Prisen på en tjeneste

Noen vet prisen på alt, men ikke verdien av
noe, som for eksempel av de unge
hjelper de gamle i familien.

«Mest dyrebare er alltid de tingene som ikke har noen pris», ifølge den tyske forfatteren Luise Rinser (1911-2002). Men noen skal alltid sette en prislapp på alt.

Det ble nylig publisert en sak på forskning.no som har vakt en del oppsikt, negativ sådan. Fra før av har vi New Public Management, der alt i offentlig sektor har tellekanter og rapporteringsplikt. Nå påpekes det at New Home Management, hvor vi skal leke at familien er en bedrift som sender faktura til hverandre, kan være en god idé.

Hvis for eksempel ungdommen i familien hjelper en av foreldrene med data og internett, kan det regnes om i kroner og øre. En ny undersøkelsen, gjennomført av et britisk selskap med det fancy navnet Prolifics Testing, viser at tenåringer kan gå glipp av mange titalls tusen kroner i året fordi de hjelper foreldre eller besteforeldre uten å ta betalt for det. I gjennomsnitt bruker ungdommer i alderen 13 til 18 år 32 timer i året på gi opphavet hjelp og råd med sosiale medier. Skulle foreldregenerasjonen fått hjelp av profesjonelle, ville det kostet 193 kroner timen. Årlig pris? 6100 kroner. I tillegg gir ungdommene hjelp med e-post, opplasting av bilder, bruk av Word og enda mer. Alt i alt går tenåringene glipp av rundt 50.000 kroner årlig. Det sies ikke direkte, men underforstått kan de som trenger datahjelp vente seg følgende fra barnebarn eller barn: «50.000 kroner ble det. Vil du ha kvittering?»

Det er så mye som er galt med denne saken – og undersøkelsen – at man i det hele tatt kan lure på hvorfor den ble gjennomført.  Skal det settes prislapp på alle mellommenneskelige forhold, både i og utenfor familien, ender vi med et samfunn blottet for limet som holder oss sammen. Hjelp med å flytte møbler eller skifte dekk på bilen? Det blir sikkert tusen kroner hvis profesjonelle måtte leies. Noen timer samme med en venn som har behov for å snakke seg gjennom en trasig opplevelse? Det blir ikke billig; psykologer tar seg klekkelig betalt. Handling av nødvendige matvarer, hvis vær og føre er sånn at bestemor ikke kan gå selv? Budtjenesten tar ganske sikkert noen hundrelapper for hver tur.

Sånn kan vi fortsette i det uendelige. At familiemedlemmer hjelper hverandre med nær sagt hva det skulle være, er en selvfølge. Og hva hvis vi snur resonnementet på hodet: Hva har tenåringen, som bokstavelig talt er født med en smarttelefon mellom hendene, og derfor er atskillig flinkere med data og sosiale medier enn den eldste i familien, kostet mamma og pappa i oppveksten? Hvor mange tusen kroner «skylder» poden i hus, mat, strøm, klesvask og omsorg gjennom 18 år?  Jeg tipper det blir ungdommen som blir skyldig penger. Hvis altså alt skal regnes om i kroner og øre.

Det er en verdi i seg selv at vi hjelper hverandre, både i og utenfor familien. Dessverre er dagens samfunn gjennomsyret av folk som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe.

 

En dårlig idé

Ungdommene må først bli tørr bak ørene, så  
 kan de stemme ut de som er "seksti, satt og 
  søkkrike".                                                        

«Verden forguder ungdommen, men lar seg regjere av de gamle», ifølge den franske forfatteren Henry Millon de Montherlant (1896-1972).  Nå vil også landsmøtet i KrF se om dette lar seg endre, og ønsker stemmerett for 16-åringer. Det er ingen god idé.

Det er gjort forsøk for å se om ungdom under atten er i stand til å tenke på noe annet enn seg selv og sitt eget lille univers, som stort sett dreier seg om pubertetsproblemer, skolebekymring og vennegjengen. Det er de. Noen av dem. Ofte engasjeres de i enkeltsaker, som klimaopprøret. Med inspirasjon fra Greta Thunberg, som selv var 15 da hun startet opprøret, og som er løftet opp og hyllet som en popstjerne og guru, skulket ungdommene og gikk til klimastreik over hele landet. Jeg heier på engasjementet.

Men stemmerett for 16- åringer ved lokalvalg? Det er forsøkt tidligere. Som eneste kommune i Nordland, fikk 16- og 17-åringer i Tysfjord stemme under kommunevalget både i 2011 og 2015. Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) la i 2012 fram en rapport som konkluderer med at ungdom som fikk stemme, er mer interessert i politikk, mer engasjert i lokalpolitiske spørsmål – og har mer tillit til politikere og lokaldemokratiet – enn landsgjennomsnittet.

Ungdommene i Tysfjord ble både formant og undervist før valget i 2011. Høy oppmerksomhet, og at det er spennende i seg selv å være utvalgt, burde fått nær hundre prosent til urnene. Men sånn gikk det ikke. Av 61 ungdommer leverte bare 36 stemmeseddelen. En valgdeltakelse på 59 prosent lå langt under valgdeltakelsen i kommunen for øvrig. Og kanskje enda mer overraskende: I landet som helhet var 48 prosent av ungdommene imot stemmerett for 16-åringer, viser rapporten fra LNU.

Det er primært partiene som vaker rundt sperregrensen, som Venstre og KrF, som ivrer for å senke stemmerettsalderen. De fisker etter de unge, og det kommer de til å gjøre med populistiske løfter av typen penger til ny skateboardpark og vekk med fraværsgrensen i videregående. Men partiene har en større utfordring, som ligger rett foran nesen deres. Å få dem som faktisk har stemmerett til å bruke den. For eksempel stemte bare vel halvparten av menn under 35 år med bare grunnskole ved valget i 2017. Få dem opp av sofaen, og Stortinget hadde kanskje sett helt annerledes ut.

Stemmerettsalderen bør definitivt følge myndighetsalderen, med dens rettigheter og plikter. De som stemmer bør selv være valgbare, og gamle nok til å stilles til ansvar. Vi skal oppfordre de unge til å engasjere seg, og heie på deres idealisme, engasjement og pågangsmot. De bør melde seg inn i ett av de mange ungdomspartiene, få en plass i Bodø ungdomsråd, eller i Ungdommens fylkesting. Eller i en interesseorganisasjon. Skaffe seg erfaring. Modnes. Få oversikt over det politiske landskapet og mer kunnskap om de mange kompliserte sakene ethvert folkevalgt organ må ta stilling til.

Nå får jeg selvsagt alle under 18 og KrF på nakken, men 16-åringer er fortsatt barn. Til og med «sårbare barn», når det passer sånn. Kort sagt, og med fare for å høres nedlatende ut: De må bli tørre bak ørene først. Så kan de stemme ut de som er «seksti, satt og søkkrik».

Det ser jeg fram til.

De som holder hjulene i gang

En streik skal merkes. Det er hele vitsen.

«Her kjempes for et prinsipp, høyere enn Mount Everest», skrev Bjørnstjerne Bjørnson i «Geografi og Kjærlighet», som ble utgitt i 1885. De må være sånn de føler det, de 3800 bussjåførene som nå er i streik. De har sakket akterut i lønnsutviklingen. Motparten, NHO Transport, har ikke oppfylt prinsippet om at bussjåfører skal nærme seg industriarbeiderlønn, noe partene ble enige om i 2006.

Streik er et lovlig kampmiddel når partene i lønnsoppgjøret ikke blir enige. Bussjåførene har ikke vært i streik på 22 år; et virkemiddel som altså ikke brukes i utrengsmål. Lørdag trappes streiken opp, den kommer også til å berøre Nordland, og Bodø. Enda mer blir publikum berørt hvis også renovasjonsarbeiderne tas ut i streik. Det er en reell mulighet fra lørdag. Vel 20 ansatte i Iris Salten blir i første omgang tatt ut. Det kommer til å merkes mer enn at bussene ikke går, hvis streiken blir langvarig.

Ja visst skaper en streik problemer for tredjepart, altså publikum. Hverdagen blir kronglete for alle som er avhengig av buss for å komme seg på skole og jobb. Hvis søpla hoper seg opp, merker vi hvilken viktig jobb renovasjonsarbeiderne gjør. En streik skal ha konsekvenser. For hva er vitsen med at lærerne streiker på et «beleilig tidspunkt», slik NHO ønsker, for eksempel i sommerferien?

Merkes ikke streiken kan det fort går som i Mosjøen. Kort og forenklet oppsummert: Transportarbeiderforbundet tok i desember 2013 havnearbeidere i Mosjøen ut i streik for prinsippet om enerett til lossing og lasting på havna. I 2016 slo Høyesterett fast at havnearbeiderne ikke har enerett. Rettigheten de hadde hatt siden 1914, er i strid med EØS-avtalen. Utbetaling av streikebidrag ble stanset, likevel fortsatte streiken. De var 17 havnesjauere i 2014. Senere fikk noen nye jobber. Andre ble pensjonert. Enkelte falt fra. Noen få holdt ut. I mai i fjor ble det oppnådd enighet under et rettsmeklingsmøte i Alstahaug tingrett. Norgeshistoriens lengste streik ble avblåst. Og du har antakelig ikke hørt om det heller.  

En seks år lang streik uten konsekvenser for andre enn havnesjauerne selv, som måtte klare seg uten både inntekt og streikebidrag. De skal ha for prinsippfast utholdenhet. Hadde denne historiske streiken hatt like store konsekvenser for allmennheten og arbeidsgiver som den pågående busstreiken, hadde den aldri vart så lenge.

Nå forsøker NHO Transport seg med å legge ansvaret for økte smittetall i Oslo på streikende bussjåfører, i et forøk på å framprovosere tvungen lønnsnemnd med begrunnelse i fare for liv og helse. Dette avvises av Folkehelseinstituttet, og Norsk Sykepleierforbund støtter sjåførene.

NHO nevner derimot ikke at nettopp bussjåførene er noen av de mest utsatte for smitte, der de sitter i førersetet og må omgås hundrevis av passasjerer på hvert skift. Eller at toppsjefene i busselskapene har vanvittig høye millionlønninger, og har fått lønnstillegg tilsvarende ei årslønn for en sjåfør.

Bli heller rasende på dem, når bussen ikke kommer.

Menneskejakten

Bø i Vesterålen; Nord-Norges svar på
Cayman Islands?   

«En realistisk plan trenger ikke håp, den kan hvile på sin realisme», ifølge psykolog Arnhild Lauveng. Det holder altså ikke kun med håp for å snu den negative utviklingen.

Synkende folketall og aldrende innbyggere bekymrer hver enste distriktskommune. Selv motorene i Nord-Norge, de største byene, opplever at færre fødes eller flytter akkurat dit. Situasjonen er så alvorlig at enhver ordfører tar imot alt som puster med åpne armer; inkludert katta til han rett over kommunegrensa.

Noen er mer kreative enn andre. I Bø i Vesterålen er oppskriften å senke den kommunale formuesskatten for å lokke til seg rikinger. Bø er den første kommunen i landet som tar dette grepet. Håpet er at dette skal øke tilflyttingen og minske fraflyttingen, og lokke kapitalsterke investorer. Ordfører Sture Pedersen (H) sier til NRK Nordland at det har virket. Fire-fem rikinger har meldt flytting, eller vil investere. Nord-Norges egen variant av skatteparadiset Cayman Islands, med andre ord. Tapte inntekter til kommunen kommer til å bli kompensert av økt skatteinngang fordi flere kommer til å få jobb. Håper han. For at Bø skal gå i pluss må det skapes 50 nye arbeidsplasser i den lille kommunen med rundt 2500 innbyggere. Hvor realistisk er det?

Å bruke skatt som virkemiddel er i seg selv ikke noe nytt. Nord-Troms og Finnmark har egne skatteregler, og har hatt det lenge. Flere har foreslått at denne typen virkemiddel må brukes i større grad for å hindre nedgang i folketallet, og for å stimulere til at folk flytter til utkantene. Akkurat formuesskatten er det mest Høyre som er opptatt av. På landsmøtet forrige uke ble det vedtatt å fjerne den helt, men begrunnelsen at det vil stimulere til økte investeringer i næringslivet. Det finnes ingen dokumentasjon på at det faktisk skjer.

Det er folk i alderen 20 til 45 Nord-Norge trenger. De yrkesaktive som betaler inntektsskatt, og som trenger barnehageplass eller holder elevtallet oppe på skolen, de som handler mye i nærbutikken og som ellers kan ta i et tak der det trengs. Disse årsklassene har sjelden formue og formuesskatt som bekymrer dem. De har studielån, gjeld på huset, utgifter til barnehageplass og SFO og en bil som bør skiftes ut. De har ingen glede av senket formuesskatt. Lavere inntektsskatt og fjerning av den hersens eiendomsskatten kunne ha hjulpet.

Rikingene som flytter til Bø kommer helt sikkert til å la det dryppe «småpenger» både på idrettslaget og til oppussing av samfunnshuset. Nå håper altså ordføreren i Bø at de kapitalsterke i tillegg skal investere i bedrifter som på sikt kan gi arbeidsplasser. Ingenting er konkret ennå.

I mellomtiden er ordførere så euforisk over at fire-fem vanlig dødelige vil melde flytting til Bø at man skulle tro han har nappet selveste Vårherre i foten. Om porten til himmelen virkelig åpner seg, gjenstår å se.

Smittsom likegyldighet

Etter en studentfest i Bergen, der det store 
smitteutbruddet startet.                                

«Det er ikke minnene om fortiden som gjør oss vise, men ansvaret for framtiden», mente den irsk-engelske forfatteren George Bernhard Shaw (1856-1959). Overført til dagens situasjon: Den store festen vi hadde i fjor er et hyggelig minne. I år avstår vi.

Nå har det skjedd, det vi alle håpet å unngå. Det er store smitteoppblomstringer, blant annet i Bergen. Med utspring i studentmiljøet, er pr. onsdag 1028 smittet av korona. En er død som direkte følge av covid-19. Smitten har spredd seg utenfor studentmiljøet, og har blant annet nådd Haukeland sykehus, der 17 ansatte har fått påvist smitte, og over hundre ansatte er satt i karantene. Bergen har innført strenge regler for å få kontroll på viruset. Blant annet strammes det igjen inn på besøk på sykehjem og sykehus. Bergenserne er der igjen; gamle og syke må klare seg uten besøk av sine nærmeste.

I Østfold er situasjonen om mulig verre. I Fredrikstad og Sarpsborg var 2500 mennesker i karantene i midten av denne uka. Skoler er stengt og barnehager og helseinstitusjoner er berørt. Folk må holde seg hjemme fra jobben. Ringvirkningene er enorme. Mange er smittet, og alle kan spores tilbake til feiringen av en muslimsk høytid. Kriseledelsen i kommunen har nå anmeldt arrangøren til politiet. Det er riktig reaksjon, ved så grove brudd på smittevernbestemmelsene.

Situasjonen i Bergen og Østfold kan ikke sammenlignes direkte selvfølgelig, for verken rektor eller studentledere kan stilles til ansvar for hva studentene gjør utover natta. Nylig presiserte også helseminister Bent Høie at en ikke kan straffes for å bryte regelen om maks 20 på hjemmefest. Det til tross for at både Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet så tegningen i sommer, og 25. august anbefalte at «råd» burde bli forbud, regulert i forskrift, og dermed straffbart. Altså et klart tydeligere signal om at pandemien ikke er over. Men regjeringen sa nei.

Folk har stort sett vært flinke til å følge anbefalingene fra myndighetene. Det er derfor pandemien kom under kontroll. Men etter seks måneder med håndsprit, avstand, avlyste bryllup og konfirmasjoner er folk lei. Skuldrene senkes, også fordi smittetallene har vært lave. Likegyldigheten er smittsom; for når de kan, så kan vel vi også? Men når konsekvensene av fest og feiring blir så dramatiske som det vi ser nå, bør det bli reaksjoner. Å stole på at folk følger anbefalingene holder åpenbart ikke. Verken i Fredrikstad eller Bergen. Eller andre steder.  

For det kan ikke være sånn at det bare er å feste i vei uten konsekvenser for den som eier hybelen eller leiligheten; studenter eller ikke. Hvorfor skal ikke også privatpersoner stilles til ansvar? På samme måte som det ikke er greit å gjennomføre en religiøs feiring som vanlig, for sånn gjør vi det hvert år på denne tiden, er det åpenbart helt nødvendig med håndfaste reaksjoner også ovenfor private. Nei, det er ikke en unnskyldning at vi i Bergen snakker om studenter.

Dessverre finnes det ingen vaksine verken mot korona, eller at folk gir blaffen. Derfor må det koste noe å sette folks helse og vår alles friheten i fare. Mange har betalt dyrt for at pandemien skulle komme under kontroll. Ingen grunn til at de som bryter reglene, skal slippe billig.

Intellektuell kortslutning

Dette er vold. Å rive sider ut av ei bok, er noe helt
  annet.                                                                      

 «Om frihet betyr noe som helst, er det retten til å fortelle folk hva de ikke vil høre», påpeker justisminister Monica Mæland forbilledlig, og med henvisning til forfatteren George Orwell. Det handler om det voldelige bråket i kjølvannet av demonstrasjonene i Trondheim, Bergen og Oslo, med angrep både på SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) og politiet.

Uttalelsen fra Monica Mæland er et svar på et innlegg fra forsker Jørgen Lorentzen i Aftenposten nylig. Han spør om det er politiets oppgave å sørge for at Koranen kan bli skjendet. Lorentzens tilnærming til angrepene på ytringsfriheten er mildt sagt underlig lesning. Kjønnsforskeren går langt i å antyde at det er politiets feil at demonstrasjonen utartet, fordi «politiet må se hvordan det blir mulig for sinte ungdommer som føler seg krenket, at også politiet blir et legitimt mål for deres protester».

Det er med respekt å melde å sette tingene på hodet, og det reneste tøv. Det var ikke politiet som startet med røsking i gjerdene, forsøk på angrep på SIAN, steinkasting, generell vandalisme og fysiske angrep på politiet. Det var det en stor mobb av - i hovedsak - muslimske unge menn som gjorde. Politiet gjorde jobben sin: Å beskytte en lovlig demonstrasjon.

Enda mer surrealistisk blir Lorentzens innlegg når vi kan lese følgende: «Å rive i stykker Koranen er også vold: vold mot litteraturen, mot den gruppen som har dette som sin hellige bok, og det er i ytterste konsekvens vold mot den guden som millioner av mennesker tilber.»

At det var? Dette er intellektuell kortslutning. Å rive ut sider av Koranen er en politisk markering, som svært mange tar avstand fra, men som altså er lovlig. Man kan ikke drive vold mot en bok, enten det er Bibelen, Koranen eller Asbjørnsen og Moes samlede eventyr. Heller ikke mot en tenkt gud, en idé eller en profet som døde for snart 1400 år siden.

En symbolsk handling kan selvsagt være både provoserende, sårende, krenkende – og voldsom. Men å påstå at det er vold å rive sider ut av Koranen og spytte på dem, er en farlig tankegang. Det legitimerer reaksjonene mot lovlige demonstrasjoner som vi har sett flere ganger nå, og oppmuntrer «antirasistene» til mer vold – også mot politiet. Ytringsfriheten blir forsøkt innskrenket ved hjelp av vold, noe som igjen er ødeleggende for demokratiet.   

Onsdag startet en rettssak i Paris.  Fjorten står tiltalt, mistenkt for å være medhjelpere i attentatet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i 2015. Tolv mennesker ble drept og ytterligere 11 skadet i redaksjonslokalene – på grunn av en tegning av Muhammed. Terrorangrepet var starten på en omfattende bølge av terror, utført av islamister fordi de påberopte seg at profeten var krenket. Blant annet ble en jødisk forretning angrepet, der fire mennesker ble drept. Vi kunne selvsagt tatt med drapsforsøket mot forlagssjef William Nygaard, terrorangrepet mot Bataclan i Paris, skuddene på Utøya og i moskeen i Bærum, og attentatet i København mot kunstneren Lars Vilks, for å nevne noe. Eller opptøyene i Oslo sist helg, for den saks skyld.

Dette er vold, herr Lorentzen.  Å rive ut noen sider av en bok, er noe helt annet.

Risikosport og selvskading

 

                                                       

«Med politikk forstår mange kunsten å slukke branner de selv har tent på», er et sitat med ukjent opphav. Det er garantert ikke Trond Giske som har sagt det.

Det har vakt betydelig oppsikt – og ikke så lite forundring,          bestyrtelse og kritikk - at valgkomiteen i Trøndelag Ap enstemmig foreslår Trond Giske som leder av fylkespartiet. Ingen kan ha unngått å få med seg skandalen, da varslersakene ble offentlig kjent. Konklusjonen i januar 2018 ble at Trond Giske har brutt partiets interne retningslinjer for seksuell trakassering. Det kostet ham både jobben som nestleder i partiet og det prestisjetunge vervet som finanspolitisk talsmann. Som stortingsrepresentant ble han satt i «skammekroken», og flyttet over til familie- og kulturkomiteen, der den tidligere høyprofilerte og meget erfarne politikeren har levd en heller anonym tilværelse.

Det passer en maktpolitiker som Giske dårlig. Tiden etter skandalen har Trond Giske brukt til å farte land og strand rundt og drikke kaffe med grasrota i partiet. Han har sikret seg støtte fra mange lokallag i Trøndelag, der han har hatt støttespillere hele tiden. Nå er Giske i ferd med å bli rehabilitert. Blir han valgt som leder i Trøndelag Ap på årsmøtet førstkommende lørdag, sikrer det ham også plass i landsstyret i Ap.

Så skal vel alle få tilgivelse, og ingen skal straffes i evig tid? Det er et anerkjent prinsipp som også skal gjelde en toppolitiker. Men det er noe med timingen her som får mange flere enn de unge kvinnene som varslet til å reagere. For å sammenligne med en annen skandale i rikspolitikken. Terje Søviknes (Frp) trakk seg fra alle verv i januar 2001 etter at det ble kjent at han hadde hatt seksuell omgang med en beruset 16-årig jente på en fest etter et landsmøte i FpU. Etter den tid har han hatt en beskjeden rolle som ordfører i Os og noen interne oppdrag i Frp, inntil han igjen ble løftet inn på den rikspolitiske arenaen som olje- og energiminister i 2016. Altså 15 år etter skandalen. Selv så lenge er for kort, mener mange. 

Roger Ingebrigtsen fra Troms Ap, som trakk seg som statssekretær i 2012 som følge av en «seksuell relasjon» til en 17 år gammel jente i partiet, kom aldri tilbake i rikspolitikken igjen. Pussig nok var Ingebrigtsen da statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet, der statsråden het… ja, nettopp: Trond Giske. Eirik Sivertsen, som representerer Nordland Ap på Stortinget, trakk seg som fraksjonsleder etter at det i mars i år ble kjent at han har brutt partiets retningslinjer for seksuell trakassering. Sivertsen tar ikke gjenvalg.

I motsetning til Trond Giske, er det altså noen som setter partiet og politikk først, og har skamvett nok til ikke å be om fornyet tillit.

Etter åtte år i opposisjon er det «vinn eller forsvinn» for Ap ved valget neste år. Hvordan det skal bli en god valgkamp med Trond Giske på topp i Trøndelag – for der havner han som leder i fylkespartiet – er vanskelig å se for seg. At partileder Jonas Gahr Støre vil slutte rekkene, og ha fokus på politikk i stedet for person, er ren ønsketenkning.

Det kommer i altfor stor grad til å bli et valg for eller imot Trond Giske, og det langt utenfor Trøndelags grenser. Å velge den utskjemte politikeren som leder, er derfor risikosport på høyt nivå.

Også kalt selvskading.