Telenor og ned

«En løgn som inneholder er halv sannhet, er alltid den svarteste blant løgner», mente den britiske lyrikeren Alfred Tennyson (1809-1892).

I Telenor-skandalen er vi vitne til nettopp det: overbetalte toppledere som forteller halvsannheter. Og som jukser.

Kort fortalt: Det russiske mobilselskapet Vimpelcom, som Telenor kjøpte i 1998, er under internasjonal etterforskning for korrupsjon. Telenors daværende toppsjef, Jon Fredrik Baksaas, satt i styret. Han må ha visst hva som foregikk, og måtte møte til høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. I ettertid har Baksaas innrømmet at han ikke fortalte alt han visste. Han fikk sjansen til å slutte selv.

Så kunne vi kanskje tro at vi var ferdig med skandalene i det statseide selskapet? Nei da, så langt ifra. 30. oktober kalte næringsminister Monica Mæland (H) Telenors styreleder inn på teppet. Svein Aaser fikk kort og godt sparken. 

Tidligere Vimpelcom-sjef Jo Lunde er fortsatt siktet for korrupsjon. Fire andre toppledere ble i november fristilt inntil videre.

Dagens sjef i Telenor, Sigve Brekke, er tatt i juks med CV-en. Det kan selvfølgelig ha vært en misforståelse i oversettelsen, slik han har hevdet, men det er altså ikke gjort noe forsøk på å rette opp dette underveis i Brekkes karriere.  

Denne uka avslørte VG også at prosessen i forkant av ansettelsen av Brekke er under enhver kritikk. Aktuelle kvinner ble ikke engang innkalt til intervju, tross tydelige signaler fra den største eieren. Nok en gang må Telenor inn på teppet.

Det nå blamerte og avsatte Telenor-ledelsen har altså pekt nese både til kontrollkomiteen og den største eieren; eier de ikke respekt?

Så kan man saktens lure på om det bare er i Telenor ukulturen blomstrer. Det er det dessverre ikke. Tidligere konsernsjef i Yara, Thorleif Enger, ble i juli dømt til tre års fengsel for korrupsjon, men har anket dommen. Også de tre andre tiltalte ble dømt til fengselsstraffer. Gjødselselskapet Yara, utskilt fra nok et statlig flaggskip, nemlig Hydro, eies rundt med 36 prosent av staten.

Det er fortsatt mange spørsmål som må besvares fra Telenors side. Vi som ser sakene fra utsiden har bare ett: Hva er det egentlig slags folk som er betrodd jobben med å forvalte statens verdier? 

Eier de ikke moral, yrkesetikk og anstendighet, eller i det minste, vanlig folkeskikk? Noe man ellers forventer av alle ansatte i hvilken som helst bedrift.

Når toppledelsen nå etterforskes for deltakere i korrupsjon, halvsannheter og direkte juks, forsøk på å snike seg unna, provoserende respektløs oppførsel overfor både Stortinget og den største eieren, har de ikke bare skjemt ut seg selv, men oss også.

Det er ikke bare på Børsen Telenor har falt i kurs.

"Hva er det egentlig slags folk som blir betrodd å forvalte statens verdier?"

Dansen rundt gullkalven

«Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger».

Det er ikke meningen å være respektløs eller blasfemisk, men dette svært godt kjente sitatet fra Matteusevangeliet har fått fornyet aktualitet etter at Utlendingsdirektoratet (UDI) satte som krav at alle kristne symboler måtte fjernes før bygninger kunne godkjennes som asylmottak. 

Protestene har vært massive. Så sterke at UDI måtte ja, nettopp: krype til korset. Kravet er fjernet. 

Det er et godt prinsipp at offentlig virksomhet skal drives i livssynsnøytrale lokaler. Men situasjonen er nå sånn at det ikke er rom i herberget, og også UDI må ta til takke med det som finnes. Kravet om at kors og andre kristne symboler måtte fjernes, er uforståelig, ikke minst fordi Jesus (arab. Isa) omtales en rekke ganger i Koranen som en stor profet som utførte mirakler, ifølge Store norske leksikon.

For asylsøkerne, der flertallet er muslimer, er Jesus altså ingen ukjent hvem som helst. UDIs krav i denne situasjonen er derfor både nedlatende og fordomsfullt overfor asylsøkerne, og bidrar ikke til annet en ytterligere stigmatisering. Det skapes et inntrykk av at asylsøkere ville nekte å bo der det lukter kristenmanns blod. 

For eventuelle ekstreme islamister ville det selvsagt være utålelig, men for dem er vi alle «vantro»; også asylsøkerne.

UDIs holdning har opprørt mange, også kristne ledere, som har kritisert UDIs krav. Det har imidlertid vært påtakelig taust om dem som gikk med på å fornekte og tildekke hvem de egentlig er, og hva de står for. Jeg har ikke klart å finne én, eneste med kors og tilhørende pontifikalier som har reagert på viljen til å skjule sin tro. 

Den eneste med ryggrad til å stå oppreist, har vært lederen for Sarons Dal, Rune Edvardsen.  - Hallen ble bygd av kristne mennesker som ville dele Guds ord. Å ta korset ut av hallen ville vært som å fjerne rosen fra Arbeiderpartiet, uttaler han til Fedrelandsvennen.

Det kan bli aktuelt å huse tusen flyktninger i Sarons Dal, en formidabel inntektskilde for Troens Bevis, men altså likevel uaktuelt å bøye seg for UDI.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) - som har slitt med millionunderskudd - driver flere kristne leirsteder, som de ønsker å leie ut til UDI. Ett av disse er Tømmerneset i Troms, som drives på nåde. Driften er sikret kun ut 2015. 

Det fulgte de UDIs krav. Kors og andre symboler ble ikke fjernet med glede, uttales det. Og det er ingen grunn til å tvile på kristen nestekjærlighet og oppriktig ønske om å hjelpe. Også.

Men like opplagt er det at NMS gikk med på UDIs krav for å få delta i flyktningbonanzaen; den som gir millioninntekter til eierne av konkursrammede høyfjellshotell langt ut i Huttiheita, ellers vinterstengte campingplasser og tomme lagerbygninger der det kan settes opp feltsenger i fleng.

Tanken på Judas og 30 sølvpenger ligger snublende nær…

"For asylsøkerne, der flertallet er muslimer, er Jesus altså ingen ukjent hvem som helst"

Oppvåkningen

«De enfoldige og de døde skifter aldri mening», ifølge den amerikanske dikteren og kritikeren James Russel Lowell (1819-1891).

De siste ukene har vi vært vitne til en massiv folkevandring. Nei, jeg tenker ikke på den store strømmen av asylanter og migranter, men bølgen av politikere og andre folk som har skiftet mening om innvandrings- og asylpolitikk. Politikere og samfunnsdebattanter, som tidligere så det som sin misjon å skjelle ut Frp, er nå til forveksling lik det samme partiet. 

Nye innstrammingstiltak, grensekontroll og matkuponger i stedet for penger til asylsøkerne ville for få måneder siden fått venstresidens liberale i harnisk.

Virkeligheten har innhentet også de mest idealistiske. I Sverige har det vært en oppvåkning; kanskje for sent. Viktige samfunnsinstitusjoner er i ferd med å kollapse. Etter forliket i Riksdagen har til og med det mest innvandringsvennlige partiet, Moderaterna, snudd 180 grader når det gjelder innvandring.

Også i Norge har det vært en oppvåkning. Men unntak av SV og MDG er det bred enighet i Stortinget om tiltak som skal snu migranter som åpenbart ikke har beskyttelsesbehov. Det kommer lovlig sent, men bedre sent enn aldri, og tidlig nok til at Norge kan unngå samme situasjon som Sverige.

Det er ikke bare politiske partier som har tatt sine ideologiske standpunkter opp til revisjon. Per Fugelli, mannen med Norges største moralske pekefinger - han som er det nærmeste vi kommer en yppersteprest i vår tid - har tidligere skjelt ut Frp etter noter. «Vi gir stemmene våre til et parti som har mobbing av innvandrere som sitt varemerke. Systematisk gjennom 30 år har Frp bygget opp fordommer og fiendebilder av innvandrere, især muslimene», sa Fugelli blant annet i en radiosendt gudstjeneste for noen år siden.

I et intervju med Dagbladet nylig gir han Frp en slags takk for klarsyn og framsyn: Norge er nødt til å være et land med grenser.

Kanskje like overraskende: Klassekampens nyhetssjef, Mímir Kristjánsson, uttalte i en debatt i «Underhuset» på TV2 nylig at han innrømmer at Frp har hatt mye rett, og at norsk innvandringspolitikk har vært hinsides naiv i mange år.

«Radikal islam er ikke noe problem i Norge», uttalte Jonas Gahr Støre i 2009, da han ledet Arbeiderpartiets inkluderings- og integreringsutvalg. Seks år senere, og etter at 80-90 norske ungdommer har sluttet seg til IS, har også Støre endret syn: Radikal islam må bekjempes.

Man kan være enig eller uenig i politikken Norge nå fører når det gjelder tiltak for å begrense strømmen av mennesker inn i landet. Men å kritisere politikerne for at de har tatt realitetene inn over seg og skiftet mening, slik noen gjør, er lite konstruktivt. 

Det er en god ting at folk har evne og mot til å skifte mening. Vel nok skal man ikke opptre som vinglepetter – det har Venstre hevd på – men realitetsorientering har aldri skadet noen.

Rir man ideologiske og politiske kjepphester, står man som kjent stille.

Politikere og samfunnsdebattanter, som tidligere så det som sin misjon å skjelle ut Frp, er nå til forveksling lik det samme partiet. 

Kraften i en dråpe

«Den sterkeste vannkraft i verden er - kvinnetårer», ifølge den amerikanske forfatteren Wilson Mizner (1876-1933). Det ser ut til at han har sine ord i behold.

Vi så det sist etter terroren i Paris, da statsminister Erna Solberg strevde hardt for å få kontroll over tårene. Hennes sorg og engasjement er utvilsomt ekte, og berørte alle tv-seerne.  En dråpe vann, og «Jern-Erna» er blitt mer menneskelig, mer som oss andre.

Det er ikke første gang toppolitikere gråter i full offentlighet.  I 2008 kjempet Hillary Clinton om å bli demokratenes presidentkandidat. Nei, det var ikke Clintons geniale politiske løsninger på USAs store utfordringer som fikk velgerne til å flokke seg om henne.

Skal vi tro rapportene fra den gang, var det Hillary Clintons kamp mot tårene, vist på tv et knapt døgn før primærvalget i New Hampshire, som gjorde utslaget. Med andre ord: En nær-gråten-opplevelse kunne ha forandre USAs framtid. 

Nå vil ingen finne på å hevde at Hillary Clinton er en tåreperse, snarere tvert imot. Hun er mer kjent for å virke ufølsom og kald, og det skal være usagt om det var ren taktikk som fikk henne til å vise følelser i denne viktige situasjonen for henne.

Professor i medievitenskap, Anders Johansen, har i boka «Talerens troverdighet» samlet trådene og gått helt tilbake til antikken på jakt etter den politiske retorikkens tekniske og kulturelle forutsetninger. 

Om talestilen i dag viser forfatteren til Siv Jensens tv-opptreden i forbindelse med Søviknes-saken i 2001: «Hun står overfor et publikum på flere hundre tusen mennesker som ikke er fysisk til stede, og som ikke gir noen form for respons det går an å forholde seg til underveis. For fjernsynspolitikeren er seerne fraværende. De kommer likevel tett inn på henne. For dem er hun noe i retning av en bekjent. (...) Under slike betingelser kan tårer bli til politiske utsagn med betydelig overbevisningskraft».

Som mange vil huske: Også Siv Jensen gråt på tv.

Nå må ingen tro at tårer på tv er forbeholdt kvinner, og dermed kan brukes mot «disse hersens følelsesmenneskene». Også menn kan bli rørt. Da Nobelkomiteens daværende leder, Ole Danbolt Mjøs, holdt sin tale i Oslo Rådhus i 2007 satt en tydelig rørt Al Gore og kjempet akkurat da ikke bare en kamp mot verdens miljøforurensning, men også mot sine egne tårer. 

Også FNs klimasjef Yvo de Boer tok til tårene i siste innspurt av de tøffe forhandlingene på Bali i 2007.

Tårer er et kraftig våpen. Da Bergens tidligere ordfører Trude Drevland, som er siktet for grov korrupsjon, innkalte til en velregissert pressekonferanse i anledning saken, kom også tårene. Dermed gjorde hun seg selv uangripelig for det frammøtte pressekorpset; hvem vil vel gå hardt inn på en kvinne som allerede gråter?

Selv om det kanskje er krokodilletårer.

"Ingen vil kalle Hillary Clinton ei tåreperse"

Den farlige arrogansen

«Vi må begynne å interessere oss for velgerne. Det har vi gjort før, det var ganske vellykket», mener Arbeiderpartiets Rune Gerhardsen.

Akkurat det bør politikere tenke over. Høyreekstreme og innvandrerkritiske partier er i framgang over hele Europa. Også i Skandinavia. I løpet av de siste par årene har det vært valg til tre nasjonalforsamlinger. Felles for alle er at innvandrerkritiske partier har fått sentrale posisjoner både i Norge, Sverige og Danmark.

Ved Riksdagsvalget i Sverige i fjor fikk Sverigedemokraterna (SD) nesten 13 prosent av stemmene. I valget i Danmark fikk Dansk Folkeparti hele 21 prosent av stemmene, og en femtedel av mandatene i Folketinget.

Det finnes et utall av forklaringer – og ikke minst bortforklaringer – på framgangen til disse partiene. Alt fra at SD fikk én, enste kronikk på trykk i en av de største avisene i Sverige, til at lederen i DF formulerer seg på en måte som folk forstår.

Etter valgene i Danmark og Sverige var det knapt en enste toppolitiker som uttalte at framgangen er et uttrykk for at etablerte partier med makt har stått for en innvandrings- og asylpolitikk stadig flere er uenig i, og bekymret over. Det uttryktes ingen vilje til å lytte. 

Tvert imot viste de etablerte svenske partiene finger’n til velgerne og inngikk «Desemberavtalen», som med et pennestrøk avlyste nyvalg. Ja, hele demokratiet. Etter det har Sverigedemokraterna vokst til Sveriges største parti på noen målinger.

Alt er likevel ikke bare fryd og gammen i grannelandet, viser det seg, noe den politiske elite har forsøkt å framstille det som. Torsdag ble det innført grensekontroll.

Jeg tror ikke 21 prosent av danskene, eller nå nær 30 prosent av svenskene, er rasister. Heller ikke flertallet av de 65 prosentene som vil ha strengere asylbestemmelser i Norge. Tallet kom fram i en nasjonal undersøkelse InFact gjennomførte for Nordlys nylig, og viser en markert endring i folks holdninger. 

Jeg tror flertallet er helt vanlige folk som er sterkt bekymret over utviklingen, og som føler at de ikke blir hørt. Også de som i utgangspunktet er velvillig innstilt til asylsøkere med reelt beskyttelsesbehov kan fort bli trukket bort fra midten og langt til høyre, slik situasjonen er nå.

Og jeg tror det er farlig å ignorere at det er ganske mange som mener noe annet enn flertallet; uansett tema.  Spesielt i saker som får sterke følelser i sving, som innvandring- og integreringspolitikk. Det aller farligste er å overse, demonisere, tie i hjel eller marginalisere dem. De blir ikke borte av den grunn; tvert imot. 

Det putrer og koker under overflata. Valgene i Sverige og Danmark viste det.  I flere europeiske land, som Tyskland, er høyreekstreme bevegelser i sterk framgang. Om ikke politikerne hører etter, slutter å prate og isteden får noe gjort, kan den samme bølgen flomme over Norden for alvor. Også Norge.

Da kan det være for sent å ta på seg redningsvest.

"I stedet for å lytte, viste politikerne finger'n til velgerne".

Bankranet

«En bankdirektør er en som låner deg paraplyen sin når solen skinner, og som vil ha den tilbake så snart det begynner å regne», ifølge forfatteren Mark Twain (1835-1910).

Det er ingen grunn til å tro at ledelsen for Sparebanken Nord-Norge tenker annerledes; uansett gode hensikter og et hjerte som banker for landsdelen.

Sparebanken Nord-Norge er en seriøs aktør og viktig institusjon. Landsdelen trenger næringsliv, og næringslivet trenger en bank, som igjen trenger et næringsliv som kan gi avkastning på bankens investeringer.

Og mens politikerne har kranglet, og Nord-Norge som region på mange måter har forvitret, har Sparebanken vært en av få aktører som prøver å holde landsdelen samlet, ifølge historiker Ketil Zachariassen ved UiT. 

En bank med så stor innflytelse er en viktig premissleverandør for utviklingen. Derfor er det et demokratisk problem når en bank går ut over sin primære oppgave – å finansiere og investere – og overtar oppgavene til de regionale politikerne. Agenda Nord-Norge er ett eksempel på dette. Stiftelsen eies riktig nok ikke av banken alene, LO og NHO er med på laget, men ingen av disse er demokratisk valgte representanter for landsdelen. De representerer særinteresser.

Det er heller ikke fritt fram for en lokalpolitiker fra Grane, Gratangen eller Gamvik å melde seg på konferansen. Man må være invitert. Slik smigres deltakerne; de føler seg utvalgte og mer betydningsfulle enn de faktisk er når de blir pratet til av en imponerende rekke statsråder. Ja, pratet til, ikke med, med mindre noen var så heldig å få veksle noen ord før foreleseren forlot for å rekke flyet sørover igjen. Flere gjorde det.

Unntaket var statsminister Erna Solberg, som faktisk brukte en hel kveld i Bodø før hun skulle på talerstolen dagen etter. Det fortjener statsministeren ros for. Hun rakk å dele ut Agenda Nord-Norges ærespris til vår alles høyt skattede Arthur Arntzen. Direkte intervju i Dagsrevyen ble det også, der prisvinneren var fraværende, men banksjefen desto mer nærværende sammen med statsministeren. Et PR-kupp for Agenda Nord-Norge – og banken.

Meg bekjent er dette den eneste prisen som deles ut på vegne av alle de tre nordnorske fylkene. Også det har banken «ranet» til seg.

I vår etablerte den politiske toppledelsen i Nordland, Troms og Finnmark Nordnorsk råd, med hensikt å samordne, styrke og fremme saker av felles betydning for landsdelen. Nå har også Agenda Nord-Norge lansert ideen om et eget råd «som skal tenke klokt om nord», ifølge AN. 

Også her er det fare for at stiftelsen fortrenger politikerne og gjør dem til statister i et god regissert privat forestilling, der beslutninger og retning bare tilsynelatende bestemmes av de folkevalgte.

Sparebanken og Agenda Nord-Norge regner nok med å få noe igjen. Med renter.

"Slik smigres deltakerne; de føler seg utvalgt"

Mer katolsk enn paven

«Nordmenn som preker om krig og fred, er litt som katolske prester som forkynner om ekteskap og sex uten å ha egen erfaring», ifølge den polsk-irsk-norske professoren og skribenten Walentyna Witoszek.

Denne uka har styret ved den katolske skolen St. Sunniva, som eies av Oslo katolske bispedømme, tydelig gitt til kjenne at de forfekter holdning til kropp og sex som burde få både likestillingsombud og andre kvinnesaksforkjempere til å rase. To dager før Operasjon Dagsverk kunngjorde styret at St. Sunniva trekker seg, fordi fokus i heftet som er utarbeidet i forbindelse med prosjektet ikke er forenlig med en katolsk skoles grunnholdninger, ifølge styrelederen.

Inntektene fra årets OD skal gå til Amnestys prosjekter for seksuelle rettigheter hos ungdom i Latin-Amerika, i form av informasjon om kjønnssykdommer, uønsket graviditet, prevensjon, abort og retten til egen kropp. Selvsagte ting for alle andre enn Den katolske kirke. Pengene som elevene tjener på OD skal i stedet gå til den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas, har styret bestemt.

At styret ved en privat katolsk skole har slike holdninger bør ikke komme som en overraskelse på noen. Det som er bemerkelsesverdig, er i hvilken grad Den katolske kirke får leve sitt eget liv i Norge, stort sett i det stille.

Jo da, det blir rabalder i offentligheten når det avsløres at kirken har ført opp medlemmer funnet i telefonkatalogen fordi navnene deres «høres» katolsk ut, og dermed har mottatt millioner av kroner for mye i statsstøtte. Likeså skaper det store overskrifter når overgrepssaker avsløres, og dem har det dessverre vært altfor mange av. Men det er stort sett alt.

Kvinnesynet i islam kritiseres og debatteres nær sagt hver uke. Og med rette. Men knapt noen lager bråk over Den katolske kirkes holdning til prevensjon (som er forbudt), kvinnelige prester (som ikke finnes) og homofiles plass (de har ingen) i Den katolske kirke. Hvorfor slipper en verdensomspennende kirke som den katolske så latterlig billig unna søkelyset og den offentlige debatten om nettopp disse sakene?

Til sammenligning: Da Grieghallen ordnet en egen inngang for kvinner da muslimene i Bergen skulle feire eid nylig, ble det rabalder. Kvinnesegregering og – diskriminering skal vi ikke ha noe av i Norge. Bortsett fra i religiøse sammenhenger da, dessverre med diskrimineringsombudets velsignelse.

I legenden om Sunniva heter det at hun nektet å underkaste seg en hedensk og brutal mann som truet henne til ekteskap. Heldigvis lever elevene ved St. Sunniva opp til helgenen som har gitt skolen navn. De nekter å underkaste seg styret ved skolen. Elever er både opprørt og provosert, og gir OD-pengene til Amnesty uansett.

Enda godt at det bare er styret som oppfører seg mer katolsk enn paven.

"Hvorfor slipper Den katolske kirke så latterlig lett unna?"