Vår aller største utfordring

Snus ikke trenden med at de unge flytter, ender
Nordland opp som verdens lengste gamlehjem.

«Det ska sannelig mykje folk tel her i Nord-Norge førr å opprætthoilde ei sånn stabil frafløtting», ifølge hele Nord-Norges Arthur Arntzen. Han har sine ord i behold. Sakte, men sikkert tappes Nord-Norge for sin aller største ressurs: unge voksne.

Jeg har brukt sitatet før, og jeg skulle ønske det var unødvendig å bruke det igjen. Og det er kanskje å banne i kirka, men jeg håper folk pluss/minus 30 aldri har hørt om Oluf, eller sett bildet som gubben i Rallkattlia tegner av Nord-Norge. For landsdelen er så mye mer, og nettopp det unge mennesker etterspør. Fortellingen og kunnskapen om det moderne Nord-Norge er dessverre mangelvare hos unge mennesker lenger sør i landet. Kanskje ikke overraskende.

De siste SSB-tallene nedslående lesning; som så mange ganger før. Tross offentlig finansierte tilflyttingsprosjekt, dyre kampanjer og kreative tiltak i enkeltkommuner: Nord-Norge og Nordland blør innbyggere. Nordland mistet 890 innbyggere i 2020. For Nord-Norge under ett, er tallet over 2000. Og befolkningen blir eldre. Faktisk altfor gammel.

Det nytter ikke med rådyre prosjekt og fancy kampanjer, som Tilflytterprosjektet i regi av fylkeskommunen, «Bodø i Vinden», og mer lokale «Kom heim»-kampanjer, har Distriktssenteret i Steinkjer konkludert med. Gjennom kartleggingen senteret har gjort ser de også at mange kommuner lokker med det samme, og satser på det samme. De vil gjerne få hjem de som har flyttet ut, og helst småbarnsfamilier. Og bruker nærhet til flott natur som det viktigste lokkemiddelet.

Men flott natur kan hele Distrikts-Norge lokke med, så hva skal da til for å stanse forgubbing og fraflytting? En undersøkelse gjennomført av Nordområdesenteret ved Nord universitet i samarbeid med Civita og NHO, forteller at de unge selv mener gratis barnehage, skattelettelser, flyttetilskudd og et mer variert arbeidsmarked er tiltak som kanskje ville fått de unge til å flytte nordover. Dette vil koste, men lar seg gjennomføre.

Der det finnes vilje til å satse, finnes det også en vei. Ett eksempel på konkret politikk er nedsatte fergepriser, som opposisjonen på Stortinget nylig ble enig om. Det er riktig nok ikke funnet dekning for utgiftene - det blir regjeringens problem - og det er heller ikke klart hvor mye fergeprisene skal senkes, eller når. Men det er et helt konkret tiltak, som vil hjelpe både næringsliv og innbyggerne i Kyst-Norge. Det lar seg altså gjøre, hvis bare viljen er der.

Sentraliseringen lar seg ikke stanse. Byer og større tettsteder har sin egen tyngdekraft, det vises også på statistikken. Folk vil bo der det bor andre, helst jevnaldrende, i byer eller større tettsteder med et variert tilbud. Og det er tross alt bedre at de unge flytter fra Beiarn til Bodø, som faktisk hadde befolkningsvekst i fjor, enn fra Beiarn til Bergen.

Dessverre må også dette gjentas: Klarer vi ikke å snu trenden, ender Nordland opp som verdens lengste gamlehjem.

 

 

De vergeløse

De med de spinkleste skuldrene bærer den tyngste 
byrden under pandemien.                                         

«Det er i hjemmet barn lærer vold», mener den engelske forfatteren Erin Pizzey (1939 -). Det er nå dessverre bekreftet. Nok en gang.

Antallet voldssaker mot barn har økt kraftig under pandemien. Rapporter fra andre land som Canada, USA og Storbritannia viser en sterk økning i vold mot de mest vergeløse blant oss: barna. Nå er tallene for Norge klare, og de er grusomme og skremmende. I 2020 har politidistriktene startet etterforskning i 53 saker som omhandler alvorlig vold mot barn.  38 av de 53 sakene gjaldt barn under to år; altså babyer. Det er en øning på 36 prosent fra 2019, da tallet var 39. I noen av sakene var utfallet dødelig. I andre har barna fått varige mén.

Selv om Kripos ikke entydig legger økningen i voldssakene på pandemien, fordi det ikke er forsket direkte på sammenhengen, er andre som jobber med barn ikke i tvil om at nedstenging av samfunnet er en sterkt medvirkende årsak til at voksne lar frustrasjon og sinne gå ut over de aller minste. Småbarnsforeldre er i utgangspunktet en sårbar gruppe. Så kom pandemien på toppen. Arbeidsledighet og hjemmekontor der folk går oppå hverandre, kanskje i trange leiligheter. Rus og psykiatri, som forsterkes i et nedstengt samfunn. Hjelpetilbud som ble borte. Nedstengte skoler i en lang periode i fjor vår, der unger med blåmerker kunne ha blitt oppdaget. Færre kontroller og hjemmebesøk, er noen av grunnene Stine Sofies Stiftelse peker på.

Det ble advart. Mange har sett og forstått at de som bærer den aller tyngste byrden av koronatiltakene, er de med de spinkleste skuldrene. De mest sårbare. Unger så små at de ikke kan fortelle eller vitne om hva som skjer innenfor hjemmets fire vegger, og som i all hovedsak vil være lojale mot sine foreldre. Selv om de slår.

Det er selvfølgelig kjedelig at voksne ikke kan gå på konserter, eller til gudstjeneste i kirkene. Å holde ut at treningssentre er stengt i noen uker, får enkelte til å klage som om det skulle være verdens undergang. Konfirmasjoner som blir utsatt også i år, er selvsagt skuffende for dem det gjelder. At sydenferien henger i en tynn tråd er ergerlig, men altså ikke dødelig. Spiseplikt på utesteder som selger øl eller vin, er smått komisk og til å le av, men ikke mer enn det. Testing for mulig smitte er noe herk, og pålagt hjemmekontor - nå igjen - er nesten mer enn mange holder ut. De savner kollegene sine.

Alt dette blekner mot langt verre ting: Barn som blir banket gule og blå av sine aller nærmeste; de som skal beskytte og verne. De som barna stoler på. De som er uten muligheter til å forsvare seg. Så neste gang du beklager deg som en furten treåring over at du må bruke munnbind hvis du skal fly, så tenk på følgende: De aller mest sårbare blant oss kommer seg ikke unna. Uansett.  Så ta deg sammen, slutt med sytingen og klapp igjen. Og vær glad for at du i det hele tatt kan fly vekk.

En ulmende trussel

En dukke som forestiller Danmarks  statsminister
Mette Fredriksen ble påtent under en                   
demonstrasjon mot koronatiltakene.                     

«Hun må og skal avlives», sto det på et skilt festet til dukken som forestilte Danmarks statsminister Mette Fredriksen. Så ble dukken påtent, etter først å ha bli hengt opp i en lyktestolpe. Dit har vi altså kommet.

Å sette fyr på noe er en svært sterk symbolhandling. Enten det gjelder en hellig bok for noen, som Koranen, eller å se det norske flagg bli satt fyr på i store demonstrasjoner i Midtøsten under karikaturstriden. Den norske kirke har brenning av papirlapper der tanker er skrevet ned, som én symbolhandling nevnt i Ressursbanken. Når demonstranter i Hongkong setter fyr på det kinesiske flagget, som ikke er til å misforstå. En tidligere norsk justisminister brant lokalavisen han mislikte, og offentliggjorde det på Facebook.

Men det er stor forskjell på å tenne på gjenstander som en symbolhandling, og sette fyr på en dukke utkledd som en levende person. Det må med rette oppfattes som en reell trussel. I risikovurderingen for 2021, som Politiets sikkerhetstjeneste (PST) la fram nylig, forventes det en viss økning i antall trusselhendelser mot myndighetspersoner. Økningen er knyttet direkte til koronaepidemien og de inngripende tiltakene, som noen oppfatter som en krenkelse mot den enkelte borgers frihet og suverenitet. PST advarer derfor mot voldelige handlinger mot politikere og myndigheter.

Vi har sett det i andre land i Europa, som i Nederland. Voldsomme demonstrasjoner mot portforbud og restriksjoner. Også i København, der en gruppe som kaller seg «Men in black» tok til gatene for å demonstrere sin motstand mot koronatiltakene. Det ble voldsomt; og altså en brennende dukke og plakaten om å avlive statsministeren. Dansk politi beskriver «Men in black» som voldsparat, og bevæpnet med brostein, fyrverkeri og kanonslag. Bråkmakerne tar mål av seg til å bli en folkelig bevegelse, ifølge den danske avisa Politiken.

Det har vært protestert i Norge også. I november møtte rundt 300 opp foran Stortinget da en gruppe som kaller seg «Stop Lockdown: Full gjenåpning av Norge – NÅ» arrangerte demonstrasjon. Det gikk fredelig for seg, og var en hel legitim politisk demonstrasjon mot myndighetenes koronatiltak. Det er sånn vi skal si ifra: bruke vår demokratiske rett til å protestere, hvis det er noe vi er uenig i. Men det kan eskalere i Norge også, det har skjedd under andre demonstrasjoner. Det er alltid krefter som vil nøre opp under en ulmende frustrasjon og stigende koronamisnøye. Når det kan gå så langt som vi har sett i vårt naboland Danmark, bør vi være på vakt. Fra ord til handling kan veien være kort. Så sent som denne uka ble en mann dømt til fengsel i 90 dager for trusler mot klima- og miljøvernminister Sveinung Rotevatn.

Demonstrantene i København har krysset en grense. Tre er arrestert for dukkebrenningen, men det er ingen garanti for at det ikke vil skje igjen. I en annen by. I et naboland. Som andre har påpekt: Brent barn skyr ikke alltid ilden. Noen av dem blir pyromaner.

Sjørøveri på høylys dag

Statens skattkiste står vid åpen, og noen
forsyner seg grådig.                               

«Hiv og hoi, nå er skatten vår, nå kan vi ta det rolig de neste hundre år», synger den berømte og beryktede Kaptein Sabeltann. Han og sjørøverskuta i Dyreparken i Kristiansand har røvet gullskatten.

Da regjeringen begynte å rulle ut krisetiltak til næringslivet i fjor vår, ble det diskusjon om krisehjelp og utbetaling av utbytte til eierne av koronarammede bedrifter. Mange tok til orde for at bedrifter som mottar krisehjelp ikke skal ha anledning til å betale utbytte til aksjonærene, og en samlet venstreside på Stortinget fremmet også forslag om å begrense utbyttefesten. Det ble nedstemt av regjeringspartiene, med støtte fra Fremskrittspartiet. Ordningen ble vedtatt, med en mild oppfordring om å vise moderasjon i utbetaling av utbytte.

Nå er saken aktuell igjen. Det var Klassekampen som kunne fortelle nyheten om at Dyreparken i Kristiansand, der Norges mest berømte sjørøver har ankret opp, har mottatt nær 12 millioner kroner i krisestøtte. Ti millioner av disse er utbetalt i utbytte til aksjonærene. Utbyttet er det største som noen gang er tatt ut fra selskapet. Den største eieren er det svenske investeringsselskapet Braganza AB, med 93 prosent. Forklaringen fra styreleder er at pengene skal lånes ut til andre bedrifter i konsernet, som har omtrent tusen ansatte i Sverige, og 450 i Norge. Blant annet to reisebyråer her til lands, for å berge disse bedriftene gjennom koronakrisen. Disse har for øvrig fra før fått direkte støtte fra staten for å kompensere for tapte inntekter.

Det er selvfølgelig bra at arbeidsplasser og bedrifter berges gjennom koronakrisen. Men var det sånn det var tenkt, at bedrifter skal motta støtte, og så skal eierne låne pengene videre? Penger fra den norske felleskassen var vel aldri ment å berge bedrifter også i Sverige, noe som nå kan bli en realitet. Det er bent ut sagt et kreativ ran av en raus støtteordning; faktisk en sjørøverkaptein verdig.

Flere økonomer har reagert på hvordan støtteordningen er innrettet. Det påpekes at man ikke kan gi økonomiske midler til et selskap, og så forvente at pengene blir brukt akkurat som staten vil, når det ikke stilles noen krav. Et lån ville ha vært bedre. Det finnes bedrifter som redelig nok har betalt tilbake støtten når det viste seg at den ikke var nødvendig, men det er unntakene. De fleste tar imot, og gjør som de vil med koronastøtten, som for eksempel å permittere ansatte og betale utbytte til eierne. Dyreparken er ikke den eneste. Finansminister Jan Tore Sanner sier til E24 at det er uakseptabelt dersom kontantstøtte går til utbytte. Han ber eiere av bedrifter som har mottatt krisehjelp om å vise moderasjon, men han vil ikke tvinge dem. Så mye for «dugnaden» alle skal bidra til.

Å bare be om moderasjon når statens skattkiste er vid åpen, er åpenbart ikke nok. Det er barnelærdom. Man kan tross alt ikke invitere reven inn i hønsegården, og så tro at den skal sette seg ned i et hjørne og meditere.

(Apropos 5. februar 2021)

Snusfornuftig kritikk

Det er regjeringen som kan takkes for at snus
er blitt billigere.                                                

«Snusfornuften er noe av det verste og norskeste jeg vet», mener forfatter Tove Nilsen. På nettopp det, er nordmenn god.

I budsjettforliket i fjor ble det enighet om avgiftskutt på 25 prosent på både alkohol, snus, sjokolade og brus. Hensikten var å demme opp for grensehandelen i Sverige, der nettopp de nevnte varene er adskillige kroner billigere enn i Norge. Nå har priskutt på blant annet snus startet den reneste priskrig blant de store dagligvarekjedene, noe som får både Kreftforeningen og helseministeren til å reagere.

At en boks snus nå kan kjøpes 15 kroner billigere, er en nedgang større enn avgiftskuttene skulle tilsi. Kreftforeningen påpeker at rimeligere snus kan få flere unge til å snuse, og dessuten øke forbruket til unge mennesker. Avgiftskutt på snus er dårlig medisin for å bukt med grensehandelen påpeker Kreftforeningen, som heller vil ha kutt i kvotene for grensehandelen. De vil være å ta folkehelsen på alvor.

Det er ikke det minste rart at Kreftforeningen reagerer, ettersom ett av tre krefttilfeller kan forebygges, og at pris påvirker vanene våre. Kreft knyttes i mange tilfeller til livsstil og usunne vaner. Økt forbruk av alkohol, tobakk og altså snus, er ikke bra for folkehelsen. Noe også flere undersøkelsen gjennomført av Folkehelseinstituttet (FHI) viser. Det er sannsynlig at også snus øker risikoen for visse typer av kreft. Det er derfor Kreftforeningens jobb å påpeke konsekvensene ved avgiftskutt.

Verre er det å svelge helseminister Bent Høies reaksjoner på priskuttene. I et intervju med P4 uttaler Høie at han er redd for at det gjør at flere snuser mer, og at noen kan bli forledet til å begynne å snuse. Han mener at de som snuser ikke sparer noen penger på sikt, og at han er sterk motstander av en priskrig. Begynner noen først å snuse kommer til å bruke «sinnsykt mye penger» resten av livet på et helt unødvendig produkt», ifølge en, eh, ja: en snusfornuftig helseminister.

Vel nok var det et kompromiss med Frp som ga avgiftskutt. Men det var altså regjeringen der Høie er helseminister som gikk med på dette kompromisset. Også regjeringen måtte ha skjønt at avgiftskutt ville føre til priskrig også på disse varene, som så mange andre varer de store kjedene kniver om å selge billigst. Heller ikke Høie kan ha unngått å få med seg at billigere snus og alkohol kan føre til mer forbruk. Så hva med å ta ansvar for egen politikk, i stedet for å kritisere dem som gjennomfører politikken?

Å tro at billigere varer ikke får noen konsekvenser – også negative – er omtrent like naivt som å tro at det å stenge alle Vinmonopolets utsalg i Oslo ikke ville få folk til å stille seg i kø i Bærum. Skulle liksom dagligvarebransjen overse avgiftskuttene, og ikke senke prisene?

Bare Fremskrittspartiets leder Siv Jensen blåser av bekymringene for folkehelsen. Snus hjelper folk til å slutte å røyke, og ingen dør av snusing. Hun er godt fornøyd med priskuttene, og påpeker helt riktig at avgiftskutt skal komme forbrukerne til gode.

Helt som forventet fra partilederen som, mens hun satt i regjering, også ga nordmenn mulighet til å kjøpe lakrispiper.

Skeivt syn på kjønn

Fødeforelder? Nyord for å skjule det biologisk   
faktum at det er kvinner som føder barn.

«Kjønn sitter ikke mellom beina, men mellom ørene. Og på det kjønnet henger det en kropp», ifølge lege og sexolog Esben Esther Pirelli Benestad. Det kan diskuteres.

Det var tidsskriftet Minerva som gjorde meg oppmerksom på hva som er i ferd med å skje. Utvalget som har utredet ny barnelov leverte sin innstilling i desember. Utvalget foreslår som «verdimessig utgangspunkt» at loven skal være så kjønnsnøytral som mulig, noe som i seg selv er et godt ståsted. Men som trekkes ut i det absurde. For i utredningen heter det «Utvalgets primære standpunkt er at barnelovens terminologi bør være kjønnsnøytral, og at loven ikke lenger gjør bruk av ordene «mor», «far» og «medmor» og heller ikke bruker ordet «kvinne» og «mann».

Utvalget mener rett og slett at betegnelsen «mor» bør forsvinne. Bakgrunnen er at det nå er lov å skifte juridisk kjønn, selv om det fysiske ikke er endret. Det betyr at «Per» faktisk kan føde sitt eget barn. Av hensyn til «juridiske menn som føder barn» som det heter, vil utvalget derfor primært bytte ut ordet mor med nytalen «fødeforelder». For alle som føder barn. I selve lovteksten er imidlertid ikke «mor» byttet ut med «fødeforelderen», fordi det vil kreve et grundig arbeid, og ordene bør ikke erstattes av noe som krever mye av brukeren for å forstå. Utvalget er med rette usikker på hvordan det nye, oppkonstruerte ordet vil bli mottatt og forstått.

Selv om utgangspunktet er edelt nok, er det meningsløst og ikke så lite opprørende, at et biologisk faktum som at det er kvinner som føder barn skal omskrives av hensyn til «dem som har kjønnet mellom ørene», som Benestad skriver det. I loven skal mødre altså ikke omtales som mødre, men som fødeforeldre.

Da må det være lov å spørre: Hvor mange mødre kjenner seg igjen i betegnelsen «fødeforelder»? Og hvor mange juridiske menn er det egentlig som føder sine egne barn i året? Null? To? En bitte liten minoritet skal altså legge premisset for omtrent halvparten av landets befolkning: kvinner med og uten barn. Det forteller mye om hvilken sterk minoritet transbevegelsen er, og hvor vellykket lobbyvirksomheten har vært. Enkeltmennesker er sårbare. Transbevegelsen som sådan er det ikke, og har fått en innflytelse langt ut over det rimelige. Samlebetegnelsen «transbevegelsen» for enkelthets skyld; det er simpelthen ikke plass til å definere de mange variantene begrepet omfatter.

Det er også betegnende at det bare er kjønnsidentiteten til transseksuelle det skal tas hensyn til. Det ses helt bort fra at kjønnsidentitet er viktig også for kvinner og menn som aldri har følt at de er født i feil kropp. «Mor» er en del av mange kvinners identitet. Og som tross det urovekkende stigende antall ungdommer som ønsker kjønnskorrigerende behandling, er det overveiende flertallet av befolkningen.

Nå regner jeg med at transbevegelsen og dens støttespiller vil beskylde meg for transfobi, ledsaget av ulike skjellsord. I tillegg har jeg ikke lov til å mene noe om saken, fordi jeg ikke har kjønnsdysfori, og derfor ikke vet hva jeg snakker om. Det er en hyppig brukt hersketeknikk hvis noen setter spørsmålstegn ved samfunnsutviklingen og transbevegelsens agenda. Begge deler er en effektiv måte ulike minoriteter bruker for å stilne enhver kritikk og diskusjon.

Transseksuelle og andre minoriteter skal respekteres, lyttes til og tas på alvor. Det betyr ikke at ulike minoriteter skal få gjennomslag for alt av særinteresser, på flertallets bekostning.

Jeg forventer at den samme respekten vises kvinner; med eller uten barn.

• Oppdatert 13. februar 2021

Makt og avmakt

Justis- og beredskapsminister Monica Mæland (H).

«Lytt nøye på det makta tier om», mente forfatter Arnljot Eggen (1923-2009). En svært viktig påminnelse i disse dager.

Det forsvant litt i skyggen av den store raskatastrofen i Gjerdrum. Hele landets oppmerksomhet var der. Det var tidspunktet regjeringen valgte til å opplyse allmenheten om at vi kan bli fanger i eget hjem. På regjeringens pressekonferanse 6. januar om koronasituasjonen slapp justis- og beredskapsminister Monica Mæland (H) nyheten om at et lovforslag om portforbud sendes på høring. Med særdeles kort høringsfrist, bare 14 dager. Så skal Stortinget si ja eller nei til å gi dem som allerede sitter med makta, enda mer makt.

Bare ordet portforbud får det til å gå kaldt nedover ryggen. Det er en ekstrem inngripen i folks frihet. Portforbud er noe som forbindes med da Norge var okkupert under 2. verdenskrig, med land langt borte der det er opptøyer og borgerkrig, eller noe som innføres i Washington DC når mobben stormer Capitol Hill. Og i land i Europa der pandemien er ute av kontroll, mennesker dør i hopetall og helsevesenet kneler. Norge er ikke der. Langt ifra. Likevel har regjeringen i det stille jobbet med lovforslaget siden november i fjor. Ifølge regjeringen kan portforbud allerede innføres også i Norge med hjemmel i smittevernloven, men en parlamentarisk velsignelse fra Stortinget vil gjøre det mer legitimt. Vi bør spørre oss hvorfor arbeidet med lovforslaget ikke har vært kjent tidligere.

Statsråd Mæland har understreket flere ganger at et portforbud – der folk kan forlate sine hjem bare på gitte tidspunkt og i korte perioder – først vil være aktuelt i en ekstrem sitasjon, og hun håper det aldri blir nødvendig. Det er ingen grunn til å mistenke regjeringen for noe annet. Likevel bør samfunnet være på vakt når gode intensjoner er argumentet for mer makt. Og det vil alltid være et diskusjonsspørsmål når situasjonen er ekstrem nok til et så ekstremt tiltak. For eksempel er Folkehelseinstituttet (FHI) sterkt kritisk til portforbud. Det kan være i strid med menneskerettighetene, og et portforbud i tillegg til de tiltakene som allerede gjelder, vil gi marginal gevinst.

Det er også foruroligende hvor lite debatt lovforslaget har vakt. Det er ingen horde av sinte leserbrev i avisene, eller demonstrasjoner foran Stortinget med bannere som skarpt tar avstand fra regjeringens ønske. I motsetning til hytteforbudet i påsken i fjor, og «søringkarantene», som enkelte kommuner og fylkeskommuner innførte. Da ble det skikkelig ramaskrik og rabalder. Nå kan muligheten for et enda mer inngripende tiltak få flertall i Stortinget, og knapt noen protesterer. Det skyldes kanskje at regjeringens håndtering av pandemien til nå har tjent Norge godt. Tilliten til myndighetene er fortsatt høy. Bildene fra naboland som England og Sverige skremmer vannet av oss; dit vil vi ikke. Vi er blitt så vant til å rette oss etter forbud og sterke anmodninger, at vi knapt reagerer lenger. Vi er kuet av pandemiens usynlige trussel gjennom snart et år; nesten immune overfor nye tiltak.

Altså et perfekt tidspunkt for dem som har makt, til å gi seg selv enda mer makt. Avmakt er det vi andre kjenner på.