Menn til salgs

Tjostolv Moland (t.v.) og Joshua French på vei til fengselet i

Kinshasa.

(Apropos på trykk 14. februar 2019)


«Se verden med nye øyne», reklamerer arrangøren med. Ja visst; se verden gjennom øynene til en leiesoldat som selger seg til høystbydende.

Det er en av de mest omtalte sakene i Norge i nyere tid, her er kortversjonen: I mai 2009 ble de pågrepet i Kongo, siktet bl.a. for drap på sin kongolesiske sjåfør. Moland ble dømt for drapet, French for medvirkning. Begge fikk dødsdommer, i ulike saker. Tjostolv Moland døde i fengselet i Kinshasa i 2013. Joshua French sonet åtte år under forferdelige forhold, før norske myndigheter fikk ham fløyet hjem. Til en pris av minst 11 millioner kroner, ifølge NRK. Han landet i Norge 17. mai 2017, syk og svekket. Men som en fri mann.

Det er skrevet flere bøker, laget film og intervjuer med leiesoldaten som overlevde, uten at noen har klart å komme nærmere hva som faktisk skjedde. French har selv endret historien fra at de var på en slags avansert «guttetur» på jakt etter jobb, til å ha innrømmet at de var bevæpnet og på betalt, ulovlig oppdrag i Kongo.
 
Bare French vet hva som egentlig skjedde, og hvem som betalte dem. Og det kommer han ikke til å fortelle under foredraget «Dømt til døden» i Bodø 17. februar. Siden oktober i fjor har Joshua French tjent gode penger på at «Joshua tar deg med på en utrolig spennende reise i sitt foredrag. Det er gripende og rystende på en gang», som det heter i reklamen fra arrangøren Atikko Norway. 

Den etisk svært problematiske saken med tragisk utfall gjøres om til en hvilken som helst amerikanskprodusert actionfilm. «Kongo-saken går inn i historien som en av de mest spennende, sanne thrillerne som har funnet sted i moderne norsk historie», heter det i omtalen.

Hollywood kunne ikke ha gjort det bedre.

At de to ble kastet ut av Forsvaret i 2007 fordi de oppførte seg som voldelige cowboyer som Forsvaret ikke ville ha i tjeneste, nevnes selvfølgelig ikke. At de likevel brukte Forsvarets ID-kort da de ble pågrepet, er tydeligvis irrelevant. At de var bevæpnet og på ulovlig oppdrag, er en bagatell. At de var betalte lakeier for en krigsherre i det voldelige og kaotiske Kongo, er en ikke-sak i omtalen. At en kongolesisk seksbarnsfar ble drept fordi to nordmenn lekte geriljakrig i jungelen, piffer bare opp foredraget.

At Norge som prinsipp tar avstand fra leiesoldater – mens French i NRK-podkasten «To hvite menn i Afrika» uttaler at det er gøy å være leiesoldat, bare understreker at dette er en mann som sannsynligvis er villig til å gjøre hva som helst for penger.

Også å stå på scenen med en romantisert, glorifisert og hvitvasket versjon av Kongo-oppholdet - og seg selv. Så hvorfor betale 350 kroner for å høre et foredrag om hvor fælt han hadde det i fengselet i Kinshasa? Som om French er en helt? Spørsmål er det ikke lov å stille, med mindre de er moderert på forhånd.

Altså helt i tråd med holdningen til krigsherren French solgte seg til.

 

Generasjon "snøfnugg"

At julenissen faktisk ikke finnes, og at voksne dermed lyger

til alle barn uansett hva nissen sier, er det ingen som skriver

kronikk om.

«Om ti-femten år er trolig det sentrale Østlandet også snøfritt til jul. Da vil sannsynligvis også østlendinger innse at man påfører barn smerte og savn», uttaler professor Anne Kalvik.

Hvor mange barn som er påført smerte og savn fordi det snakkes om snø til jul, dokumenterer professoren ikke. Kanskje er det titusenvis langs kysten fra Lindesnes og oppover. Stakkars, stakkars traumatiserte barn!

"Generasjon snøfnugg" forbindes med unge mennesker som bukker under for den minste motstand, og som krenkes for ingenting. Heretter må godt voksne inkluderes, for det har vært en del merkelige utspill i adventstida. Som damen som i et innlegg i TA påpekte at nissen må slutte å spørre om det er noen snille barn her, fordi forventningspresset til dagens barn allerede er så stort. Intensjonen er god. Voksne bør tenke på sårbare barn, og alle barn er faktisk ikke snille hele tiden, hele året. Det behøver ikke nissen å minne dem på.    

At julenissen faktisk ikke finnes, og at voksne dermed lyver til alle barn uansett hva nissen sier, er det ingen som har skrevet kronikk om.

Et enda merkeligere utspill framsettes med akademisk tyngde, av en som kan titulere seg professor ved Universitetet i Stavanger. Anne Kalvik mener barn fra Vestlandet blir diskriminert fordi det alltid er snø i adventseriene på NRK TV, også årets. Hun viser til produksjoner som «Snøfall», «Jul i Blåfjell» på et snødekt Røros og «Jul i Svingen», fra en snødekt østlandsbygd. – På Vestlandet har vi stort sett ikke snø til jul. Det er naturlig, og ikke en følge av klimaendringer. I hele mitt liv har jeg aldri sett den realiteten vist på NRK-kalendere, hevder Kalvig i innlegget. 

Man skal ha veldig lang akademisk utdannelse for å klare å gjøre snøfattige vintre til en sak om diskriminering. Aner vi kimen til en doktoravhandling om at sangen «White Christmas» er rasistisk? Eller julesangen «Det lyser i stille grender»; hva med ungene som bort i byen?

Og hold dere fast i karmen på nissens reinsdyrslede: Kalvik hevder at barn blir preget av maset om hvit jul - Husk dessuten at vi ikke snakker om små minoriteter her, men store befolkningsrike områder langs kysten. Det er rart at alt dette skal defineres av østlendinger, og at det som blir vist er visse, snørike landskaper i innlandet i de østlige delene av Norge, sier professoren til NRK. Anne Kalvig mener dette bare føyer seg i rekken av hvordan Kyst-Norges del av nasjonal historie og kultur er underkommunisert både i freds- og krigstid.

At Kyst-Norges kultur og natur er underkommunisert kan vi være enige om. Men jul med eller uten snø i tv-serier for barn er ikke årsaken. Dessuten: Tenk hvor traumatiserte ungene ved fjorden i Saltdal eller på kysen av Finnmark blir hvis tv-seriene i adventstida er uten snø?

Jeg anbefaler professoren å prøve ei hvit jul, med eller uten snø. For å bidra til å minske smerten og savnet hos traumatiserte barn kan professoren forklare dem at når julenissens slede likevel kommer, tross snømangel, så skyldes det det grønne skiftet.

God jul!

Medaljens bakside

Kongolesiske Denis Mukwege løftet gruveindustrien

fram i lyset. Dermed forsvant kvinneskjebnene fra

offentligheten

«Kampen om oppmerksomheten er ikke for amatører», har flere enn journalist Sissel Benneche Osvold erfart. Det er godt demonstrert i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris. Hele verdens oppmerksomhet i noen timer. Så blir det stille.

Årets fredspris er godt mottatt, og vel fortjent. Nadia Murad klarte å flykte fra IS etter å ha vært hold som sexslave i flere år, og har fått verdens oppmerksomhet rettet mot jesidienes skjebne i Irak; ikke minst kvinnenes. Denis Mukweges kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i væpnede konflikter, og hans hjelp til voldtatte og torturerte kvinner i Kongo, har satt temaet på dagsorden.

Begge har holdt taler som har rørt og rystet. Reportasjer har fått oss til å gråte: kvinneskjebner så grusomme at vi i fredelige Norge knapt kan forstille oss hvordan det er mulig å overleve – og leve videre.
 
Så endelig; verdens øyne rettet mot kvinners grusomme opplevelser i land et annet sted. Og det er nettopp en av de positive sidene med Nobels fredspris, den skaper global oppmerksomhet. Gir tema og prisvinnerne et ekstra puff. Forhåpentlig vis varer oppmerksomheten lengre enn bare akkurat den dagen prisen deles ut, og så sannelig: Flere medier har hatt nyhetssaker også etter selve utdelingen. Det er langt fra alle år det skjer, men i år har det vært snakket og skrevet om... kobolt.

Det var Denis Mukwege selv som i sin nobeltale løftet gruveindustrien i Kongo opp av gruvegangene, og inn på podiet. Det var kanskje et smart trekk de timene verdens oppmerksomhet var rettet mot nettopp ham. Eller kanskje ikke. For i løpet av natt til tirsdag ble kvinneskjebnene skjøvet ned i mørket i stedet, fortrengt av det som står oss nærmest: mobiltelefonen. Seksuelle overgrep som våpen i krig har knapt vært nevnt.

Da er det lettere å engasjere seg i noe langt mer jordnært, bokstavelig talt. Kobolt finnes i alle smarttelefoner og i batteriene i elbiler, og er et etterspurt mineral verden over. I gruvene i Kongo, som er storleverandør av kobolt, er det voldelig barneslaveri og arbeidsforhold til å fortviles over. Det er selvfølgelig også en sak som fortjener vår oppmerksomhet, og Norge våknet øyeblikkelig - fra SV til Frp. Politikere skal virkelig ha seg frabedt at noen skitner til den rene samvittigheten til alle eierne av subsidierte elbiler, og smarttelefonene våre og barneslaveri i gruvegangene? Sånn kan vi ikke ha det.

Så nå skal saken opp i Stortinget, og norske elbilforhandlere forsikrer at de vil stille høye etiske krav til underleverandørene, og alt det er jo vel og bra.

Men hvor ble det av kvinnene? De som både indirekte og direkte var hovedpersonene, og selve begrunnelsen, for fredsprisen; de voldtatte, torturerte og lemlestede? De forsvant i iveren etter å hvitvaske vår egen samvittighet.

Du kan jo alltids ta fram smarttelefonen og vipse noen hundrelapper til hjelpeorganisasjonene som heldigvis ikke glemmer dem.     

Ribbe med bismak

Noen sa det så godt: Nordmenn vet prisen på ribbe, men ikke

verdien av god mat.

«Folk kjøper hva som helst så lenge det bare er én til hver kunde», ifølge den amerikanske forfatteren Sinclair Lewis (1885-1951).

Godt demonstrert i disse dagene, der dumping av priser på mat faktisk kan føre til rasjonering av surkål og julepølser. Det har hendt tidligere år. Folk hamstret ribbe og pepperkaker som gale, som om jula faktisk varer helt til påske.

Den årlige priskrigen på julemat er i gang.  Én kjede startet med å dumpe prisen på 30 typiske julevarer som surkål, edamerost, klementiner, kålrot og kanel. De andre kjedene fulgte på, raskere enn kundene klarer å si «Tre nøtter til Askepott».

Det er ikke uvanlig at de store kjedene har tilbud på sesongens varer. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) har prisen på julepølser hos en av kjedene vært nede på 1995-nivå, rundt 6,25 kroner pr. kilo. Juleribbe har vært solgt billigere enn hundefôr. Og er blitt brukt til det.

Det er ikke bare griseprodusentene som tidligere år har protestert, og som føler at alt arbeidet de legger ned i matproduksjon gjøres om til uetisk fråtsing. Også kjøpmenn, og mange kunder, mener dumpingen er usmakelig. Kommunikasjonssjefen i en av de største kjedene sier til VG at han vil unngå det han kaller «uverdige priser». Det fører bare til kaos i butikkene der folk hamstrer og butikkene går tomme for tilbudsvarer. Det er på en måte begrenset hvor mye surkål en husstand trenger, minner han om. Mon det.

På kort sikt vinner forbrukerne, og jeg unner alle med trange budsjetter at de har råd til rikelig med julemat. Men på lenger sikt blir kundene likevel taperne. Produsentene får det de skal ha for maten, mens kjedene selger lokkevarene med tap. Men det tar de igjen gjennom resten av året, med litt høyere priser på alle varene vi trenger hver eneste dag. En småbarnsfamilie trenger ikke ti pakker surkål og julepølser i kilovis, men rimelig melk og brød gjennom hele året.

Slik folk oppfører seg i matbutikkene, skulle en tro Norge er et land med stor fattigdom, sult og matmangel. Tvert imot kaster vi tonnevis av mat hvert år, det er et stort moralsk problem. Det er heller ikke sånn at de fleste av oss knapt får lønningen til å strekke til det daglige brød. Mens 60 prosent av utgiftene i en gjennomsnittlig arbeiderfamilie i 1906 gikk til mat, alkohol og tobakk er andelen sunket til om lag 15 prosent på slutten av 1990-tallet, ifølge SSB. Forholdet er omtrent det samme i dag. Ikke fordi dagligvareprisene generelt sett er så vanvittig lave, men fordi lønns- og velstandsøkningen har vært så vanvittig høy.

Nordmenn er hysterisk opptatt av pris, og kjører gjerne flere kilometer for å kjøpe en vare som er på tilbud et helt annet sted. At de da både forurenser og bruker bensin er uvesentlig, så lenge en tier er spart på toalettpapir. At priskrigen mellom kjedene også kan føre til dårligere utvalg og kvalitet, er underordnet.

Noen sa det så godt, jeg husker ikke hvem: Nordmenn kjenner prisen på billig ribbe, men ikke verdien av god mat.

Den farlige historieløsheten

Aldri har kunnskap om 2. verdenskrig og jødeforfølgelsene vært

viktigere enn nå. Bildet er fra Auschwitz.

"Den som glemmer historien må leve den om igjen" står det på en brakkevegg i Auschwitz. Det farligste av alt, er å bli historieløs.

Regjeringen har satt i gang et storstilt oppussingsprosjekt i norsk skole som går under navnet «Fagfornyelsen». Det betyr at mye av dagens undervisningsstoff skal skjæres bort for at elevene skal få mer tid til å gå i dybden på de ulike skolefagene. Elevene skal lære samisk historie – som er vel og bra, og nødvendig – men det skal ikke stå noen spesifikt om 2. verdenskrig og jødeforfølgelsene.

Det gjør det ikke i gjeldende lærerplan heller, det har det ikke gjort siden 1997.  Men det burde det. På samme måte som samiske perspektiver vil få mye plass, må også andre store historiske begivenheter, som har betydning for vår samtid og framtid, løftes spesielt fram

Aldri har kunnskap om 2. verdenskrig og jødeforfølgelsen vært viktigere enn nå. Antisemittismen øker igjen over hele Europa – og i resten av verden. I fjor ble det løsnet skudd mot synagogen i København. Det samme har skjedd i Oslo, og nå foreslås det permanente barrierer for å beskytte dem som bruker synagogen. I USA ble 11 jøder nylig drept i sin egen synagoge. Den jødiske organisasjonen i Umeå i Midt-Sverige måtte legge ned på grunn av gjentatte trusler fra nazister. Det har vært en kraftig økning i antisemittiske handlinger i Frankrike, hele 69 prosent.

I 2017 la Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) fram en rapport som viser at det finnes stereotypiske forestillinger om jøder i det norske samfunnet, men at disse er mindre utbredt nå enn i 2011. Det er selvfølgelig bra. Men også i Norge marsjerer nynazistene i gatene igjen, og i rapporten ble det vist til at to av tre jøder opplever at de tidvis må skjule sin religiøse identitet. 

Når jøder ikke tør bære kipa offentlig, bør det være en vekker for oss alle.
 
Med Europas både nye og eldre historie som bakteppe blir det mer enn forunderlig – ja beint ut sagt uforståelig – at 2. verdenskrig og holocaust ikke løftes fram og vies særlig oppmerksomhet i den nye læreplanen for barne- og ungdomsskolen. Tanken med planene er nemlig at de skal være «relevante for framtida».
 
Relevant for framtida? Uten å ha med seg historien? – Kommer ikke holocaust inn på læreplanen, vil det heller ikke bli grundig nok behandlet i lærebøkene, sier forstanderen i Det mosaiske trossamfunn, Eivind Krohn. Han viser blant annet til nye CNN-undersøkelser om kunnskapsnivået blant europeere om holocaust. Her kommer det fram at rundt en tredjedel har liten eller ingen kjennskap til jødeutryddelsene, og han viser til ordene til Harvard-professor George Santayana: «De som ikke kan huske historien, er dømt til å gjenta den». Nettopp.

Det er lørdag i dag; sabbat for noen. Det er å håpe at ungdommene i det minste lærer hva det betyr.   

Vår aller største kapital

Ungdom er Nordlands aller største kapital. Så hvordan får dem

til å bli - eller flytte hjem?

«Det ska sannelig mykje folk tel her i Nord-Norge førr å opprætthoilde ei sånn stabil frafløtting», ifølge vår alles kjære Arthur Arntzen. Han har sine ord i behold. Sakte, men sikkert tappes Nord-Norge for sin aller største ressurs: ungdommen.

Tross offentlig finansierte tilflyttingsprosjekt, dyre kampanjer og kreative tiltak i enkeltkommuner: Nordland blør innbyggere. SSBs tall er ingen munter lesning. Små kommuner i distriktet sliter verst – i år som tidligere. Nordland mistet totalt 96 innbyggere bare i løpet av tredje kvartal i år. I utgangspunktet hører ikke det ut som så mange, noen unge som kanskje har reist bort for å studere, men dette er en sammenhengende trend over langt tid. Det har fylket ikke har råd til.

Det blir færre nordlendinger - og befolkningen blir eldre. Også her ligger Nordland dårlig an. Aldersgruppen 60–79 år er ventet å øke med 15 prosent fra 2018 til 2034, mens antallet over 80 år vil øke med hele 70 prosent. Og enda verre: De aller yngste blir det færre av, ifølge framskriving av SSBs statistikk.
Det hjelper altså ikke at vi som har passert 60 holder oss i ro her vi er, og ikke flytter permanent sørover eller enda lenger vekk. Pensjonister kan ikke erstatte de produktive, yrkesaktive folkene som er i full jobb, og som får barn.

Så nytter det med rådyre prosjekt og fancy kampanjer, som Tilflytterprosjektet i regi av fylkeskommunen, «Bodø i Vinden», og mer lokale «Kom heim»-kampanjer? Nei, konkluderer Distriktssenteret i Steinkjer. Gjennom kartleggingen senteret har gjort ser de også at mange kommuner lokker med det samme, og satser på de samme. De vil gjerne få hjem de som har flyttet ut, og helst småbarnsfamilier. Og bruker nærhet til flott natur som det viktigste lokkemiddelet.

Men flott natur kan hele Distrikts-Norge lokke med, så hva skal da til for å stanse forgubbing og fraflytting? Variert jobbtilbud, der folk kan få brukt utdannelsen sin, påpekes det. Men Nordland mangler arbeidskraft; likevel vil altfor få flytte hjem, eller hit. Sentraliseringen lar seg neppe stanse. Byer og større tettsteder har sin egen tyngdekraft, det vises også på statistikken. Folk vil bo der det bor andre, og helst jevnaldrende folk. Og det er tross alt bedre at de unge som alle frir til flytter fra Beiarn til Bodø enn fra Beiarn til Bergen. Og gledelig er det selvfølgelig at «Bodø i vinden» har ei liste med 200 navn på folk som i alle fall sier at de har lyst til å flytte til byen.

Å satse på andre grupper enn småbarnsforeldre, som folk over 45 og innvandrer, er ett forslag. Men det sistnevnte har Nordland fylkeskommune allerede prøvd i mange år gjennom Tilflytterprosjektet, uten at det har hjulpet nevneverdig på de negative tallene. Også innvandrerne flytter nemlig etter hvert, viser det seg.

Vi er uansett nødt til å knekke koden, for unge er vår aller største kapital. Hvis ikke ender hele Nordland opp som verdens lengste gamlehjem.

Det absolutte lavmål

Eivind Trædal og Lan Marie Berg har en gladnyhet å fortelle.

Det straffer seg.

«Det er bedre å tie stille og bli mistenkt for å være en idiot, enn å åpne munnen og utelate enhver tvil», mente den amerikanske presidenten Abraham Lincoln (1809- 1865).

Nylig har vi fått demonstrert at idiotene i nettavisenes kommentarfelt – de med intelligens på neandertalernivå – ikke har fått med seg Lincolns gode råd. Rasistene og bunnfallet blant oss har vist sitt sanne ansikt. Det er ikke vakkert.

«Herregud, formerer hun seg og? Stakkars Norge.» Slik lyder en av mange reaksjoner på nyheten om at Lan Marie Nguyen Berg og Eivind Trædal, venter barn. Begge aktive politikere i Miljøpartiet De Grønne, og bilistenes fremste hatobjekt. En gladnyhet; et ungt par som gjør nettopp det alle etterlyser for å stanse nedadgående fødselstall.

Men hva skjer? Bermen, samfunnets absolutte bunnfall, går amok i kommentarfeltene. Det spys ut trusler, eder og galle på lavmål. «Først klager de på at det er for mange mennesker på jorden og så lager de en til...». «hun r dum potet klimaforandring er bs håper allah ikke lar hun beholde baby» (Sic!), «Jeg skammer meg over mine tanker, når jeg leser denne nyheten her» og «Endelig blir denne autisten borte fra politikken en stund» er noen av «lykkeønskningene». Flere meldinger er så grove at de ikke kan gjentas. Mange unnslår seg heller ikke for å kommentere det ufødte barnet direkte; for en avskyelig gjeng.

Det kom hundrevis av meldinger i ulike kommentarfelt, og i ulike medier. Dessverre altfor mage av dem egnet til å bli kvalm av. Så ille var det at Dagbladet så seg nødt til å fjerne sin sak fra Facebook. Titalls er ekskludert fra kommentarfeltene.

Hva feiler det egentlig folk? Én ting er å være uenig i miljøpolitikken MDG og byråd Lan Marie Nguyen Berg gjennomfører i Oslo, med velsignelsen fra et flertall i bystyret. Der kan sikkert mye diskuteres, og det gjøres også. Men spesielt Lan er som en rød klut på mange. En blanding av rasisme – Lan er halvt vietnamesisk – og motstand mot at det blir vanskeligere og dyrere å kjøre bil i sentrale Oslo, fjerner alle hemninger.

Blander du elementene kvinne, som ikke har «kronisk norsk» utseende og litt kontroversiell politikk, har du en molotovcocktail som tydeligvis legitimerer alle mulige former for ytring, påpeker en kommunikasjonsrådgiver, og han har helt rett. Bare spør Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik eller varaordføreren i Oslo, Kamzy Gunaratnam, som skal lede neste års 17. maikomité. Kvinne, etnisitet og posisjon og…. pang! Mobben går berserk.

Uenig i nevnte damers politikk?  Helt greit. Men som før sagt, i et språk mobben forstår: Ta den jævla rasismen din og kryp tilbake til rottereiret du kommer fra, din impotente, feige, anonyme fan.  Og du, din forsmådde, misunnelige, frustrerte drittkjerring fra indre Enfold: Eier du ikke skam? Og vit at kryp som dere, det spiser damer som Hadia, Kamzy og Lan Marie til frokost.

Jeg skal personlig servere.