet at det er for sent å tegne forsikring når huset har brent ned.

Da Koronakommisjonen la fram sin rapport i april i år, fikk norske myndigheter samlet sett ros for hvordan pandemien ble håndtert. Men det var også kritiske merknader. Blant annet at myndighetene ikke var godt nok forberedt på en pandemi, til tross for at Verdens helseorganisasjon (WHO) i flere år har advart om at en alvorlig pandemi ville komme. Så da kan vi kanskje regne med at Norge nå er godt forberedt på en eventuell ny pandemi, sånn at helsetjenesten i det minste har tilgang på nok munnbind? 

Det virker som regjeringen tror at koronapandemien er over, og at det ikke kommer en ny variant som krever ekstra årvåkenhet basert på fakta. Helt sentralt i arbeidet da pandemien traff Norge vinteren 2020, sto Folkehelseinstituttet (FHI). I regjeringens forslag til statsbudsjett foreslås det å kutte i bevilgningene til FHI med om lag 300 millioner kroner. I fjor ble det kuttet 100 millioner. Selv om FHI-direktør Camilla Stoltenberg både var forberedt og har forståelse for deler av kuttene, er de langt mer brutale enn instituttet håpet på. Nå advarer direktøren om konsekvensene. – Situasjonen er krevende for FHI, og forslaget til statsbudsjett betyr at vi må gjøre svært store og raske endringer i aktiviteten, sier Stoltenberg til Dagbladet.

Onsdag gikk FHI ut og minnet om at koronapandemien langt fra er over, selv om både regjeringen og mange av oss andre allerede har fortrengt at den i det hele tatt eksisterer. Men det var altså 27 koronarelaterte dødsfall bare i forrige uke. Nå advarer FHI om en ny koronabølge, som skyldes avtakende immunitet i befolkningen mens smittebølgen øker og flere legges inn på sykehus i flere europeiske land. I tillegg er Norge inne i den kalde årstiden, som øker smittefaren, og nye koronavarianter kan oppstå. Det kan selvsagt tolkes som et taktisk utspill for å presse politikere til å endre kuttene, var det ikke for at dette har helsemyndighetene advart mot og forutsett gjennom det meste av sommeren. Og selv om det i statsbudsjettet er lagt opp til at SV skal få noen taktiske seiere, kan vi neppe regne med at akkurat dette kuttet blir et av dem.

Det er godt mulig det er forsvarlig at bevilgningene ikke er like store som da pandemien herjet som verst. Det ble altså kuttet 100 millioner i fjor. Å måtte si opp folk med kompetanse og erfaring fra en alvorlig, verdensomspennende pandemi som ennå ikke er over, og med fare for at nye varianter kan oppstå, høres mildt sagt ikke særlig lurt ut. Det er i hvert fall ikke føre var eller god beredskap.

Det er som kjent forskjell på å barbere seg, og å kutte av seg halve nesen.

 

 

 

«... der er det godt at sitte»

Makstid på Stortinget kan føre til færre           
yrkespolitikere og flere ombud.                       

«Livet på Stortinget er som et sosialt og politisk akvarium. Jeg har ikke lyst til å ende som en politisk gullfisk», mente Erling Folkvord. Han satt på Stortinget i perioden 1993-1997 for Rød Valgallianse, som partiet Rødt het den gang. I motsetning til svært mange andre, som svømmer rundt i det samme akvariet hele sin yrkeskarriere.

Kritikken dukker opp med jevne mellomrom. Karrierepolitikerne bør komme seg ut i arbeidslivet med ei helt vanlig lønn og uten alle godene stortingspolitikerne har og kjenne på hvordan det er. Det vil gjøre dem til bedre politikere, hevdes det. Noen ønsker å gjøre noe med det. Nestlederen i Miljøpartiet de Grønne, Ingrid Liland, mener det er lett for politikere å tviholde på makt altfor lenge. Hun legger fram forslag på neste landsmøte om å innføre maksgrense for hvor lange man kan sitte på Stortinget: Tre perioder, altså 12 sammenhengende år. Da er det på tide å gå tilbake til yrkeslivet og få andre impulser. Målet er å få større utskiftning blant de folkevalgte, og slippe flere mennesker inn i salen hvor «all makt» forvaltes.

Ikke uventet møter forslaget motstand, ikke minst fra politikere som har sittet lenger enn tre perioder, eller står i fare for å ryke ut etter neste valg hvis regelen skulle bli vedtatt. Det er mange kjente politikerfjes som da måtte gå. Dyktige folk mange av dem, uten tvil. De har «åremålsstillinger», fire år av gangen, og det er opp til velgerne om de skal få fornyet tillit. Det vil si; det er det egentlig ikke. Det er det enkelte parti som bestemmer hvem som skal toppe valglistene. Og i Norge stemmer vi på parti, ikke på personer. Det kan riktig nok strykes fra listene, men det skal vanvittig mye til før det faktisk får konsekvenser for listetoppene. Det må nærmest en organiser aksjon til, som under «kvinnekuppet» under valget i 1971.

Tanken om maksgrense for hvor lenge den enkelte kan tviholde på stortingsplassen, er sympatisk. For å gå i korridorene altfor lenge gjør utvilsomt noe med realitetsorienteringen. Mímir Kristjánsson (Rødt), som ble innvalgt på Stortinget ved forrige valg, skrev i Vårt Land i vår at man blir et dårligere menneske av å være politiker. «Det synes som om politikken forringer og fortrenger positive egenskaper som nysgjerrighet, raushet og ærlighet. Etter mange års aktiv tjeneste som politiker risikerer man i mine øyne å enten miste disse egenskapene, eller i alle fall få dem sterkt svekket». Han snakker ut fra egne erfaringer, og er den første rikspolitikeren jeg har registrert som er ærlig nok til å innrømmer at sånn er det.

Og nei, det er ikke synd på dem som eventuelt må forlate etter 12 år. De får full pensjon. At det trengs folk med lang erfaring som kan rettlede de nye, holder ikke som argument. Har en stortingspolitiker ikke lært seg jobben etter fire eller åtte år, burde vedkommende kanskje aldri ha vært på Tinget i utgangspunktet. Det er i det hele tatt ganske tynne argumenter mot makstid. Det er som om mange av dagens stortingspolitikere unisont siterer stortingsmann Celius i Nils Kjærs satire «Det lykkelige valg» fra 1913, mens de klamrer seg til taburettene.

«…. Lavinia, Lavinia, der er det godt at sitte».

Bøllenes ballsal

Tarjei Jensen Bech (Ap) overlevde Utøya, men
er mobbet ut av politikken.                               

«Min definisjon av et fritt samfunn er et samfunn der det er trygt å være upopulær», mente den amerikanske politikeren Adlai Stevenson (1900-1965). Dessverre er Norge blitt mindre trygt i den sammenheng.

Så har det skjedd igjen. En lokalpolitiker tar ikke gjenvalg, og årsaken er massiv hets i sosiale medier. Fylkesordføreren i Troms og Finnmark, Tarjei Jensen Bech (Ap), orker ikke mer av debattklimaet. Bech, som ble skutt i foten på Utøya og falt ti meter rett ned. Han var 19 år under massakren, der 69 mistet livet. Han overlevde, og ble utsatt for drapstrusler etterpå. Det toppet seg etter vedtak om å slå sammen de to fylkene i nord. «Synd ikke Breivik traff bedre», skrev en anonym hetser.

Saken fra Finnmark er dessverre ikke enestående. KS, kommunenes interesseorganisasjon, publiserte i 2019 en undersøkelse som viser at mer enn fire av ti lokalpolitikere har opplevd hat og trusler. Halvparten av de 1700 spurte hadde vurdert å gi seg i politikken på grunn av dette. Unge opplever mest hat og trusler, og politikere i Nord-Norge har en høyere andel enn gjennomsnittet. Bech er heller ikke den første unge politikeren i nord som gir seg.

I presentasjonen av undersøkelsen er det også et eksempel på hva en lokalpolitiker må tåle: «Jeg ser fram til å møte deg i en mørk gate, kjøre en kniv i deg og vri rundt». Da er det ikke det minste rart at mange sier takk for seg i politikken. Hele 15 prosent har faktisk sluttet å gjøre en innsats på vegne av oss alle på grunn av trusler og hets.

Det er selvfølgelig helt greit å være uenig i sak, og å protestere mot nær sagt hva det skal være. Politikere må tåle å bli motsagt, og det gjør de da også. Men det er langt over streket, og fullstendig uakseptabelt, at impotente, feige, anonyme kryp og ditto drittkjerringer mobber og skremmer folk ut av politiske verv. Uansett parti. Og det er ikke bare anonyme nettroll som må skjerpe seg. Når regiondirektøren i NHO Nordland, Daniel Bjarmann-Simonsen, offentlig kaller vindkraftmotstanderne «en gjeng med banditter» legitimerer det personangrep i stedet for uenighet om sak. Og en hel organisasjon, Motvind Norge, dømmes ut fra at enkelte går langt over streken. Han har riktig nok selv fått sin rikelige andel av utspekulerte skjellsord og trusler, servert av nettroll av typen beskrevet ovenfor, men bør holde seg for god til å synke ned på samme nivå.

At folk slutter å engasjere seg på grunn av hets og trusler, og direkte fysisk hærverk i noen tilfeller, er et demokratisk problem så stort at selv den største idiot bør skjønne det. Til og med i fylla. Tusenvis av vanlige folk bruker tiden sin på lokalpolitikk, helt uten å få betalt for det. I beste fall får de kanskje ta en selfie sammen med partilederen når denne stikker innom byen. Skal demokratiet fungere er vi helt avhengig av innsatsen – også til dem vi er rykende uenig med.

Så hvis du har gått over steken i kommentarfeltene, ta kontakt og be om unnskyldning. Og når du rusler gjennom byen, og ser de samme sliterne stå på stand for partiet de mener har de beste løsningene, så gå bort til den du er aller mest uenig med, og si noe hyggelig.

Det koster ingenting. I motsetning til prisen altfor mange politikere må betale.