Prisgitt matvarebaronene

Bransjen domineres fullstendig av tre store aktører.

«Folk er så enfoldige og så tynget av de daglige byrder at en bedrager alltid finner noen som lar seg lure», mente den italienske politikeren og statsteoretikeren Niccolò Machiavelli (1469-1527). Nettopp. Og det vet dagligvarebransjen å utnytte.

Vi har lært et nytt ord de siste ukene: krympflasjon. Det er en effektiv måte å øke inntjeningen på for produsenter og matkjeder, og de fleste av oss merker det ikke. Innholdet blir mindre, mens prisene øker. Endringene er ofte så små at kundene ikke merker det, men ved salg av store kvanta betyr det mye for de store matvarekjedene.

Den siste tiden er flere dagligvarekjeder avslørt. Gilde stjernebacon gikk plutselig fra seks ned til fire skiver i pakken. Råvaremangel var forklaringen fra Nortura. Nå er innholdet justert opp igjen. Kiwi reduserte pakken med egg fra 18 til 12, og satte samtidig opp prisen. Etter at NRK avslørte lureriet, ble prisen satt ned igjen samme dag. Coop Extra har økt prisene på kjedens egne «billige» merkevarer, slik at prisforskjellen til andre varemerker nesten er jevnet ut. Flaskene med klor, grønnsåpe og salmiakk er krympet til det halve, mens literprisen for grønnsåpe har økt med 290 prosent, ifølge NRK. Dette er bare noen få eksempler fra de siste ukenes avsløringer. For egen regning kan det legges til at en pakke rulletobakk har krympet fra 50 til 44 gram, mens prisen har gått opp, delvis på grunn av økte avgifter. Aner ikke når det skjedde. Som en gjennomsnittlig kunde ble jeg først oppmerksom på trikset da ordet krympflasjon dukket opp i nyhetene.

Felles for alle (bort)forklaringer fra ledelsen i de tre dominerende dagligvarekjedene er at de alltid forsøker å holde prisene nede, selv om de øker. Eller at varer ble solgt med tap, og justeringer av mengde og pris derfor var nødvendig. Eller at krigen i Ukraina, og økte energipriser. Og så videre. Det er dyrtid for matbaronene også, ikke sant? Bortforklaringene er det ingen grunn til å tro på. I motsetning til egne ansatte «på gulvet», og mange andre, trenger ikke de store aktørene å snu på krona for å ha penger til mat ut måneden. De troner alltid blant de øverste på inntekts- og formuestoppen.

Maktkonsentrasjonen i dagligvarebransjen er tilnærmet total. Kundene er prisgitt Coop, Rema og Norgesgruppen, den største av de tre. Finnes det en eneste selvstendig kjøpmann igjen, bortsett fra i små nisjebutikker? Det er ingen grunn til å kjøpe forklaringene fra matvarebaronenes godt betalte kommunikasjonssjefer i de såkalte «billigkjedene» om at de ikke forsøker å lure kundene. Det er selvfølgelig akkurat det de gjør. Og når prisene økes mer til kundene enn den generelle prisøkning inn til kjedene skulle tilsi, så er det kun for å utnytte situasjonen og øke egen profitt.

«Vi kutter priser» og «Vi gir oss aldri på pris», er slagordene til Rema og Kiwi. De slagordene kan du få billig av meg.

 

Bedre føre var?

Camilla Stoltenberg, Folkehelseinstituttet.    

«Folk syns det er godt å ha en kirke, akkurat som det er godt med en brannstasjon. Men aller best er det når man slipper å ha bruk for kirken, akkurat som en brannstasjon», er et sitat med ukjent opphav. Og alle vet at det er for sent å tegne forsikring når huset har brent ned.

Da Koronakommisjonen la fram sin rapport i april i år, fikk norske myndigheter samlet sett ros for hvordan pandemien ble håndtert. Men det var også kritiske merknader. Blant annet at myndighetene ikke var godt nok forberedt på en pandemi, til tross for at Verdens helseorganisasjon (WHO) i flere år har advart om at en alvorlig pandemi ville komme. Så da kan vi kanskje regne med at Norge nå er godt forberedt på en eventuell ny pandemi, sånn at helsetjenesten i det minste har tilgang på nok munnbind? 

Det virker som regjeringen tror at koronapandemien er over, og at det ikke kommer en ny variant som krever ekstra årvåkenhet basert på fakta. Helt sentralt i arbeidet da pandemien traff Norge vinteren 2020, sto Folkehelseinstituttet (FHI). I regjeringens forslag til statsbudsjett foreslås det å kutte i bevilgningene til FHI med om lag 300 millioner kroner. I fjor ble det kuttet 100 millioner. Selv om FHI-direktør Camilla Stoltenberg både var forberedt og har forståelse for deler av kuttene, er de langt mer brutale enn instituttet håpet på. Nå advarer direktøren om konsekvensene. – Situasjonen er krevende for FHI, og forslaget til statsbudsjett betyr at vi må gjøre svært store og raske endringer i aktiviteten, sier Stoltenberg til Dagbladet.

Onsdag gikk FHI ut og minnet om at koronapandemien langt fra er over, selv om både regjeringen og mange av oss andre allerede har fortrengt at den i det hele tatt eksisterer. Men det var altså 27 koronarelaterte dødsfall bare i forrige uke. Nå advarer FHI om en ny koronabølge, som skyldes avtakende immunitet i befolkningen mens smittebølgen øker og flere legges inn på sykehus i flere europeiske land. I tillegg er Norge inne i den kalde årstiden, som øker smittefaren, og nye koronavarianter kan oppstå. Det kan selvsagt tolkes som et taktisk utspill for å presse politikere til å endre kuttene, var det ikke for at dette har helsemyndighetene advart mot og forutsett gjennom det meste av sommeren. Og selv om det i statsbudsjettet er lagt opp til at SV skal få noen taktiske seiere, kan vi neppe regne med at akkurat dette kuttet blir et av dem.

Det er godt mulig det er forsvarlig at bevilgningene ikke er like store som da pandemien herjet som verst. Det ble altså kuttet 100 millioner i fjor. Å måtte si opp folk med kompetanse og erfaring fra en alvorlig, verdensomspennende pandemi som ennå ikke er over, og med fare for at nye varianter kan oppstå, høres mildt sagt ikke særlig lurt ut. Det er i hvert fall ikke føre var eller god beredskap.

Det er som kjent forskjell på å barbere seg, og å kutte av seg halve nesen.

 

 

 

«... der er det godt at sitte»

Makstid på Stortinget kan føre til færre           
yrkespolitikere og flere ombud.                       

«Livet på Stortinget er som et sosialt og politisk akvarium. Jeg har ikke lyst til å ende som en politisk gullfisk», mente Erling Folkvord. Han satt på Stortinget i perioden 1993-1997 for Rød Valgallianse, som partiet Rødt het den gang. I motsetning til svært mange andre, som svømmer rundt i det samme akvariet hele sin yrkeskarriere.

Kritikken dukker opp med jevne mellomrom. Karrierepolitikerne bør komme seg ut i arbeidslivet med ei helt vanlig lønn og uten alle godene stortingspolitikerne har og kjenne på hvordan det er. Det vil gjøre dem til bedre politikere, hevdes det. Noen ønsker å gjøre noe med det. Nestlederen i Miljøpartiet de Grønne, Ingrid Liland, mener det er lett for politikere å tviholde på makt altfor lenge. Hun legger fram forslag på neste landsmøte om å innføre maksgrense for hvor lange man kan sitte på Stortinget: Tre perioder, altså 12 sammenhengende år. Da er det på tide å gå tilbake til yrkeslivet og få andre impulser. Målet er å få større utskiftning blant de folkevalgte, og slippe flere mennesker inn i salen hvor «all makt» forvaltes.

Ikke uventet møter forslaget motstand, ikke minst fra politikere som har sittet lenger enn tre perioder, eller står i fare for å ryke ut etter neste valg hvis regelen skulle bli vedtatt. Det er mange kjente politikerfjes som da måtte gå. Dyktige folk mange av dem, uten tvil. De har «åremålsstillinger», fire år av gangen, og det er opp til velgerne om de skal få fornyet tillit. Det vil si; det er det egentlig ikke. Det er det enkelte parti som bestemmer hvem som skal toppe valglistene. Og i Norge stemmer vi på parti, ikke på personer. Det kan riktig nok strykes fra listene, men det skal vanvittig mye til før det faktisk får konsekvenser for listetoppene. Det må nærmest en organiser aksjon til, som under «kvinnekuppet» under valget i 1971.

Tanken om maksgrense for hvor lenge den enkelte kan tviholde på stortingsplassen, er sympatisk. For å gå i korridorene altfor lenge gjør utvilsomt noe med realitetsorienteringen. Mímir Kristjánsson (Rødt), som ble innvalgt på Stortinget ved forrige valg, skrev i Vårt Land i vår at man blir et dårligere menneske av å være politiker. «Det synes som om politikken forringer og fortrenger positive egenskaper som nysgjerrighet, raushet og ærlighet. Etter mange års aktiv tjeneste som politiker risikerer man i mine øyne å enten miste disse egenskapene, eller i alle fall få dem sterkt svekket». Han snakker ut fra egne erfaringer, og er den første rikspolitikeren jeg har registrert som er ærlig nok til å innrømmer at sånn er det.

Og nei, det er ikke synd på dem som eventuelt må forlate etter 12 år. De får full pensjon. At det trengs folk med lang erfaring som kan rettlede de nye, holder ikke som argument. Har en stortingspolitiker ikke lært seg jobben etter fire eller åtte år, burde vedkommende kanskje aldri ha vært på Tinget i utgangspunktet. Det er i det hele tatt ganske tynne argumenter mot makstid. Det er som om mange av dagens stortingspolitikere unisont siterer stortingsmann Celius i Nils Kjærs satire «Det lykkelige valg» fra 1913, mens de klamrer seg til taburettene.

«…. Lavinia, Lavinia, der er det godt at sitte».

Bøllenes ballsal

Tarjei Jensen Bech (Ap) overlevde Utøya, men
er mobbet ut av politikken.                               

«Min definisjon av et fritt samfunn er et samfunn der det er trygt å være upopulær», mente den amerikanske politikeren Adlai Stevenson (1900-1965). Dessverre er Norge blitt mindre trygt i den sammenheng.

Så har det skjedd igjen. En lokalpolitiker tar ikke gjenvalg, og årsaken er massiv hets i sosiale medier. Fylkesordføreren i Troms og Finnmark, Tarjei Jensen Bech (Ap), orker ikke mer av debattklimaet. Bech, som ble skutt i foten på Utøya og falt ti meter rett ned. Han var 19 år under massakren, der 69 mistet livet. Han overlevde, og ble utsatt for drapstrusler etterpå. Det toppet seg etter vedtak om å slå sammen de to fylkene i nord. «Synd ikke Breivik traff bedre», skrev en anonym hetser.

Saken fra Finnmark er dessverre ikke enestående. KS, kommunenes interesseorganisasjon, publiserte i 2019 en undersøkelse som viser at mer enn fire av ti lokalpolitikere har opplevd hat og trusler. Halvparten av de 1700 spurte hadde vurdert å gi seg i politikken på grunn av dette. Unge opplever mest hat og trusler, og politikere i Nord-Norge har en høyere andel enn gjennomsnittet. Bech er heller ikke den første unge politikeren i nord som gir seg.

I presentasjonen av undersøkelsen er det også et eksempel på hva en lokalpolitiker må tåle: «Jeg ser fram til å møte deg i en mørk gate, kjøre en kniv i deg og vri rundt». Da er det ikke det minste rart at mange sier takk for seg i politikken. Hele 15 prosent har faktisk sluttet å gjøre en innsats på vegne av oss alle på grunn av trusler og hets.

Det er selvfølgelig helt greit å være uenig i sak, og å protestere mot nær sagt hva det skal være. Politikere må tåle å bli motsagt, og det gjør de da også. Men det er langt over streket, og fullstendig uakseptabelt, at impotente, feige, anonyme kryp og ditto drittkjerringer mobber og skremmer folk ut av politiske verv. Uansett parti. Og det er ikke bare anonyme nettroll som må skjerpe seg. Når regiondirektøren i NHO Nordland, Daniel Bjarmann-Simonsen, offentlig kaller vindkraftmotstanderne «en gjeng med banditter» legitimerer det personangrep i stedet for uenighet om sak. Og en hel organisasjon, Motvind Norge, dømmes ut fra at enkelte går langt over streken. Han har riktig nok selv fått sin rikelige andel av utspekulerte skjellsord og trusler, servert av nettroll av typen beskrevet ovenfor, men bør holde seg for god til å synke ned på samme nivå.

At folk slutter å engasjere seg på grunn av hets og trusler, og direkte fysisk hærverk i noen tilfeller, er et demokratisk problem så stort at selv den største idiot bør skjønne det. Til og med i fylla. Tusenvis av vanlige folk bruker tiden sin på lokalpolitikk, helt uten å få betalt for det. I beste fall får de kanskje ta en selfie sammen med partilederen når denne stikker innom byen. Skal demokratiet fungere er vi helt avhengig av innsatsen – også til dem vi er rykende uenig med.

Så hvis du har gått over steken i kommentarfeltene, ta kontakt og be om unnskyldning. Og når du rusler gjennom byen, og ser de samme sliterne stå på stand for partiet de mener har de beste løsningene, så gå bort til den du er aller mest uenig med, og si noe hyggelig.

Det koster ingenting. I motsetning til prisen altfor mange politikere må betale.

 

Er trafikkofre mer verdt enn andre?

Å tenne lys er ikke nok. Det må flomlys til.     

«Et smil over midtgangen på bussen om morgenen kan forhindre et selvmord senere på dagen», mente den amerikanske erkebiskopen Fulton John Sheen (1895-1979). Ja, var det bare så enkelt.

Nylig ble selvmordstallene for 2021 gjort kjent. 658 mennesker tok sitt eget liv, de fleste av dem menn. Hele 482 av disse var gutter og menn som valgte å forlate livet. Tallene har ikke vært så høye siden 1990-tallet, og forteller noe om hvilket stort samfunnsproblem selvmord er. Det er dypt tragisk.

I et par tiår nå har samfunnet vært klar over at gutter og menn topper de fleste negative statistikker, enten vi snakker skole og utdanning, ensomhet, barnløshet og altså selvmord. Derfor er det rart at Mannsrolleutvalget som ble nedsatt nylig ikke har i sitt mandat å se spesifikt på årsaken til at så mange unge gutter og menn tar sitt eget liv. Utvalget skal riktig nok se på mange samfunnsfelt som berører menns liv, som psykisk helse, familiepolitikk, arbeid og fritid og generelle likestillingsutfordringer. Alle sektorer som har innvirkning på menns livssituasjon. Men altså ikke behandle selvmord som eget tema. Med et så stort samfunnsproblem som selvmord er, og som spesielt rammer menn, burde det vært et eget punkt i utvalgets mandat.

Nordland fylke har hatt en nullvisjon for selvmord helt siden 2014/2015. Likevel har Nordland i flere år vært i øverste sjikt av fylker som mister mange til nettopp selvmord. I 2021 ligger Nordland under landsgjennomsnittet. Tross nullvisjon og innsats: I sommer kunne NRK fortelle at i Meløy kommune viser en undersøkelse at 40 prosent av jentene i alderen 13-16 år har tenkt på å ta sitt eget liv. Tallet er lavere for gutter. Tallene er skremmende, og viser at en nullvisjon for selvmord ikke er nok. Det må konkret handling til, og i Meløy er det også tatt grep.

Også på landsbasis er det vedtatt en nullvisjon. Regjeringen la i 2020 fram en handlingsplan for forebygging av selvmord. Planen inneholder hele 61 tiltak, og det er jo vel og bra at ikke mindre enn åtte ulike departement samarbeider om en så viktig sak. Men det hjelper lite med fine ord når det ikke følger penger med. I 2021 døde det totalt 87 personer i trafikken. Nullvisjon og systematisk innsats har gitt resultater. I statsbudsjettet for 2022 er det bevilget 77,1 millioner til trafikksikkerhet. 658 tok sitt eget liv i fjor. Altså mange ganger flere enn døde i trafikken. Likevel er det i samme statsbudsjett bevilget bare ti millioner til selvmordsrelaterte tiltak. En brøkdel av hva som brukes til tiltak mot trafikkdød. Vi har ingen å miste; uansett. Men ressursbruken gjenspeiler hvor forskjellig samfunnets innsats er.

Verdensdagen for forebygging av selvmord er lørdag 10. september. Mange steder kommer det til å bli tent lys for å minnes alle dem som valgte å forlate livet. Men tente lys er ikke nok til å hindre alle dem som akkurat nå står på kanten til å gjøre alvor av selvmordstankene. Det må flomlys til.

Når historien skal skrives om

Rap-duoen Karpe har ryggrad nok til å stå i
ubehaget de selv har skapt.                         

«Alle arkiver var blitt fjernet eller forfalsket, hver bok ble omskrevet, hvert bilde malt på nytt, hver statue og bygning ble omdøpt …» står det i Georg Orwells bok «1984». Boka beskriver et samfunn der staten bestemmer, kontrollerer og ser alt.

Hvor rett fikk ikke Orwell i den dystopiske framtidsromanen, som ble utgitt i 1949. For nå er vi der - igjen. Noen ønsker å omskrive historien, nærmest redigere den sånn at den passer til dagens moral og standard. Denne gangen er det lederen i Skeiv Ungdom, Jane-Victorius G. Bonsaksen som ber den superpopulære rap-duoen Karpe skrive om tekster som ble utgitt for så lenge siden som i 2006. Årsaken er at fem av seks Karpe-album inneholder bruk av homofobiske skjellsord, viser en gjennomgang VG har gjort. Og det stemmer. Duoen, som er et forbilde for så mange, er rundhåndet med skjellsord som åpenbart er sårende og stigmatiserende. Det gjelder ikke bare homofile.

I dag sier de to artistene at det er ubehagelig å lytte til sine gamle verk, men de kommer ikke til å endre tekstene. Karpe viser til at kunst er et bilde av en tid, det gjelder også musikk. «Vi kommer ikke til å endre på gamle låter, men både vi og sjangeren er i konstant utvikling» heter det, og det vises til at det har vært en liten læringsrevolusjon i hvilke ord som er ok å bruke. For Karpe, som for så mange av oss andre.

Det står respekt av Karpes holdning om at ingenting skal skrives om. Duoene står for ubehaget tekstene gir, også hos dem. Historien er som den er; på godt og vondt. I motsetning til andre artister som har skrevet om tekster fordi noen har følt seg krenket. Eller bøker som endres, de fleste kjenner til pappaen til Pippi Langstrømpe, som ble omskrevet til Sydhavskonge. Det er utallige eksempler på press for å skrive om en tekst, bøker om holocaust eller rasisme som blir forbudt på skoler i USA, statuer som forlanges revet, en benk i Botanisk hage oppkalt etter botanikeren Carl von Linné som ble krevd fjernet fordi den kunne virke ekskluderende, en forelesningssal i Stockholm som ikke kan hete «Vita havet», fordi det påstås å være rasistisk, og Munchmuseets ønske om å endre tittelen på Munchs hundre år gamle bilde «Neger i grønt skjerf». Det nærmer seg i noen tilfeller direkte historieforfalskning, i beste orwellske stil. Bildet er nå utstilt med tittelen «Tittelen er nå til vurdering».

Toppen av politisk korrekthet må være at arvingene til Orwell har gitt tillatelse til at selv romanen «1984» kan skrives om, for å tilpasses et «feministisk perspektiv». Ifølge The Guardian skal den nye romanen ha tittelen «Julia», den kvinnelige hovedfiguren i Orwells roman om det totalitære og gjennomovervåkede fantasilandet «Oseania».

Virkeligheten overgår fantasien. Selv George Orwell kunne ikke ha funnet på det.

 

 

Et kvinneproblem

Une Bastholm har trukket seg som leder for MDG.

«Et hovedproblem for alle yrkeskvinner er at hva de virkelig trenger, er en kone», ifølge den britiske politikeren Teresa Gorman (1931-2015). Det kan mange kvinnelige politikere skrive under på.

Nylig ble det kjent at Une Bastholm trekker seg som leder i Miljøpartiet De Grønne (MDG). Bastholm var ikke bare partileder, men er også stortingsrepresentant og mor til to i barnehagealder. Hun ønsker mer tid med familie og barn, og skriver selv at hun har erkjent at hun ikke har tiden og energien lenger som kreves til å lede partiet. Hun føler seg «strukket». Det er høyst forståelig, og en følelse mange kvinner har kjent på. Nå fungerer en mann hvis barn har flyttet hjemmefra som partileder inntil en ny kan velges.

Mange menn har også følt på at de trekkes i alle retninger, mellom familie og karriere. Men den velkjente tidsklemma har ulike konsekvenser for kvinner og menn. Handelshøyskolen BI har gjennomført en studie om barn er en karrierebrems i politikken. Det er funnet betydelige kjønnsforskjeller. Når kvinnelige politikere får barn, faller sannsynligheten for å bli valgt dobbelt så mye som for menn i tilsvarende situasjon. Sannsynligheten for lederposisjoner i kommunestyret faller også markant for kvinner sammenlignet men menn. Annen forskning viser også at viktige posisjoner i norsk politikk deles ut etter ansiennitet. Den norske politiske elite består i stor grad av personer som tålmodig og uten avbrudd har klatrer karrierestigen innad i partiene. For forskerne er det derfor ikke overraskende at karrierebremsen som dokumenteres vedvarer i flere valgperioder.

Mannlige politikere har en kone som tar seg av ungene mens de er små. Menn kan derfor fortsette å bruke tid på sin politiske karriere, med møter på kveldstid og i helgene, mens karrieren til kvinnelige politikere bremses når de får barn. Det er ingen bevisst utfrysing fra partiledelsen. Derimot spiller organisering av det politiske arbeidet en stor rolle. Blant annet er det langt flere kvinner under 40 år med barn i kommunestyrene der møtene holdes på dagtid, enn i kommunene som har kveldsmøter, viser studien. Et enkelt grep for å sikre at kvinner blir i politikken, og ikke forsvinner ut når de blir mødre. Så da kan man lure på hvorfor dette ikke er gjennomført for lenge siden, i alle kommuner. For alle har rett til fri fra jobb for å fylle verv i kommunestyret.

Kvinner er fortsatt underrepresentert i norsk politikk, til tross for at de fleste partiene har innført kjønnskvoter for flere tiår siden. Dette er altså én av forklaringene: kvinner har stort sett ikke «koner» som tar seg av alt på hjemmefronten sånn at hverdagene kan sys sammen på en måte som er til å leve med. Og det er kvinner som i stor grad føler at det er deres ansvar å trekke seg fra tidkrevende verv mens ungene er små. I høst skal tusenvis si ja eller nei til om de vil stå på valglistene til neste års valg. At kvinner med små barn sier nei er et demokratisk problem, og en utfordring for det enkelte politiske parti. Alle kvelds- og helgemøter kan ikke elimineres, men noe må gjøres. Hvis partiene altså mener alvor med at de ønsker kvinner i politikken.