Krenkelseshysteriet

John Cleese i den hysterisk morsomme          
sketsjen "Don't mention the War".                   

«Humoristisk sans er å forstå en vits – og at vitsen er deg selv», ifølge den amerikanske forfatteren og redaktøren Clifton Fadiman (1904-1999). Nettopp.

Norge har fått sin egen versjon av den hysterisk morsomme sketsjen «Don’t mention the War» med John Cleese. Saken er bent ut sagt en tragikomisk vits. Kortversjonen er som følger: Under en forelesning ved Universitetet i Bergen i august fjor, vitset en professor om tyske turister, og at «tyskerne har vært her før, og nå sniker de seg inn igjen». De fleste studentene lo godt. Men en tysk student følte seg mobbet og trakassert, og klaget inn professoren. Fem dager etter la ledelsen ved universitetet seg langflat for studenten og påla professoren å avstå fra denne typen ytringer. Instituttlederen mener at det er hennes «plikt å beklage når studenten opplever å bli krenket», ifølge Khrono, avisen for høyere utdanning og forskning.

Nei, det er ikke ledelsens plikt å beklage enhver varsling. Det er totalt misforstått. Ledelsens oppgave er å skille skitt og kanel, og ta tak i alvorlige saker.   

Ved å beklage ble ytringsrommet ytterligere innskrenket, og ledelsen la veien åpen for dem som bare leter etter saker de selv kan profittere på. Den «krenkede» studenten har leid inn en av landets fremste varslingsadvokater, og den samme studenten har plutselig kommet på at professoren også har sagt noe kritikkverdig etter den gamle, og ganske så oppbrukte «tyskervitsen». Professoren tok seg den akademiske frihet å fortelle noe fra sin egen studietid, knyttet opp mot den tyskspråklige forfatteren Hermann Hesses bok «Der Steppenwolf». Historien er helt kurant; den kan knapt opprøre en tiåring. Bortsett fra den tyske studenten. Via advokaten har studenten krevd erstatning fordi offentligheten rundt saken har gått ut over både helse, jobb, økonomi og studier. Denne uka har det vært et møte, der saken nå er «kvittert ut» og man er «omforent». Hvilket trolig betyr at studenten har fått økonomisk erstatning fordi han hevder seg krenket og trakassert.

Saken er et godt eksempel på hvor snevert dagens ytringsklima er. Og spørsmålet tvinger seg fram: Hvor er professorens rettsvern? Hvorfor stiller ikke universitetsledelsen opp for sine ansatte, istedenfor å legge seg langflat fordi en fra generasjon persilleblad hevder seg trakassert? Ledelsen burde ha møtt klagen med følgende: Hør her, synd at du føler deg krenket, men professoren har ikke sagt noe som er feil, og her i landet er vi kommet så langt etter 80 år at vi kan spøke med 2. verdenskrig. Deal with it! Sak avsluttet.

Studenter skal selvfølgelig ikke finne seg i hva som helst. Men terskelen for å hevde seg krenket eller trakassert er nå så lav at den er omtrent på høyde med en sytråd. Og det er selvfølgelig bare et tidsspørsmål før en eller annen amanuensis eller professor ved Nord universitet sier et forkjært ord, og heksejakten med dertil hørende korsfesting er i gang.

Vi får håpe ledelsen ved Nord skjønner vitsen med å stå opp for ytringsfrihet og egne ansatte.

Totalhavari

    

Ledelsen har manøvrert Hurtigruten til total-     

havari når det gjelder tillit og omdømme.

«Alle kan holde i roret når sjøen er rolig», skrev den romerske forfatteren Publilius Syrus i det 1. århundre f.Kr. I løpet av den siste uka har vi sett hvor sant det er. Den som holder i roret nå, har manøvrert Hurtigruten til totalhavari når det gjelder omdømme og tillit.

Skandalen med hurtigruteskipet MS «Roald Amundsen» er bare blitt verre og verre. Den totalt ansvarsløse oppførselen fra rederiet - som har satt både passasjerer, mannskap og folk på land i mulig livsfare på grunn av koronasmitte - har skapt bølger langt utenfor Norges grenser. Det er altfor langt å repetere alt Hurtigruten har gjort feil. Kort sagt er alle regler brutt, enten vi nakker karantene for mannskap eller varslingsplikt. Det er enklere å påpeke hva rederi og kaptein som øverste sjef på «Road Amundsen» har gjort riktig: ingenting. Pr. nå har 37 av mannskapet og 16 passasjerer, blant dem et ti år gammelt barn, testet positivt for korona. Smitte er spredt over hele landet.

Det er helt ubegripelig at Hurtigruten, som selv har presset på for å få åpne cruisetrafikken til Svalbard, og som har bedyret at det er trygt å seile med dem, kan oppføre seg så uansvarlig. På toppen av at vi kan takke selskapet for å spre koronasmitte over hele landet, har selskapet forsøkt å legge lokk på at det var syke om bord. Selskapets toppsjef, konserndirektør Daniel Skjeldam, sto før helga fram på tv med en ren bløff og ullent prat om rutinesvikt, og skjøv dermed ansvaret lenger ned i systemet, i stedet for å ta det selv. Mandag la han seg langflat; det skulle bare mangle. Skjeldam ble varslet allerede onsdag i forrige uke, altså to døgn før skipet la til kai i Tromsø og de syke ble forsøkt smuglet ut og sendt til sykehus med taxi. Med intetanende sjåfør. Skandalen er komplett.

Og hva gjør Hurtigruten nå, når situasjonen de selv er ansvarlig for har oppstått? Setter i gang en ekstern granskning.  - Det er fordi det er utrolig viktig for oss at folk har tillit til Hurtigruten. Vi håper at en uavhengig granskning av eksterne bidrar til å vise at vi tar dette på alvor og at vi kan forbedre oss og gjenopprette tilliten, sa konsernsjef Skjeldam på en pressekonferanse tidligere i uka. Det er en ren avledningsmanøver. Det trengs ingen ekstern granskning for å fastslå at flere med ansvar, fra konsernsjefen og nedover til kaptein og skipslege, med vitende og vilje har brutt vel kjente rutiner for hvordan mistanke om koronasmitte skal håndteres. Innad i Hurtigruten vet alle allerede hvem som burde ha gjort hva – men som ikke gjorde det. Merkevaren Hurtigrutens gode navn og rykte fikk forrang, fordi et rykte som smittespreder betyr færre passasjerer og mindre penger i kassa. Helsen til passasjerer og mannskaps ble satt i annen rekke.

Sånn! Da har Hurtigruten fått en ekstern granskning. Gratis.

Styreleder og medeier i Hurtigruten, Trygve Hegnar, uttaler tirsdag at han og styret har full tillit til toppledelsen.

Det er han i så fall nesten alene om.

Den flygende hollender

«Vi seiler ikke fordi det finnes et hav. Men fordi det finnes en havn», skrev den danske forfatteren Carsten Jensen i romanen «Vi, de druknede», utgitt på Press forlag i 2006. 

Den flygende hollender, eller Dødsseileren, er en legende om et spøkelsesskip med en hollandsk skipper som er dømt til å seile «hvileløst på de sju hav». Skipet ses som regel i stormfullt vær, og varsler død og ulykke. Sagnet finnes i mange varianter. I den eldste, engelske varianten blir Den flygende hollender oftest plassert i Sør-Atlanteren, eller Det indiske hav. Kapteinen, som ifølge sagnet levde på 1600-tallet, skal ha blitt straffet for å ha spottet Gud. Han skal flere ganger ha mislykkes i forsøk på å runde Kapp det gode håp i Sør-Afrika. Til slutt skal han ha sverget på at han skulle lykkes, selv om Gud og djevelen sto ham imot; om så han måtte prøve til dommedag. 

De føler seg kanskje like fordømt, de rundt 250.000 sjøfolkene av alle nasjonaliteter som nå seiler «hvileløst på de sju hav». Noen er norsk, på skip eid av norske rederier. Mange av dem har ikke fått gå i land siden februar/mars. Da hadde de kanskje allerede vært til sjøs i flere måneder. De venter på å få mønstre av. Like mange venter på å få mønstre på. Det er koronaepidemien som setter en stopper for bytte av mannskap. Årsaken er at landegrenser er stengt, og ulike koronaregler gjelder i ulike land sjøfolkene nødvendigvis er nødt til å reise igjennom for å komme hjem. Hvis de i det hele tatt får gå i land. 

Sjøfolkene er kanskje ikke de første vi har tenkt på, når vi har hyllet dem som har samfunnskritiske jobber under koronaepidemien. Nesten 80 prosent av transporten av varer som fraktes over hele verden går med båt. Skal varene komme fram, er verden avhengig av at skipsfarten fortsetter. I Norge ble sjøfolk raskt utpekt som samfunnskritisk personell, og ble unntatt fra karantenereglene. Men hva hjelper vel det, all den tid det ikke er internasjonal enighet om at sjøfolk kan reise «karantenefritt» gjennom de landene de nødvendigvis må passere for å komme seg hjem? Eller ut? 

Dette er ikke bare en fortvilt situasjon for mannskapet som er låst fast på skipene i månedsvis. Ifølge Norsk sjømannsforbund er det registrert flere selvmord ute på havet, som en direkte følge av dette. Vel å merke ikke blant norske sjøfolk, uten at det gjør saken noe bedre. Det utgjør også en sikkerhetsrisiko, når mannskapet blir utslitt, demotivert, fortvilt og deprimert over at situasjonen til nå ikke har latt seg løse. Koronaprisen sjøfolkene betaler er svært høy. Situasjonen kan bare løses internasjonalt. Og det finnes ingen enkle løsninger. 

Det er på tide at sjøfolkene får mønstre av, og komme i land. Det internasjonale samfunnet skylder dem det. Dommedag er fortsatt ikke kommet, selv om det er spådd mange ganger. Det betyr vel at Den flygende hollender fortsatt seiler. Flere sjøfolk har påstått at de har sett spøkelsesskipet. Trolig også noen av dem som i dag seiler hvileløst rundt.

Når det regner på turistene ...

Det er "stinn brakke" på City Nord, og
énmetersregelen er bare å glemme. 

«Hvis du vil selge noe, så si til en kvinne at det er en god handel, og til en mann at det er fradragsberettiget», mente den amerikanske forfatteren Earl Wilson (1907-1987).

At kvinner elsker å shoppe er opplest og vedtatt. Så innarbeidet er myten at man enkelte steder henvises til nærmeste kjøpesenter når byens attraksjoner etterspørres. Men myten om kvinner og handling bør revideres. Faktum er at svært mange kvinner slett ikke trives med å handle. Mer enn hver fjerde kvinne i en stor britisk undersøkelse gjennomført for noen år siden, sier at de rett og slett hater å gå i butikkene på jakt etter nye klær. Og 47 prosent av de spurte, nesten annenhver kvinne, svarer at de ser på det å kjøpe klær som en rutineoppgave som må gjøres.

Å handle er tidkrevende og kostbart, mener en stor del av de 1685 kvinnene som deltok i undersøkelsen.

Undersøkelsen i England må være gjort en fin sommerdag. For det er bare sånn det er: Når det regner på sommergjestene drypper det også på butikkene. I stedet for å traske gatelangs i regnvåte bygater når man først er på feriebesøk – og været slett ikke innbyr til uteaktiviteter – trekker folk inn under tak. Kjøpesentrene har reddet mang en feriedag for turister med søkkvåte unger på slep. Ikke akkurat like morsomt som badeland eller flymuseet, men i mangel av stillongs, paraply og støvler.

Og når man først er der så handler man selvfølgelig stillongs, paraply og støvler – og litt til.

Kundene er særdeles velkommen, etter tap av omsetning gjennom perioden Norge var stengt ned. Et par skikkelige regnværsdager kan berge bedriften. Virke, handel- og tjenestenæringens hovedorganisasjon, forventer stor økning i sommerhandelen i år, og Sørlandet og Nord-Norge blir trolig handelsvinnerne. Virke spår at handelen i norske butikker kan øke med nesten sju milliarder kroner denne sommeren. Det tilsvarer en sommerhandel på om lag 108 milliarder. Årsaken er at nordmenn i år er turister i eget land, og de legger igjen mer penger enn utenlandske turister. Sommerhandelen er spesielt viktig for turiststeder og Distrikts-Norge. Omsetningen gjør at de kan holde liv i butikkene resten av året, har fagsjefen i Virke tidligere påpekt.

 På City Nord går folk i kø denne uka med ganske dårlig vær, og det er knapt en parkeringsplass å oppdrive. Det minner om julehandelen, så mye folk har trukket innendørs. Én meters avstand er bare å glemme. Paradokset er åpenbart: Maks 200 på arrangementer, ingen begrensninger på antall folk på kjøpesentre.  Men hvis det altså stemmer at mange kvinner slett ikke liker å handle, i alle fall er det færre enn mytene sier, så kan man jo lure på hvem som foreslår å ta en tur på butikken, eller nærmeste kjøpesenter. 

Og hvem som egentlig legger igjen pengene.

 

 

Tomme ord og flaue floskler

Ingen grunn til at ikke ansatte i daglig-
varebransjen skal få solide tillegg selv om  
sentrale oppgjør ender tilnærmet lik null.

«Hadde jeg vært bedriftseier, skulle jeg brukt halve dagen på å gå rundt og rose folk, men jeg måtte ha gjort det på en sånn måte at de ikke skjønte at jeg gjorde det bare for å slippe billigere unna de lokale lønnsforhandlingene», ifølge journalist, kåsør og forfatter Øyvind Thorsen. Man skulle tro det var uttalt i løpet av de siste ukene. Men det er et ikke.

Koronaepidemien har minnet oss på hvem som har de kritisk viktige yrkene. Det er ikke interiørbloggerne, ulike konsulenter, aksjemeglere og negledesignere som holder samfunnet i gang. Det er alt av helsepersonell, selvfølgelig. I tillegg er det renholderne, lagerarbeiderne og sjåførene i varetransporten, de ansatte i dagligvarebutikkene, og mange andre som vi i en normalsituasjon knapt har skjenket en tanke. De som ikke topper lønnsstatistikken.

Alle dem som vi gikk ut på balkongene og klappet for da det midt under nedstengningen av Norge gikk opp for oss hvilken avgjørende rolle de har i samfunnsmaskineriet.

De burde få lønn for strevet, ikke sant? Men årets lønnsoppgjør er allerede avlyst. NHO har varslet nulloppgjør for alle, med henvisning til tilbakeslaget i norsk og internasjonal økonomi, som på grunn av koronaepidemien er uten sidestykke i nyere tid. Og Fellesforbundet, LOs største i privat sektor, er enig med arbeidsgiversiden: Ansatte i offentlig sektor må ikke få større tillegg enn privat sektor i oppgjørene som kommer utover høsten. Altså ingen spesialbehandling av sykepleiere, lærere og utrykningspersonell, som i et par måneder i vår brettet opp ermene og tok den tyngste støyten.

Alle skjønner at offentlig sektor har hatt store økninger i utgifter forbundet med koronaepidemien. Det er derfor kommunene har fått tilført ekstra midler, og regjeringen har øst ut milliarder i støtte til et hardt rammet næringsliv. Det gjelder ikke bare i Norge, men det meste av resten av verden. Likevel er det noe smålig i måten arbeidsgiversiden og LO posisjonerer seg før lønnsforhandlingene. Frankrike er blant de landene som er hardest rammet av epidemien. På nasjonaldagen 14. juli ble den tradisjonelle militærparaden avlyst. I stedet ble helsearbeiderne hyllet. Men ikke bare verbalt. Franske helsearbeidere fikk også en historisk lønnsøkning. Månedslønnen ble i gjennomsnitt økt med 183, euro, rundt 1964 kroner. Og Frankrike har ikke noe oljefond og øse av.

Det er noe annet enn klapping fra balkongene, og rosende ord da situasjonen var som verst.  

Det er jo heller ikke sånn at hele næringslivet ligger med brukket rygg. Detaljhandelen har gått så det suser. Dagligvarebransjen for eksempel, er «all time high», med eksplosiv økning i omsetningen i siste kvartal. Så det er ingen grunn til at ikke de ansatte i «kassa på Rema», de som måtte ta risikoen ved å være på jobb uten smittevernutstyr for at vi andre skulle få mat, ikke skal få et lønnshopp som merkes selv om sentrale oppgjør ender tilnærmet lik null. Matvarebaronene tjener uansett mer enn nok til salt i grøten.

Som kjent er det ingen som kan leve av applaus alene.   

 

  

Nær totalhavari

Fergeleiet på Bognes for noen dager siden.

«Fordelen med små biler er at du kan få plass til mange flere i køen», er et sitat med ukjent opphav. Sannheten i utsagnet vises ekstra godt i disse dager, der enhver fergekø består av minst halvparten bobiler med en lengde som tilsvarer minst to biler av den mer beskjedne sorten.

Nå er vi der myndighetene har forespeilt oss i flere måneder: ferie i Norge. Selv om noen i det lengste har håpet på åpne grenser og fritt leide både til vårt nærmeste naboland og resten av Europa, har enda flere innsett at det blir norgesferie i år. Salg og utleie av bobiler har gått til himmels. Fergekøene likeså.  

Det er storinnrykk av turister her nord. Mange benytter en sommer med så å si stengte grenser til endelig å komme seg lenger nord enn Trondheim. Og det er hyggelig at mange endelig får sett seg om i eget hjemland, selv om det skyldes mild tvang.

Historiene om ventetiden i kø i fergefylket Nordland er mange. Yrkessjåfører fortviler. Flere bønder på Helgeland tør ikke reise på en svipptur til byen grunn av de lange fergekjøene, ifølge NRK Nordland. De frykter at de ikke kommer seg hjem igjen til gårdene og fjøsstellet tidsnok. Det meldes om 500 meter lange fergekøer. Køene er så lage at mange må overnatte i bilen, parkert på fergeleiet, og håpe at de blir fraktet over neste dag. Reisende uten bil får ikke forhåndsbestille plass på ferga, uvisst av hvilken grunn, og blir stående igjen når ferga går fra Bodø til Lofoten. Nylig sto hundre biler igjen på den samme kaia.

 – Vi kan si med sikkerhet at det ikke ble slik vi så for oss, sier fylkesråd for transport og infrastruktur, Bent- Joacim Bentzen (Sp) til Rana Blad. Samtidig som han ser det positive i at fergekøene på Helgeland tidvis har vært veldig, veldig lange: Endelig har Helgeland slått igjennom som turistmål. Helgeland er til og med mer populært enn Lofoten. Nå vurderer Nordland fylkeskommune om fastboende skal få fortrinnsrett på fergene. Og det er satt inn to ekstra ferger på Helgeland for å ta unna trafikken. Tradisjonen tro er den ene allerede ute av drift, på grunn av tekniske problemer.

Da må det være lov å spørre: Hva så egentlig fylkesråden for seg? En sommer 2020 nesten blottet for trafikk, fordi utenlandske turister med bobiler ikke slipper inn i landet? At alle nordmenn som skal feriere innenlands skulle ta fly? Og at bare et fåtall kom på ideen om å kjøre Kystveien (fylkesvei 17), for å få med seg det kanskje vakreste kystlandskapet Norge har å by på? Eller at de skulle ta toget, med endestasjon Bodø, for deretter å padle til Lofoten?

Fergekøer i Nordland i fellesferien er ikke noe nytt. Det er tvert imot normalen. Men ikke så ille som i år. Nå står 2,2 millioner tyskere klare til å komme til Norge, hvis regjeringen åpner grensene når nye reiseråd kommer i dag. Det burde ikke være vanskelig å skjønne at trafikken nordover kom til å bli enda større denne spesielle sommeren.

Ved siden av ubehagelighetene dette påfører både fastboende og turister, har det også en annen side: Hvem ønsker å komme tilbake som turist i Nordland når ferien oppleves som en endeløs kø på fergeleier der fasilitetene er begrenset til et middels dårlig toalett – i beste fall?

«Norge – ditt nærmeste ferieland»?  Tja…

 

Helse i hver dråpe?

Utrolig nok har svenske helsearbeidere gått 

rett på jobb, uten karantene eller test.

 

«Forebygging er bedre enn kur», mente den nederlandske teolog og samfunnskritiker Desiderius Erasmus Roterodamus (1466 – 1536). Gammel kunnskap altså. Det skulle man ikke tro.

Vi er mange som med hevet øyebryn og lett oppgitte blikk har fulgt nyhetene den siste uka. Årsaken er det smått utrolige som har utspilt seg på norske sykehus. Først var det Helgelandssykehusets avdeling i Sandnessjøen, der deler av sykehuset måtte stenges etter at en svensk helsearbeider testet positivt for korona. Tre pasienter ble satt i isolasjon, og fire pasienter i karantene, etter å ha vært i direkte kontakt med vikaren.

Så viser det seg at det samme har skjedd ved Nordfjord sykehus: En svensk vikarlege er bekreftet smittet med covid -19. Han var på jobb i to dager, og rakk å smitte en sykepleier, før det ble oppdaget. Én pasient er til nå bekreftet smittet.  Alvorlige konsekvenser for driften av sykehuset har det også fått.

Munnhellet helse i hver dråpe har fått nytt innhold. Bokstavelig talt.

Det vi spør oss om er følgende: Hvordan i alle verden er det mulig at vikarer – som hentes fra et land som ligger nesten på verdenstoppen i koronasmitte – kan settes på jobb ved sykehus og andre helseinstitusjoner ute et de koronatestet først? En test som det tar et par dager å få svar på?

Situasjonen er altså sånn at nordmenn som ferierer på egen hytte i Sverige, må i ti dagers karantene når de kommer hjem. Svensker er på generelt grunnlag nektet adgang til kongeriket Norge. Men helsearbeidere har hatt fritt leide til noen av de mest sårbare i samfunnet, sykehuspasienter og eventuelt gamle på sykehjem. Vikarene som nå altså har sørget for at flere avdelinger på de to sykehusene er stengt.

Vel nok kan kritisk viktig personell som skal jobbe i Norge fritas fra reglene om karantene. Men å ta for gitt at alt helsepersonell er immune mot sykdom og smitte er å spille hasard med pasientene og alle rundt dem. Svenskene får ha meg unnskyldt, det er ikke personlig ment. Men at vikarene kommer fra Sverige gjør det faktisk ekstra ille, smittetallene tatt i betraktning.

Det skal understrekes at de svenske helsearbeiderne ikke har gjort noe ulovlig. Helsedirektoratet har inntil nylig ikke stilt krav om testing av utenlandsk helsepersonell, selv om Sykepleierforbund har bedt om dette siden i mars. Utrolig nok, takk i betraktning hvor stødig Helsedirektoratet og regjeringen ellers har håndtert pandemien. Nå har myndighetene snudd. Svenskene skal testes to ganger før de får begynne å jobbe.

At det ikke har vært slik hele tiden skyldes den prekære mangelen på kvalifiserte folk. Norsk helsevesenet er helt avhengig av vikarer i sommermånedene. Når ulike hensyn har vært veid opp mot hverandre har smittevernet tapt.

Man skal sannelig være frisk for å ta risken med å bli syk …