Kraften i en dråpe

Etter terroren i Paris kjempet Erna Solberg for å holde tårene

tilbake. Og plutselig var hun ikke «Jern-Erna» lenger.

«Den sterkeste vannkraft i verden er - kvinnetårer», ifølge den amerikanske forfatteren Wilson Mizner (1876-1933).

Det ser ut til at han har sine ord i behold. Dagbladet Magasinet har gått gjennom 1118 promilledommer. Konklusjonen er udiskutabel: Menn får strengere straff enn kvinner. Fra kompetent hold forklares det med at kvinner er bedre til å vise følelser enn menn, og at det er dokumentert at tårer kan føre til noe lavere straffereaksjon. Vi tror mer på en mistenkt som gråter.

Når en kvinne tar til tårene i retten eller på tv kan det selvfølgelig være ektefølt. Det så vi etter terroren i Paris i 2015, da statsminister Erna Solberg strevde hardt for å holde tårene tilbake. Hennes sorg og engasjement berørte alle tv-seerne. En dråpe vann, og «Jern-Erna» ble plutselig litt mer menneskelig.

I 2008 kjempet Hillary Clinton om å bli demokratenes presidentkandidat. Nei, det var ikke Clintons geniale politiske løsninger på USAs store utfordringer som fikk velgerne til å flokke seg om henne. Skal vi tro rapportene fra den gang var det Hillary Clintons kamp mot tårene, vist på tv et knapt døgn før det viktige primærvalget i New Hampshire, som gjorde utslaget. Clinton vant nominasjonsvalget. men tapte til slutt for Barack Obama, som ble Demokratenes presidentkandidat.

Ingen kan beskylde Hillary Clinton for å være ei tåreperse. Tvert imot. Hun er mer kjent for å virke ufølsom og kald, og det skal være usagt om det var ren taktikk som fikk henne til å vise følelser i denne viktige situasjonen for henne. Det virket uansett. En nær-gråten-opplevelse kunne ha forandret USAs framtid.

Professor i medievitenskap, Anders Johansen, har i boka «Talerens troverdighet» gått helt tilbake til antikken på jakt etter den politiske retorikkens tekniske og kulturelle forutsetninger. Om talestilen i dag viser forfatteren til Siv Jensens tv-opptreden i forbindelse med Søviknes-saken i 2001: «Hun står overfor et publikum på flere hundre tusen mennesker som ikke er fysisk til stede, og som ikke gir noen form for respons det går an å forholde seg til underveis. For fjernsynspolitikeren er seerne fraværende. De kommer likevel tett inn på henne. For dem er hun noe i retning av en bekjent. (...) Under slike betingelser kan tårer bli til politiske utsagn med betydelig overbevisningskraft».

Som mange vil huske: Også Siv Jensen gråt på tv.

Da Bergens tidligere ordfører, Trude Drevland, ble siktet for grov korrupsjon i 2015, innkalte hun til en velregissert pressekonferanse. Hun fikk snakke uavbrutt i 40 minutter, og underveis kom også tårene. De mange frammøtte journalistene stilte ikke ett spørsmål. Senere henla statsadvokaten i Hordaland saken på grunn av bevisets stilling.

I de rette situasjonene er tårer et mektig våpen. Da tårene kom gjorde Drevland seg selv uangripelig for det frammøtte pressekorpset; hvem vil vel gå hardt inn på en kvinne som allerede gråter?

Selv om det skulle være krokodilletårer.

Drømmen om eventyret

Bryllupet til prins William og Kate Middelton ble sett

av 1,6 millioner mennesker.

«Fordelen med å gifte seg med en prinsesse – eller noen fra en kongelig familie – er at de vet hva det dreier seg om», ifølge prins Charles, arvingen til Englands trone. Han vet hva han snakker om.

Lørdag får den amerikanske skuespilleren Meghan Markle sin prins Harry. Og «hele halve verden» kommer til å følge begivenheten. Mer enn 1,6 millioner mennesker fulgte bryllupet da prins William og Kate Middelton giftet seg i 2011. Bare VM i fotball i Sør-Afrika kan måle seg med slike seertall. Tre millioner svensker fulgte sendingene da kronprinsesse Victoria fikk sin Daniel i 2010.

Og det er slett ikke bare rojalistene som benker seg foran tv-en med rosa bobler i høye glass, mens det henført sukkes over brudekjolen, smykkene, hattene til prinsessene fra andre europeiske kongehus, blomstene, brudepikene, og det eventyr-romantiske i hele seansen: Den vanlige jenta som får selve prinsen i eventyret.

Aldri jobber de i så sterk motvind, de som vil fjerne de 12 monarkiene i Europa, som når et kongelig bryllup er på gang. Fornuftige og rasjonelle argumenter mot monarkiet faller døde til jorden. Påpekning om at kongelige bryllup koster skattebetalerne svindyrt gjør ikke større inntrykk enn at monarkiet i seg selv koster skattebetalerne dyrt over statsbudsjettet.

Republikanska Föreningen i Sverige valgte tidspunktet med omhu. Samme helg som den svenske kronprinsesse Victoria giftet seg med Daniel, inviterer de likesinnede fra sju europeiske land som fortsatt har monarki som styreform. Alliance of European Republican Movements (AERM) ble etabler. Hensikten med den europeiske paraplyorganisasjonen er å samle dem som vil innføre republikk med demokratiske midler, på tvers av ulike partier. Også Norge deltok på møtet i Stockholm, og fikk i 2011 sin egen «Foreningen Norge Som Republikk». Den er steindød.

Kanskje var det noen fra SV som deltok i Stockholm. Partiet - som er mot monarki, men for slottsmiddager - fremmet i 2016 for 12. gang forslag i Stortinget om å avvikle monarkiet. Et prinsipielt standpunkt SV da var alene om på Stortinget, men som også Rødt har programfestet. Kongehuset står sterkt i Norge. Et forslag om å avvikle monarkiet er en rituell markeringssak, dømt til å mislykkes.

Vi har alle hørt eventyret om Espen Askeladd som vant prinsessen og halve kongeriket. Og kanskje lever eventyret i mange av oss, selv om ti ville hester ikke får oss til å innrømme det. Jeg vedder diademet jeg ikke har på at selv de mest innbitte motstanderne av nedarvede privilegier får en klump i halsen når Meghan og Harry står der som nygifte.

«Er du en av dem som er lei av monarkiet, og sier ‘demokrati i tid, monarki i urtid?’ Da er du velkommen til en fullpakket fest med oss», lokket Republikanska Föreningen med da kronprinsesse Victoria giftet seg.

Takk, men nei takk. Motstandere av monarki kan vi være igjen på søndag.

Kampen om verdiene

God 17. mai, også til dem som heller ikke på denne dagen

klarer å få øye på norske verdier.

«Hvilken del av norsk kultur skal råde i det monokulturelle Norge? Bedehuskulturen? Dans på lokalet? Folkemusikk?», skriver Jarl Wåge i et debattinnlegg i Dagbladet nylig. Tittelen «Etnisk rensing er ikke en norsk verdi» setter tonen. Hvem i all verden har vel hevdet det?  

Skribenten føyer seg pent inn i rekken av folk på venstresiden som gjør alt de kan for å latterliggjøre enhver debatt om norske verdier. Temaet dukker opp med jevne mellomrom. Denne gang er det Sylvi Listhaugs påstand om at Arbeiderpartiets leder ikke står opp for vestlige verdier, og Siv Jensens uttalelse om at noen mennesker kanskje er norske på papiret, men ikke i hjertet, som er utgangspunktet. Ikke minst i sosiale medier er folk både opprørte og krenket, gjerne på vegne av andre.

Jeg syns ikke sistnevnte er noe å hisse seg opp over. Foreldre som etterlater ungene på torturlignende koranskoler i utlandet, fordi ungdommene er i ferd med å bli for norske, er ikke «norske i hjertet». Kan det i det hele tatt være noe å diskutere?

Det har forundret meg lenge hvordan venstresiden nærmest på autopilot avskriver at det er noe som heter norske verdier. Det er om å gjøre å snakke ned alt det norske, det vi alle burde være stolt over, gjerne med tøvete uttalelser av typen det finnes ikke norske verdier, fordi kaffen kommer fra Afrika.  Eller å stemple debatten som usunn nasjonalisme.

Det skal sies at folk på høyresiden roter det til for seg selv, når den tidligere kulturministeren i valgkampen i fjor presterte å reise en debatt om norske verdier med å henvise til brunost, Kvikklunsj, grøt og Bjørndalen. Det er selvfølgelig å be om juling. Likevel deprimerende at venstresiden faller ned på det samme, lave nivået.

Den tidligere nevnte skribenten hevder også at ingen har klart å definere hva norske verdier er. Han gjør selv ikke noe forsøk, men faller ned i den samme fordummende grøfta som mange andre. Selvsagt finnes det norske verdier, ved siden av de formelle som demokrati, likestilling, religions- og ytringsfrihet. Her er noen eksempler:

Kort avstand mellom de som styrer og de som blir styrt; selv kongen går jo rundt og snakker med folk. Liten respekt - og ikke minst frykt- for autoriteter. Relativt lite korrupsjon, selv om det finnes. Fortsatt høy tillit til myndighetene. Gjennomsiktig forvaltning, selv om noen til stadighet forsøker å trenere offentlighetsloven. Dugnad selvfølgelig, og da langt ut over egen private sfære og borettslag. Tenk bare på flyktningkrisa i 2015, og strandryddingen nylig. Relativt små ulikheter mellom folk, selv om de øker. Ta gjerne med allemannsretten også; en unik, norsk verdi.

Det er også dokumentert at det finnes norske verdier, presentert på forskning.no. Blant annet viser det seg at nordmenn er på topp i Europa, kanskje i verden, når det gjelder toleranse, respekt for andre og hjelpsomhet. For å nevne noe.

God 17-mai, også til dem som heller ikke på denne dagen klarer å få øye på noen norske verdier.

Rykk tilbake til start...

Hotellet på Rønvikfjellet blir synlig for hele byen. Det er

 bodøværingene som må se på det hver dag - året rundt. 

«Selv om arkitektene naturligvis er best på å tegne hus, er alle kvalifisert til å snakke om dem», skrev arkitekt og arkitekturkritiker Gaute Brochmann i en kronikk i 2016 med tittelen «Den store arkitektbløffen».

Kronikken tar et kraftig oppgjør med arkitektstandens nedlatende holdning til alle former for smaksdebatt. Når alle analyser, all kartlegging og alle tekniske hensyn er ivaretatt, da er det spørsmålet om stygt eller pent man står igjen med. Før eller siden kommer man alltid til et punkt som utelukkende handler om hva som er finest, mener Brochmann.

Så la oss snakke litt om arkitektur. Da investeringsselskapet Ørnestedet i 2009 presenterte planene for et nytt hotell på Rønvikfjellet, til erstatning for den gamle Turisthytta, ble det møtt med begeistring. «Arctic Edge», tegnet av Arkitektstudio, var spektakulært. Et ikonisk bygg, ulikt alt annet. Også det ville ruve plassert på en fjelltopp, men den myke, avrundede utformingen ville ha blitt et landemerke og en turistattraksjon i seg selv. En konkurrent til den like ikoniske utsikten: Midnattssola eller nordlyset over Landegode.

Prosjektet ble aldri realisert. I stedet har hotellkongen Arthur Buchardt fått hånd om utviklingen og bygging på Norges beste, sentrumsnære utsiktstomt. 20. april kunne Buchardt og investorene presentere planene, tegnet av Nordic-Office of Architecture.

For en nedtur! Et ti etasjes «kontorbygg». En kladask, som mest av alt ligner en haug med paller. Et avlangt «slagskip» blottet for former og eleganse, like fantasiløst som alle «punktbyggene» som reises i sentrum. De er alle laget over samme lest: ei skoeske med en silo på toppen. Det kan kanskje forsvares og aksepteres midt i bykjernen. Der står husene så tett at arkitekturen uansett sjelden eller aldri kommer til sin rett.

Det er uakseptabelt, og en skandale, hvis de nåværende planene for hotell på Rønvikfjellet godkjennes av politikerne. Det er ikke nok at hotellgjestene får utsikt fra alle rom, og i alle retninger, om de overnatter ei natt eller to. Bygget vil være synlig for hele byen. Det er bodøværingene som må se på det hver dag – året rundt.  Absolutt ingen kommer til å frekventere turisthytteplatået for bygningens del. Det må i så fall være for å se hvor galt det kan gå.

Turisthytta, og platået på Rønvikfjellet, har folk valfartet til i generasjoner. Det er turområde og utsiktspunkt, og et sted alle bodøværinger har et forhold til. Fortsatt ønsker et flertall av byens befolkning hotell på Rønvikfjellet, viser en meningsmåling presentert i AN nylig. Men den målingen ble tatt opp før hotellskissene ble presentert.

Tilbake til arkitekt Brochmanns kronikk. «Grunnen til at arkitekter ikke vil innrømme at arkitektur kan handle om stygt og pent, er at det til syvende og sist er alt det handler om».

Nettopp. Og også arkitekter kan åpenbart ha en dårlig dag på jobben…

Jenter som knekker koden

Flere jenter knekker datakodene, og det er bra. Det er nemlig    

altfor viktig til at det kan overlates til gutter og menn alene.

«Vær grei mot nerder. Sjansen er stor for at du vil ende opp med å jobbe for en», ifølge Bill Gates, grunnleggeren av Microsoft Corporation. Han kunne ha lagt til: Sjansen for at nerden er en mann, er svært stor.

27. april er FNs internasjonale dag for jenter og IKT, altså for informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Er du jente, og litt sånn som meg, steiler du allerede nå. Du bruker teknologien hver eneste dag. Du vet hvilke taster du skal trykke på, og det skal funke hver gang. Alt annet er uinteressant.

Det var den internasjonale telekommunikasjonsunionen i FN (ITU) som opprettet dagen i 2011, og målet er å oppmuntre jenter og unge kvinner til å vurdere studier og karriere innen IKT-fag. I løpet av årene er flere tusen jenter i mange land introdusert for det mystiske ordet «koding», blant annet gjennom ulike nettverk som nettopp har som mål å få flere jenter interessert i hvordan en pc eller robot fungerer, og kan styres. Og stadig flere jenter skjønner at IKT ikke bare er for gutter i hettegensere, som fra foreldrenes kjellerstue hacker seg inn i dataprogrammer der de slett ikke skal være.

Det er en grunn til at jenter og IKT settes på dagsordenen. Kun 20 prosent av ansatte i IT-bransjen i OECD-land er kvinner, ifølge en rapport fra ITU, som ble publisert i 2012. Selv om rapporten er noen år gammel, har ikke tallene endret seg vesentlig. Kvinner er overrepresentert i lavere stillinger.

Det er ingen grunn til at dette er en arena jenter skal overlate til guttene. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Norge er en av arbeidslivets store utfordringer. Det digitale skiftet krever at flere får IT-kompetanse, og dette skiftet skal også jenter være med på. Ellers blir jentene akterutseilt.

Derfor er det flott at enkel programmering er blitt valgfag i ungdomsskolen. Skolene i Bodøsjøen og Rønvik er med i pilotprosjektet, som gjennomføres i 50 kommuner, og som startet i 2016. Det gjør at flere jenter oppdager at de kan fordype seg i dataspråkene Erlang eller Ferite i stedet for de mer tradisjonelle «jentefagene» engelsk eller fransk.

Det vises også på Samordna opptak at flere jenter vil lære å knekke koden. Andelen kvinner som har søkt IKT-fag øker, fra 16 til 24 prosent på fem år. – Du får så mange muligheter, og du har like mye rett til å være her som gutta, sier Dasha Krivonos, som studerer anvendt datateknologi på andre året, til digi.no.

Vi er allerede godt inne i det digitale skiftet. Og teknologi kommer til å løse noen av de største utfordringene vi er i nå, fra miljøvern til helse, påpekes det fra IT-hold. En så viktigdel av samfunnsutviklingen kan ikke overlates til gutter og menn alene.

Derfor er det flott, og helt nødvendig, at stadig flere jenter kan pynte seg med tittelen «datanerd». Hvilket smykke!

Møkkasprederne

Liv Signe Navarsete og Ole Borten Moe. Sistnevnte har

forsøkt å vaske av seg møkkalukta.

«Dersom en mann har karakter, er den vanligvis dårlig», ifølge den franske politikeren Georges Clemenceau (1841-1929). Sjelden så godt demonstrert som i saken som rir Senterpartiet akkurat nå. Minst én av ti menn på hyttetur lyver.

For to år siden fikk Senterpartiets Liv Signe Navarsete en tekstmelding midt på natta. «Vi har lyst på fitta di» var budskapet. Meldingen ble sendt fra telefonen til én av ti sentrale Sp-folk på hyttetur. Blant dem var 1. nestleder i partiet, to Sp-ordførere, en tidligere statssekretær og en tidligere rådgiver. Voksne, ansvarlige menn med ryggrad og moral, skulle vi da kanskje tro.

Det overrasker kanskje ikke: Alle har tilknytning til Trøndelag. Men til forskjell fra Venstres Trine Skei Grande, som har fortalt statsministeren at hun «kan ha gjort dumme ting på fest», og på den måten prøvde å bagatellisere sex i en kornåker med en full 17-åring, innrømmer gjengen fra «bondepartiet» ingenting.

Det vil si: Alle bedyrer eller sverger på at de ikke har sendt meldingen. Og ingen vet hvem som gjorde det, sier de. Det henger simpelthen ikke på greip. Den første som forsøkte å vaske av seg møkkalukta var 1. nestleder Ola Borten Moe, ved å gå ut offentlig å si at det i hvert fall ikke var han. Men ettersom alle ti nå har gjort det samme, henger lukta ved alle.

Situasjonen er derfor som en kjent advokat tvitret nylig: Det er bedre at ni uskyldige blir hengt ut, enn at én skyldig går fri.

Da #metoo-bølgen skylte over det politiske landskapet rundt juletider, så det en kort stund ut som om Senterpartiet var det enste partiet som ikke ble truffet. Det viste seg ikke å være riktig. I mars måtte Dag Rønningen, fylkesordfører i Hedmark, gå av etter flere varsler om «upassende oppførsel». Det er redelig, og det man kan forvente hvis varslene er mange og alvorlige. Når samme mannen kort tid etter ble valgt til gruppeleder i fylkestinget, stinker det. Altså først tatt med buksa nede - om enn ikke bokstavelig - deretter belønnet med en godt betalt jobb for partiet.

Det er ikke det minste rar at kvinnene i Hedmark Sp mener at partiledelsen ikke tar dem på alvor.

Nå står altså betrodde, tillitsvalgte politikere der og bedyrer at «det var ikke meg». For et ynkelig syn. Hadde den skyldige innrømmet sin brøde for to år siden, og bedt om unnskyldning, hadde saken vært ute av verden. Møkkalukta denne saken sender ut når helt inn til partikontoret i Oslo, og fester seg også ved partileder Trygve Slagsvold Vedum, som var den som håndterte saken i utgangspunktet. Det skjedde ingenting. Generalsekretæren hadde «glemt» hele episoden, til den nå ble offentlig kjent.

Som i andre tilfeller: Måten et parti håndterer denne typen saker, avgjør om partiet er troverdig eller ikke. Senterpartiet tar sextrakassering på det største alvor? Det må faktisk partiledelsen dra lengre ut på landet med. 

Ligning med to ukjente

Mens bragdene til våre store polarhelter fortsatt hylles, er

helter som Gerhard Henrik Armauer Hansen gått i

glemmeboka.                                Foto: Universitetsbiblioteket

«Matematikk er fornuftens musikk», sa den britiske matematikeren James Joseph Sylvester (1814-1897). Det bør appellere til norske ungdommer, som ellers vet navnet på de fleste døgnfluer som har med musikk å gjøre, og som ikke har matematikk som yndlingsfag.

6. april 1829 døde Norges største matematiker gjennom tidene, Niels Henrik Abel. Han tok opp og løste problemer som andre hadde strevd med i hundrevis av år, gjorde nye oppdagelser og formulerte spørsmål som den dag i dag er sentrale i moderne matematikk.

Abel ble internasjonalt kjent for å ha bevist at den generelle femtegradsligningen ikke kan løses med de elementære regningsartene, noe tusenvis av elever i norske klasserom nok har hatt mistanke om. Mange sliter med matematikk, og velger gjerne faget bort når anledningen byr seg. 

For å hedre hans minne deler Det Norske Videnskaps-Akademi hvert år ut Abelprisen. For et par uker siden ble det offentliggjort at en visjonær matematiker fra Canada, Robert Langlands, får den prestisjetunge prisen. Den gis til internasjonale forskere som har utmerket seg innen fagfeltet. De fleste av oss har ikke hørt om vinneren. Utdelingen av Abelprisen, som skal skje i mai, nevnes knapt i mediene. Kunnskap om Niels Henrik Abel er forbehold en engere krets. Spør nær sagt hvem som helst om de har hørt om mannen, og de vil nevne en norsk popartist med samme etternavn.

Vi har andre, nesten glemte helter. Lepra, eller spedalskhet, er en sykdom som var fryktet i flere tusen år, og kjent fra den tidligste oldtid. Også Bibelen beskriver sykdommen, men det var ikke Jesus som helbredet de spedalske. Det var Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841–1912). Overlegen og naturforskeren fra Bergen oppdaget leprabasillen. Navnet hans er selvfølgelig kjent i medisinske kretser, og det finnes et museum i Bergen. Utover det, er han så godt som glemt.

Våre store intellektuelle helter, de som ble internasjonalt kjent for å bruke hodet i tillegg til kroppen, får knapt oppmerksomhet i mediene. De tøffe polarheltene derimot, som Amundsen og Nansen, holdes levende i folks minne blant annet gjennom tv-produksjoner om deres strabasiøse polferder. Eventyreren Thor Heyerdahl har fått spillefilmen om sitt liv. Den hadde premiere i 2013, og vakte ny interesse for Kon Tiki-ekspedisjonene. Den samme æren ble tildelt den nylig avdøde fysikeren Stephen Hawkings. «The Theory of Everything» hadde premiere i 2014. 

Niels Henrik Abels liv er også verdt en film. Den kan kanskje vekke matteinteressen hos nye generasjoner. Historien om Gerhard Henrik Armauer Hansen – og de spedalskes skjebne – har alle ingredienser til å kunne bli en film der intet mangler: kjærlighet og glede, skuffelser og håp, sykdom, sorg og død. Det gjenstår bare å få Nicolai Cleve Broch til å spille hovedrollen.