Virus på pengenerven

Pandemien har enorme konsekvenser, og børsene raser verden

over. Å betale utbytte, for senere kanskje å be 

om hjelp fra staten, er det motsatte av å vise samfunnsansvar.

«Når regjeringen trekker gullkortet, må næringslivet gi faen i utbyttefesten», er det klare meldingen fra leder i Fellesforbundet, Jørn Eggum. Det er som jeg skulle sagt det selv.

I de ekstraordinære tidene vi har nå, er det godt å se at regjeringen stiller opp for alle som rammes av karantene og permitteringer. Krisepakker til næringsliv, kultur og arbeidstakere for ufattelig store beløp vil bøte på skadene av pandemien, i alle fall inntil videre. Hvor stor regningen blir til slutt, er det ingen som vet. Verken i kroner og øre, eller i menneskelige kostnader.

Mens folk bekymrer seg for om de i det hele tatt har en jobb å gå til når unntakstilstanden er over, kommer nyhetene om konsern som planlegger utbyttefest. Midt under koronakrisen punger Telenor ut 12,4 milliarder kroner til aksjonærene. Det begrunnes med at telecom-bransjen ikke er blant de bransjene som er hardest rammet av krisen. Og hva skyldes det? Nettopp: Koronakrisen, som tvinger folk til hjemmekontor og unger med fjernundervisning. Klart telecom-bransjen har gode tider også nå. Hvor mange har vært nødt til å oppgradere bredbåndet, eller kjøpe dyrere mobilabonnement for å ha nødvendig kontakt med omverdenen?

Og mens Røkke-eide Aker fortsatt planlegger utbytte på 1,7 milliarder, skriver en av direktørene i konsernet brev til NHO om at «norsk næringsliv er i krise», og staten må hjelpe; hvor umusikalsk er det mulig å være? Styrets planer om utbytte kan riktig nok stanses på generalforsamlingen i april. At ikke styret allerede nå revurderer anbefalingen om utbytte, og holder pengene i konsernet for å møte de vanskelige tidene som selvsagt også Aker opplever, sier noe om at lojalitet til aksjonærene er større enn lojaliteten til de 6000 ansatte i Aker Solutions, som allerede har fått varsel om mulige permitteringer.

Det er noen som skjønner tegningen, og som viser samfunnsansvar. Flere store og små børsnoterte selskap har avlyst utbyttefesten, eller vurderer å droppe å betale utbytte, for å ha mest mulig penger på bok til å møte det som måtte komme. Altså sånn som vanlige folk tenker i disse dager. Og på samme måte som vanlige lønnsmottakere må forberede seg på at årets lønnsoppgjør kommer til å bli tilnærmet null - når det en gang kommer - og at det blir mindre å leve av når statens garantier for full lønn under permittering ikke gjelder lenger, må også investorer finne seg i at det er unntakstilstand.

Heldigvis er det flertall på Stortinget for å nekte statlig krisehjelp til bedrifter som betaler utbytte og bonuser. Fellesskapets penger skal ikke brukes til å sponse sjefer med skyhøye lønninger og aksjonærer som i tidligere år har tjent godt på aksjene de har invester i.

Så vil sikker noen hevde at utbytte er basert på resultatet i 2019, og da gjorde selskapet det godt. Til det er det bare én ting å si: I 2019 var verden i vater. Nå er vi i 2020, og verden kommer ikke til å bli den samme igjen.

Misforstått toleranse

Mener virkelig 8. marskomiteen i Bodø at unger skal 

forskjellsbehandles i barnevernet?

«Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv. Man kan bli så god at man nesten blir slem», ifølge forfatter Lars Saabye Christensen.  Det må være omtrent der 8. marskomiteen i Bodø har vært i år.

For hva ser vi ikke i toget på Kvinnedagen, blant generelle og fullstendig uforpliktende slagord? En parole med teksten «Ja til større kulturforståelse i barnevernet», båret av to unge kvinner med åpenbar fremmedkulturell bakgrunn. Ingen av de lokale mediene har funnet det for godt å spørre hva dette egentlig innebærer, så da gjør jeg det. Spørsmålene går ikke til de to som tilfeldigvis bar parolen, men til Kvinnenettverket Noor og 8. mars-komiteen:

Hva i huleste tenkte dere på? Hvis barnevernet kommer i kontakt med en familie der det er vanlig at mannen i huset denger både kone og avkom, og har stålkontroll på døtrene, skal barnevernet vise «kulturell forståelse» og bare overse det? Fordi fysisk avstraffelse er vanlig i andre kulturer? Eller hvis barnevernet oppdager at datteren i familien har vært send til foreldrenes hjemland for å bli omskåret – noe som er forbudt i Norge – skal barnevernet bare overse det fordi omskjæring av småjenter er vanlig i noen kulturer? Eller hvis en 12- eller 14-åring er giftet bort til en mye eldre mann, så er det ok fordi det skjer ganske ofte i Syria?

Det er ikke første gang noen med minoritetsbakgrunn er ute i offentligheten med krav om spesialordninger. I 2019, da forslaget til ny barnevernlov var ute på høring, foreslo Islamsk Råd egne muslimske barneverninstitusjoner for å ivareta minoritetsbarns rett til å bevare sin kulturelle, religiøse og språklige bakgrunn, ifølge NTB. Paraplyorganisasjonen, som representerer 33 islamske trossamfunn, ønsket å gjøre foreldre trygge på at barna får en oppdragelse i tråd med de verdier de selv står for, forklarte Abdirahman Diriye. Aftenposten har også avslør egne muslimske «SFO-er», dit unger drar etter vanlig skoletid, og der de overnatter uten at det drives spesielt mye leksehjelp. Altså ikke spesielt integreringsvennlig. Tvert imot bevisst arbeid for å øke kløften mellom «dem» og «oss».

Men det stopper ikke med oppdragelse av barn. I et leserinnlegg i Trondheim24 i november i fjor skrev advokat Farhad Shariati at – hold dere fast – samfunnet bør ta hensyn til nye kulturer og levesett, og nordmenn med muslimsk bakgrunn bør får strafferabatt ved æresdrap!

Å gi etter for, eller støtte, særkrav basert på religion og kultur er misforstått toleranse, og kulturrelativisme på sitt verste. Derfor er det skuffende – ja, beint ut sagt ubegripelig – at partier som Ap, SV og Rødt, som tradisjonelt har vært sterkt involvert i Kvinnedagen, kan finne på å godkjenne en parole som sier at unger skal forskjellsbehandles. For det har 8.marskomiteen gjort. Mens toget på Kvinnedagen var kjemisk fritt for paroler mot tvangsekteskap, omskjæring, æresdrap og diskriminering av kvinner i minoritetsmiljøer.

Barnevernet er dømt seks ganger i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg for brudd på barns og foreldres rettigheter. Så det er opplagt mange ting barnevernet kan kritiseres for.

Men at barnevernet behandler alle unger likt, kan umulig være en av dem.

Rett under overflaten...

Vi vinner nok kampen mot koronaviruset, men står i fare 

for å tape vår selvrespekt og verdighet.

«Det vi kaller sivilisasjon er en tynn, tynn skorpe over det moralske kaos», ifølge forfatter og musiker Ketil Bjørnstad. Han har rett. Det er i disse dager, når koronaviruset har nådd Norge, at vi viser hvem vi virkelig er, og hva vi er laget av. Det skal ikke mer til enn et relativt beskjedent antall dødsfall utenlands før den tynne fernissen av sivilisasjon slår sprekker. Det ser ikke pent ut.

32 døde av svineinfluensa i Norge i perioden 2009- 2011, hvorav minst 13 hadde underliggende sykdommer, ifølge Folkehelseinstituttet. Mer skulle det ikke til før mange mistet hodet og la alt de hadde lært om vanlig oppførsel og solidaritet vekk, og stormet fram for å sikre seg selv. Folk snek i vaksinekøen, leger mottok direkte trusler via SMS og det var innbrudd på sykehjem der vaksinedosene ble stjålet for så å bli solgt på svartebørs.

32 døde er selvfølgelig tragisk nok, men pårørende får ha meg tilgitt: I det store bildet er det en bagatell. At det dør rundt 900 av «vanlig» influensa i Norge hvert eneste år ble underordnet, og er blitt underordnet også i dagens koronasituasjon.

Avkledd høflighet og dannelse, og presset opp i et hjørne av helsemyndighetene, viste vi oss som det vi virkelig er: Oss selv nok. Nå ser vi de samme tendensene som i 2009. Koronaviruset er alvorlig nok, fordi det smitter raskere enn både fugle- og svineinfluensa. Og dermed kan flere i risikogruppen bli syke. Pr. tirsdag er 56 nordmenn smittet, ingen er alvorlig syke. Likevel er mange blitt skremt, ikke minst ved hjelp av medienes skrekkscenarioer og myndighetenes dødsalvorlige ansikter på tv.

 

Situasjonen utnyttes på det groveste av dem som vil slå mynt på folks frykt. I en tid der helsevesenet står i fare for å mangle utstyr – hvis de aller verste prognosene skulle bli virkelighet – er munnbind blitt stjålet fra et lager ved Oslo universitetssykehus. Nå må beskyttelsesutstyr oppbevares på egnede steder som blir overvåket. Munnbind, som primært helsepersonell har bruk for, selges på Finn. Til blodpris. Den konservative kristne tv-kanalen Visjon Norge, hvor Jan Hanvold er «ansvarlig» redaktør og styreleder, ber folk sende 2020 kroner mens det insinueres at foreldre på denne måten kan beskytte barna sine mot koronasmitte. Folk som skal være i karantene hjemme gidder ikke, og går på butikken og på helsestudio. Helt uten tanke for at de kan komme til å smitte noen som ikke tåler en runde med koronainfluensa.

Det er det absolutte lavmål. Og det er skremmende å se hvor fort noen skyver alle hensyn til side av ren egoisme. Så lite skal det altså til. Hvordan vi ville oppført oss under en virkelig truende katastrofe, der menneskene dør som fluer (unnskyld uttrykket), er knapt til å tenke på. Vi har ingen moralsk motstandskraft når det virkelig gjelder; bortskjemte som vi er.

Når nordmenn nå settes på prøve, består vi den ikke.

Vi vinner nok kampen mot koronaviruset, men står i fare for å tape vår selvrespekt og verdighet.

Spreller i eget garn

Regjeringen Solberg på Slottsplassen, med ny fiskeriminister 

og uten den ansvarlige for Nav-skandalen.

«Politiker: En person med øret mot bakken og hånden i skattebetalernes lomme», er et sitat med ukjent opphav. Sjelden har det passet så godt som i disse dager. Nok en gang har en av våre fremst, og meget godt betalte, folkevalgte vist at grådigheten for egen vinning er større enn lojaliteten til dem han er satt til å tjene. Det koster mye mer enn pengene fiskeriminister Geir-Inge Sivertsen (H) fra Troms nå har betalt tilbake – etter at saken ble kjent. Tillit kan nemlig ikke måles i kroner og øre.

Tillit mellom folk og institusjoner er ett av adelsmerkene i Norge. Tilliten er i ferd med å forvitre. For femte gang siden 2010 har Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) undersøkt hvor stor tillit innbyggerne har til offentlige tjenester, institusjoner og politikere. Det er dyster lesning for landets fremste politikere. «Innbyggerundersøkelsen 2019» viser at tilliten nå er på et bunnivå. Ett av spørsmålene i undersøkelsen var hvor stor tillit de spurte har til at politikerne på Stortinget arbeider for innbyggernes beste. I 2013 var rangeringen 56 av 100. I 2019 var tilliten falt til 46.

Det er ikke det minste rart at folk mister tillit til politikerne. Skandalene på Stortinget er så mange at de knapt lar seg ramse opp her. 2018 var spesielt ille. Alle #metoo-sakene, som endte med at flere framtredende politikere måtte forlate posisjonene sine. Hardporno sendt fra Stortingets e-postkonto til unge gutter. En da 38 år gammel partileders sex med en beruset 17-åring i en kornåker. Overskridelser på stortingsgarasjen som gjorde at stortingspresidenten og direktøren måtte gå av. En tidligere fiskeriminister på privat reise i Iran med jobbtelefon, noe som ikke skal skje. Stortingsrepresentanter som bevisst jukset med reiseregningene og tilranet seg store beløp de ikke har krav på.

Partier med offentlig støtte som bruker enorme beløp på fest og moro, mens andre offentlig ansatte må klare seg med nesten ingenting. En tidligere fiskeriminister og fylkesmann tiltalt, og senere dømt, for overgrep. Baksnakking av partikolleger for åpen mikrofon. Justisministere skiftet ut i et sånt tempo at jeg har mistet tellingen, mens den ansvarlige statsråden for Nav-skandalen beleilig geleides ut bakveien sånn at hun slipper å møte mistillitsforslag i Stortinget. Og så videre.

Og nå altså fiskeriministeren, som spreller i eget garn etter at han urettmessig har tusket til seg lønn han ikke skulle ha hatt, verken fra tidligere Lenvik kommune eller Troms og Finnmark fylkesting. Det er ingenting som tyder på at Sivertsen hadde ryddet opp i dette på egen hånd. Han gjør det kun fordi saken er blitt offentlig kjent.

Ingen er tjent med prikkfrie politikere, og alle kan gjøre feil. Men det er forskjell på en tabbe, og bevisst juks. Paradokset er selvfølgelig at mens vanlige folk havner i fengsel for mindre, holder statsministeren sin hånd over fiskeriministeren.

Det er noe som heter at vi får de politikerne vi fortjener. Nei, det gjør vi ikke.

Om å tråkke i salaten

En Michelin-stjerne er en enorm anerkjennelse til kokken, og

til lokale råvarer.

«Pinsettmat er ikke helt min greie», skrev Senterpartiets Geir Pollestad etter at det mandag ble delt ut fem Michelin-stjerner til fire norske restauranter.  Innlegget fikk det til å koke på sosiale medier, og Pollestad fikk pepper så det holder. Han måtte bite i det sure eplet og nyansere seg kraftig. Ha ga seg selv to stjerner for uttalelsen.

Mange forbinder fortsatt Michelin-navnet med bildekk. Enda flere rynker på nesen over fisefine matretter til en altfor høy pris, som man verken blir mett av eller nødvendigvis synes smaker veldig godt.  Michelin-guiden ble første gang utgitt i 1900 i Frankrike av brødrene André og Edouard Michelin for å hjelpe bilister å finne veien, få service til bilen og et hotell å sove på. Guiden var gratis fram til 1920. Ifølge en historie fortalt av Michelin-brødrene begynte de å ta betaling da en bunke av guidene ble funnet som støtte for et arbeidsbord i et verksted. Dette viste, ifølge brødrene, at en gratis katalog ikke ville bli tatt seriøst. I 1926 introduserte guiden én stjerne for å markere god mat, to og tre stjerner ble lagt til tidlig på 30-tallet.

Pollestad var irritert over at NTB mente saken om de fem stjernene var så stor at det ble sendt ut hastemeldinger, og Senterpartiets velbrukte oppskrift ble fulgt: «En god illustrasjon på sentralmakta/elitens syn på hva som er viktig og snobberiets glansdager. De aller fleste i Norge forbinder Michelin med bildekk, og kommer aldri noen gang til å spise en Michelin-stjerne», påsto Pollestad. Snakk om å tråkke i salaten.

De færreste av oss spiser på restaurant med Michelin-stjerne. Det skjer kanskje én gang i livet, ved en spesiell anledning. Eller aldri. Pollestad har nok mange med seg når det rynkes på nesen over bitte små porsjoner med navn de færreste av oss skjønner bæret av, og råvarer folk aldri har hørt om. Selv har jeg spist på restaurant med Michelin-stjerne én gang, i Sør-Frankrike. Det er noen år siden, og det jeg husker best fra opplevelsen er at det krøp maur over den hvite duken på bordet. Ikke bare én, men en hel flokk. De sto ikke på menyen. Da vi gjorde kelneren oppmerksom på det, viftet han dem bare vekk med en hvit tøyserviett, og vendte oss ryggen med en overlegen mine. Det gjorde ikke maurene. De kom selvsagt tilbake. Maten? Første lille rett i et glass litt større enn et fingerbøl var en slags mousse eller tykk suppe av Frankrikes stolthet: trøffel. Det smakte… spesielt.

Resten av maten var sikkert god, men gjorde ikke uutslettelig inntrykk. Å servere gourmetmåltider til Kari og Ola Nordmann oppleves sikkert som å servere perler for svin. Men det verken Pollestad eller vi andre skal overse, er hvilken enorm anerkjennelse en Michelin-stjerne er for kokkene, kjøkkenet, restauranten og ikke minst: de lokale råvarene. Standarden på maten som serveres på mange restauranter har hevet seg betraktelig det siste tiåret. Det er blitt kult å være kokk.  I september i fjor ble bodømannen Christian André Pettersen kåret til Årets kokk i Norge – for andre gang. Så sent som denne uka vant det norske kokkelandslaget gull i kokke-OL.   

Vi har ingen Michelin-stjerne her nordpå, tross gode råvarer. Til gjengjeld har vi heller ikke restauranter med maur på bordet.

Heia distriktene?

Man trenger ikke høyere utdanning for å jobbe i fiskeriene,

men man trenger barnehageplass.

«Er det slik at staten tror at fiskere og bønder ikke formerer seg like mye som akademikere», spør stortingsrepresentant Mona Fagerås (SV) retorisk. Det høres idiotisk ut, ikke sant? Men er like fullt et helt legitimt spørsmål. For staten tror åpenbart akkurat det.

Det var NRK Nordland som tidligere i uka skrev den nokså avslørende saken om hvordan byråkrater og politikere ser på Distrikts-Norge. Innbyggerne i Vestvågøy har lavere utdanningsnivå enn landet for øvrig. Dermed mener staten at Vestvågøy ikke har like stort behov for barnehageplasser som kommuner med innbyggere med høyt utdanningsnivå, som for eksempel Bærum. Det svir økonomisk for kommunen i Lofoten, og for andre små distriktskommuner. Vestvågøy, der innbyggerne i snitt har lavt utdanningsnivå, blir trukket drøye tre millioner kroner i rammetilskudd på grunn av dette.

Utdanningskriteriet kom i 2011, da de øremerkede tilskuddene til barnehage ble innlemmet i rammetilskuddet til kommunene.  De såkalt «objektive» kriteriene som ligger til grunn for beregningen av tilskudd, forklares med at etterspørselen etter barnehageplasser i Kommune-Norge henger sammen med utdanningsnivå. Dette fordi yrkesdeltakelsen er høyere hos kvinner med høy utdanning enn kvinner generelt, forklarer en økonomiprofessor.

Dette utgangspunktet blir feil på så mange måter. For det første tas det for gitt at det er kvinner som etterspør barnehageplass; har ikke staten fått med seg at i 2020 kan også menn være dem som gjerne vil ut i jobb? For det andre: Hadde det vært flere arbeidsplasser med krav om formell kompetanse, hadde det bodd flere med høyere utdanning også i Vestvågøy. Ordningen overser totalt at det ikke er nødvendig med mastergrad for å jobbe i den svært lønnsomme fiskeindustrien eller i landbruket, i nærbutikken eller på eldresenteret, på bensinstasjonen eller i kommuneadministrasjonen, på skolekontoret eller i kafeen på rorbusenteret. De som har disse jobbene får også barn. Det kommer kanskje som en stor overraskelse, men skal hjulene holdes i gang i alle de viktige funksjonene som utgjør en velfungerende kommune, så trengs det barnehageplasser, ikke eksamensbevis.

Mona Fagerås (SV) har stilt skriftlig spørsmål til kommunal- og arbeidsminister Nikolai Astrup om saken. Torsdag hadde hun ennå ikke fått svar. Høyres egen stortingsrepresentant, Jonny Finstad fra Vestvågøy, protesterer også mot ordningen, og ønsker oppvask i eget parti. At det ikke er regjeringens distriktspolitiske alibi, Linda Hofstad Helleland (H), som må svare for denne diskriminerende og distriktsfiendtlige ordningen, er for så vidt talende.

Det hører med til historien at Vestvågøy har tilnærmet full barnehagedekning, bedre enn landsgjennomsnittet faktisk. Men kommunen taper altså millioner fordi noen på et kontor har funnet ut at det er akademisk utdanning som skal gjelde.

Det i grunn barnelærdom, men er åpenbart nødvendig å repetere: Man trenger ikke å bo i by og ha høyere utdanning for å få barn.

Sentrums furteparti

Ola Smeplass (Sp) kan ikke bare ta av seg varaordfører-

hatten og kle på seg kjeledressen fra Felleskjøpet,så er han

plutselig en helt annen.

«Man hever stemmen når man burde forsterke sitt argument», påpekte den britiske forfatteren Samuel Johnson (1709-1784). Det er mange måter å heve stemmen på, spesielt i dagens medieverden. For eksempel ved å bruke sosiale medier.

Tirsdag gikk norske hvalfangere ut og oppfordret til boikott av årets TV-aksjon. Innsamlingen går til WWF Verdens naturfond, og pengene skal brukes til å bekjempe at plast havner i havet, og kun til det. Onsdag hev Bodøs varaordfører seg på. I et innlegg på Facebook varslet Ola Smeplass (Sp) at han ikke vil stille opp som rodeleder i år. Han vil heler ikke gi penger til aksjonen. Andre sentrale politikere fra Sp gjør det samme.

Årsaken? Det skyldes ikke at varaordfører Smeplass er for plastsøppel i havet, selvfølgelig ikke. Grunnen er at WWF bruker krefter på å slåss mot norske primærnæringer, og stadig går i strupen på Senterpartiet. WWF er for rovdyr i norsk natur, Senterpartiet er imot og vil ha færrest mulig av dem. Av hensyn til sauebøndene.  Naturlig nok er derfor WWF og Sp motpoler i rovdyrdebatten.

Det er selvfølgelig opp til hver enkelt av oss hvilke organisasjoner vi vil støtte - som privatpersoner. Men varaordføreren i Bodø selger skinnet før bjørnen er skutt når han påberoper seg å være privatperson i akkurat denne saken. En av kommunens fremste tillitsvalgte er tillitsvalgt døgnet rundt.  Han kan ikke bare ta av seg varaordførerhatten og kle på seg kjeledressen fra Felleskjøpet, og vips er han en helt annen. Ikke minst fordi Bodø kommune er samarbeidspartner med TV-aksjonen, er argumentet like dødt som de fire ulvene som ble felt ved Elverum i begynnelsen av januar.

I det hele tatt virker boikotten å være et resultat av at noen tillater seg å være slemme mot Senterpartiet. Ja, det er en boikott, selv om varaordføreren hevder noe annet. I et intervju med NRK Nordland ble katta sluppet ut av sekken: Smeplass uttaler at dersom WWF klarer å overbevise ham om at de ikke lenger går til angrep på Senterpartiets politikk, skal han revurdere sitt standpunkt i saken. 

Hva i all verden er dette annet enn furting vi vanligvis forbinder med barneskolestadiet, og et forsøk på å kneble ytringer fra politiske motstandere?

Det er forunderlig at varaordføreren ikke evner å ha to tanker i hodet samtidig. Det er helt greit å gi penger til Frelsesarmeens julegryte, selv om man er uenig i organisasjonens politikk når det gjelder homofile. Eller støtte alt det gode arbeidet Kirkens Bymisjon gjør, selv om man ikke er troende kristen eller medlem av Den norske kirke. På samme måte er det er fullt mulig å være uenig med WWF i rovdyrpolitikken, og samtidig bidra til den viktige og nødvendige jobben mot plastforurensning.

Gjør vi alt mulig til en partipolitisk markeringssak, der egeninteresse og politisk markeringsbehov går foran den gode saken, blir det bare mindre penger der det trenges mest.

Og det blir ikke skutt flere ulver av den grunn.