Politikere som leker politikk

Enslige mødre en en gruppe som skiller seg ut i statistikken,

i negtiv retning.

«Barn er de fattiges rikdom», mente den britiske forfatteren og geistlige Thomas Fuller (1608-1661). En fattig trøst for dem som knapt har penger til mat på bordet, uttalt av en som etter all sannsynlighet aldri gikk sulten til sengs. Han hadde kanskje ikke barn engang.

Det er forskjell på å være fattig og blakk, men dette er en gjenganger. En sak som absolutt alle politikere vil gjøre noe med, men der det ikke skjer noe. Denne uka kom nye tall fra Statistisk sentralbyrå.  Barnefattigdom er tredoblet i Norge siden årtusenskiftet. Snaut 100.000 barn vokser opp i varig fattigdom. Rundt 500 barn lever i familier med vedvarende lav inntekt i Bodø. Tre grupper er overrepresentert. Enslige forsørgere, lavt utdannede og innvandrere. Barn med innvandrerbakgrunn utgjør for første gang over halvparten av alle fattige barn her i landet.

Men dette er ikke bare et «innvandrerproblem». At asylsøkere og migranter ikke kommer i jobb uka etter at de syklet over grensa på Storskog er opplagt, og forståelig. De er avhengig offentlig støtte som sender dem under fattigdomsgrensa. Så å bortforklare fattigdomstallene med innvandring alene, kan politikerne bare glemme. Også i familier uten innvandrerbakgrunn blir det flere fattige barn. Denne gruppen har vokst med 6.000 fra 2011 til 2015.

Fattigdom reproduseres fra generasjon til generasjon, og er en av våre store samfunnsutfordringer. Så hvorfor skjer det ingenting?

Tidligere leder av SV og finansminister Kristin Halvorsens løfte fra 2005 om at fattigdommen skulle fjernes med et pennestrøk, har gått inn i historien som et skoleeksempel på hvor galt det ender når politikere lover gull og grønne skoger uten å følge opp løftene i praksis. I 2012 - mot slutten av de rødgrønnes regjeringstid — kom SSBs dom over regjeringen Stoltenbergs fattigdomspolitikk: I stedet for å utradere fattigdommen, hadde antall barn i fattige familier økt med 6.500.

SV-leder Audun Lysbakken erkjenner nå at det ikke er gjort med et pennestrøk.

Og hva gjør så dagens regjering? Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) legger fram en plan med 22 punkter, som primært er rettet mot å få flere innvandrere i jobb. Det er bra; jobb er nøkkelen som åpner mange dører.  Men heller ikke det lar seg fikse med et pennestrøk.  Ellers er krangelen i full gang blant politikerne. Ap skylder på dagens regjering, noe som slår tilbake på dem selv. SV og KrF vil indeksregulere barnetrygden, som ikke har vært endret på 20 år. Det vil løfte 25.000 barn ut av fattigdom, ifølge UNICEF. Venstre vil behovsprøve barnetrygden, mot å gjøre barnehage og SFO gratis for alle barn. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) venter på en utredning, som skal komme i løpet av mars.  

Med andre ord: Vi kan ikke vente at noe skjer med det første. Det har i det hele tatt ikke skjedd noe med barnefattigdommen på de siste femten-tjue årene. Flere kull har vokst opp som fattige barn, mens politikerne har pratet og pratet, og gitt løfter som ikke er holdt.

Dessverre lar heller ikke de seg fjerne med et pennestrøk.

 

Go, go, go, Girls!

Historisk møte. Shabana Rehman Gaarder med spesiell hatt.

«Kort sagt handler det om å være født fri, for
faen», uttalte samfunnsdebattant, komiker og dramatiker Shabana Rehman Gaarder i et intervju nylig, og la til: - Når likestillings-aktivister fra minoritetsmiljøene sier at norske feminister har sviktet, må vi lytte.

Og det har sterke, modige kvinner med minoritetsbakgrunn gjort: Sekulær Feministisk Front (SeFF) har sett dagens lys. Kvinner som Amal Aden, Shabana Rehman Gaarder, Maria Khan og Seher Aydar har møtt Kvinnefronten og andre fra kvinnebevegelsen. Det er spesielt saker knyttet til likestilling i innvandrermiljøer, som sosial kontroll, tvangsekteskap og omskjæring, Rehman Gaarder mener bør gis bedre plass. Litt feigt kaller hun det i et intervju med Dagbladet, når disse sakene ikke direkte nevnes i parolene i Oslo i år. Det har en praktisk talt helhvit forsamling på parolemøtet bestemt.

Det er ikke bare kvinner med innvandrerbakgrunn som har etterlyst større engasjement fra venstresiden. Kommentaren «Feministenes blinde flekk» skrev jeg i 2012, og har gjentatt den hvert år siden. Men berøringsangsten har vært påfallende. Av redsel for å bli kalt rasister - og frykt for at høyreekstreme og innvandringsfiendtlige skal misbruke paroler som kritiserer innvandrermiljø, og snu dem til sin fordel - har venstresiden i altfor stor grad holdt kjeft. 

Religionskritikken venstresiden har stått for i flere tiår når det gjelder kristendommens undertrykkende mekanismer - som å si nei til kvinnelige prester og diskriminering av homofile - har vært nesten fraværende når det gjelder andre religioner, som islam.

For to år siden forsøkte Fremskrittspartiets Ungdom i Bodø seg med paroler mot kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og kvinneundertrykkende plagg. Parolene ble nedstemt. Ifølge nestlederen i Bodø FpU, var begrunnelsen at man ikke kan uttale seg om andre, den kampen må de ta selv. Bodø FpU fikk ikke gehør i fjor heller, og «kuppet» 8. mars-toget ikledd burka og håndjern.
 
Et forslag om å ha et tverrpolitisk arrangement 8. mars i år, der alle kan finne sin parole, er allerede nedstemt.

Fredag kveld arrangerer 8. mars-komiteen i Bodø parolemøte. Bodø FpU kommer til å fremme forslag om de samme parolene som i fjor. Det gjenstår å se om den blendahvite (ifølge deres eget bilde på Facebook) 8. mars-komiteens forslag til hovedparole er like generell, og like uforpliktende, som i fjor: «Feminismen er grenseløs – vern kvinner på flukt». Ja, hvem kan være uenig i det?

40 år etter at FN innstiftet Den internasjonale kvinnedagen vil det vise seg om Kvinnefronten og venstresiden - som tilsynelatende har evigvarende enerett på Kvinnedagen – har mot og vilje til å tale stokk konservative religiøse miljøer midt imot. Eller om det er viktigere å ekskludere FpU  enn å inkludere saker som angår minoritetsmiljøene spesifikt.

Til Sekulær Feministisk Front er det bare én ting å si: Go, go, go, go Girls!

Skolesekken, spaserstokken og pengesekken

Det hjelper lite med flotte bygg hvis grunnmuren forvitrer.

«Mer penger fører ikke automatisk til bedre kvalitet», skrev den tidligere nestlederen i SV, Bård Vegar Solhjell, i en kronikk for et par år siden. Han var lei maset om mer penger til kultur. Overraskende, ettersom Solhjell var statsråd i den rødgrønne regjeringen, som i perioden 2005-2013 gjennomførte Kulturløftet I og II. Én prosent av statsbudsjettet til kulturformål, var målet. Milliarder ble brukt.

Vi har den kulturelle skolesekken for ungene, og den kulturelle spaserstokken for eldre. Nå er på tide med en grundig diskusjon om den kulturelle pengesekken for alle midt imellom. Arbeiderpartiet lover nemlig nok et kulturløft, hvis de vinner valget til høsten. Penger til kultur er bra, enten det er snakk om tunge institusjoner, eller enkeltkunstnere som er helt avhengig av stipend. Men like viktig er det å se på hvordan pengene brukes.

Enger-utvalgets rapport fra 2013 gransket effekten av Ap, Sp og SVs satsing på kultur. Den slo fast at den kulturelle grunnmuren - bibliotek, kulturskoler, museer, kor, korps og frivillige aktiviteter - var taperne. Begivenhetskultur som festivaler og ulike spel, var vinnerne.  På toppen kom Statistisk sentralbyrås statistikk som viste at det var nedgang i nordmenns kulturbruk, særlig hos unge. To år senere, i 2015, kom Riksrevisjonens rapport. Den slo fast at den kraftige økningen i bevilgningene til kultur i perioden 2005-2014 i beskjeden grad kom publikum til gode. Det var heller ikke økt tilstrømning av publikum til de seks sentrale institusjonene som ble gransket.  

Men vi har fått rådyre kulturhus, nær sagt land og strand rundt. Så store investeringer fører automatisk til høye billett- og leiepriser.  Stormen har udiskutabelt løftet Bodø som by. Biblioteket er en perle, til gratis bruk for hvem som helst. Konserthuset gir musikalske opplevelser i verdensklasse – for dem som har råd. Den siste billetten jeg kjøpte kostet 525 kroner. For et ungt par som trenger barnevakt koster et besøk i konserthuset fort et par tusenlapper. Det sier seg selv at det er de «utvalgte» - fiffen, de pengesterke og de som er så heldige å få sponsorbilletter fra arbeidsgiveren - som har råd til å benytte seg av tilbudene. Et økonomisk og kulturelt klasseskille, som dagens røde posisjon i bystyret ikke kan være bekjent av.
Graderte leiepriser til tross: Nå diskuteres prisene også blant artister og arrangører som skal leie lokale og scene. Bare de som nesten er garantert fullt hus, tar sjansen. Tunge aktører som Nordland Musikkfestuke og Bodø Jazz Open vurderer å leie billigere lokaler andre steder, og gjør det delvis allerede. Bjørn Sundquist valgte å reise forbi Bodø med sin forestilling. Bodø kommune – som alt i alt bruker 80 millioner i året på Stormen - er helt uten alternativer for grunnmuren i kulturlivet: amatørene i kor og korps, nystartede band eller teatergrupper. Tilbudet er en nedslitt gymsal – eller Stormen.

Det hjelper lite med flotte bygg hvis grunnmuren forvitrer.

En sørgelig historie

Bilde fra øvelsen Cold Responce.

«Det er mye å spare på å legge ned Forsvaret i Nord-Norge, og sette opp en røykvarsler i stedet», mener journalist, forfatter og kåsør Øyvind Thorsen. I det hele tatt: Det har tilsynelatende vært mye å spare på å la Forsvaret forfalle; bortskjemte som Norge er med 75 års fred og Nato å lene seg på. Nå er en stabil og forutsigbar verden radikalt forandret. Og ulike regjeringers lik og svik ramler ut av skapet.

Denne uka ble det kjent at Forsvarets fem fregatter – som kostet 20 milliarder kroner - har så alvorlige mangler at de ikke har den operative evnen Stortinget har forutsatt. I Riksrevisjonens skremmende rapport heter det at det er store mangler ved teknisk tilstand, tilgang på reservedeler, bemanning og trening. I tillegg er det store etterslep på vedlikeholdet. Seilingsdøgn langs Norges langstrakte kyst blir deretter. Det var neppe meningen at de skulle ligge fortøyd ved kai.

Saken om fregattene er bare den siste i en lang rekke som avslører enten dårlige militærfaglige råd, inkompetent ledelse i Forsvaret eller politikere som i altfor stor grad blander seg inn. Legg så til underfinansiering gjennom mange år, av ulike regjeringer, og vi kan bare hoderystende konstatere at standupkomikerne serveres poenger på sølvfat.

Noen eksempler: Forsvaret brukte ti milliarder på kystfort i løpet av 1990-tallet – kystfort som ikke kan brukes. I 2014 la Forsvaret selv ned forbud mot å bruke 15.000 helt nye soveposer Forsvaret selv hadde kjøpt inn. Det ble is og kondens på innsiden av yttertrekket. Flere titalls millioner ble brukt på innkjøp av 25 flyplasstraktorer som skulle slepe F 16. Traktorene er ubrukelige til annet enn å slepe bagasje og annet utstyr. Forsvarets nye superhelikopter NH90 kan ikke operere på fartøy i dårlig vær, de tåler ikke saltvann.  Derfor kan verken Kystvakta eller Marinen bruke dem, slik hensikten var.

Eller ta noe veldig nært oss: Luftforsvarets eldste operative skvadron, 330-skvadronen i Bodø. Redningsskvadronen, hvis mannskap reddet seks liv utenfor Steigen så sent som i slutten av januar, må stole på over 40 år gamle helikoptre. De skulle ha vært byttet ut for flere år siden. Prosessen har gått i godt over ti år. Her må politikerne ta ansvaret, ikke Forsvaret, ettersom regjeringen i 2007 startet hele prosessen på nytt.

Hvis jeg har forstått det riktig, er altså dette situasjonen: F16-flyene flyttes sørover. Samme vei går trolig Bell-helikoptrene på Bardufoss, selv om Arbeiderpartiet nå planlegger en unnamanøver, vekk fra forsvarsforliket på Stortinget. Kystvaktas helikoptre tåler ikke sjøvann og dårlig vær, mens arbeidshesten Sea King burde ha vært pensjonert for et par tiår siden.

Marinens fregatter, som ikke minst er viktige for kysten her nord, kan med rette kalles verdens dyreste delelager. Den topphemmelige ubåtbasen Olavsvern utenfor Tromsø solgte Forsvaret like godt til en privatperson. Den leies nå ut til russere. Hva som skal skje med Hæren, er det ingen som vet. Hæren er ikke med i Langtidsplanen for Forsvaret. Det er å håpe at soldatene i indre Troms i det minste har fått nye soveposer.

Kan noen montere den røykvarsleren…?

Voksenopplæring nødvendig

Per-Willy Amundsen, her i rollen som Frp-politiker.

«Det å bli statsråd er den mest brutale voksenopplæringen som kan tenkes», ifølge sosiologen, forfatteren og politikeren Gudmund Hernes. Han vet hva han snakker om. Som statsråd i to ulike departementer har han nok ett og annet tips å hviske i øret til en nyslått statsråd i dagens regjering. Det kan trenges.


I sin korte karriere som justisminister har Per-Willy Amundsen – også kjent som sleivkjeften fra Harstad - allerede trampet i salaten så ettertrykkelig at partifelle Per Sandberg nå må se sin posisjon som løs kanon på dekk truet. Ikke bare har noen glemt å fortelle Amundsen at statsråd er man hele døgnet. Man kan ikke bare henge av seg statsrådsfrakken og påberope seg å være lokalpolitiker for Troms Frp når tastaturet går varmt, og trusler slenges ut i sosiale medier. Som da justisministeren nektet å svare på helt relevante spørsmål om brutte valgløfter fra avisa Nordlys, og i stedet kalte avisa for Pravda, og vurderte boikott.

Nå har Per-Willy Amundsen gjort sitt aller beste for å erte på seg mannskapet i den etaten han er øverste sjef for: politiet. Forleden ble det lagt fram en undersøkelse, utført av Universitetet i Bergen, som staten selv har bestilt og betalt for. Den viser at ansatte og ledere i politiet har særdeles liten tro på at den såkalte nærpolitireformen vil føre til en mer effektiv bekjempelse av kriminalitet. I underkant av 6000 politiansatte har svart på undersøkelsen, som ble gjennomført så sent som sommeren 2016.

Ett av funnene: Kun 13 prosent av de politiansatte mener politireformen vil bidra til et mer synlig og tilgjengelig politi. Det er skremmende lesning. Ikke for skurkene, men for publikum.

Nå er det ikke uvanlig at store reformer møter motstand og negative reaksjoner blant de berørte, også når endringer er ønsket. Tallene i den nevnte undersøkelsen er imidlertid så oppsiktsvekkende dårlige at øverste ansvarlige bør ta dem på ytterste alvor. Men hva gjør justisministeren? Sitt aller beste for å bortforklare resultatet. Han mener undersøkelsen er utdatert, og hevder at det ville ha blitt helt andre tall hvis undersøkelsen ble gjennomført i dag.

Kanskje med unntak av overbetalte skrivebordslitere i Politidirektoratet, er det langt mellom dem som støtter justisministeren i dette. Leder i Politiets fellesforbund, Sigve Bolstad, sier tvert imot til NRK at hvis undersøkelsen hadde blitt gjennomført i dag, ville resultatet sett enda dårligere ut.

Fra sin tid som stortingspolitiker har Per-Willy Amundsen en lang merittliste med kontroversielle uttalelser, om alt fra homofile og adopsjon til «klimahysterikere» og samer. Det er forunderlig at en med så lang politisk karriere fortsatt ikke har skjønt at det noen ganger kan være lurt å lytte. I stedet tråkker han på flere tusen politifolk. Noen bør også forklare fremmedordet «ydmyk» for statsråden.

- Per-Willy har vokst med hver oppgave han har fått, uttalte Carl I. Hagen da Amundsen ble utnevnt til justisminister. Alt tyder på at dagens justisminister for lengst er ferdigvokst.

 

 

Multireligiøs pengebonanza

Kirke - stat = delvis sant.

«I jula blir mange kirkegjengere fornærmet over at presten ikke husker dem fra forrige jul», er et sitat som tillegges den danske filmskaperen Holger Thomasen. Mange kjenner seg kanskje igjen; årets besøk for sanking av julestemning er nettopp unnagjort. 

1. januar 2017 ble det skilsmisse mellom Den norske kirke og staten.  Skjønt skilsmisse. Selv om Kirken har hatt et sterkt ønske om å bli herre i eget hus, underholdningsbidraget sier den ikke fra seg. Kirken får stadig færre medlemmer, men det bevilges stadig mer over statsbudsjettet. I år får Den norske kirke – eller Folkekirken som det nå heter - totalt 2,3 milliarder av fellesskapets penger.

For Kirken føles det kanskje som en velsignelse å bli delvis fristilt fra staten, og dermed også fra direkte politisk innblanding i viktige saker.  Utviklingen kommer kanskje ikke til å gå i den retningen de mest liberale ønsker – de som sjelden eller aldri går i kirken, men somhøylytt messer om hvordan Kirken bør være - men det er i så fall Kirkens eget valg.  Så kan man være enig, eller uenig.

I fjor opplevde Kirken et ras av utmeldinger. Og selv om også mange meldte seg inn, er frafallet tre ganger så stort. Det betyr flere kroner pr. hode i tilskudd fra staten, noe som automatisk fører til flere kroner pr. medlem i andre tros- og livssynssamfunn - over trange kommunebudsjetter. 2,4 millioner bare i Bodø i 2016.

Skattepengene våre finansierer altså alt fra verdensomspennende religioner til sære sekter og trossamfunn som direkte motarbeider norske verdier.

Et offentlig utvalg ledet av Sturla Stålsett fastslo i 2013 at ingen sammenlignbare land tilbyr like sjenerøse støtteordninger som Norge. Det er også høyst uvanlig å gi direkte pengestøtte til trossamfunn. Det som startet som en særordning for frikirkene i 1969 har utviklet seg til en multireligiøs pengebonanza, som oppfordrer til medlemsjuks. Som for eksempel å bruke telefonkatalogen for å få flere medlemmer, som Den katolske kirke har gjorte.

Det er vanskelig - for ikke å si prinsipielt umulig – å bestemme hvem som er verdige mottaker av offentlig kollekt. Vi kan ikke velge bare de vi er enige med, og sende alle andre i fortapelsen. Derfor er det også helt urimelig at alle pålegges bidrag over skatteseddelen. Også de som ikke er medlemmer av noe trossamfunn, rundt 15 prosent av Norges befolkning, er med på å finansiere alle. Til tross for at religionsfrihet også betyr frihet fra religion. Og at tro er en privatsak.

Derfor er det bare én vei til «frelse»: Troende må selv finansiere det religiøse samfunnet de er medlemmer av, gjennom personlig betalt medlemsavgift, også i Folkekirken. Det kan være utgangspunktet for eventuell offentlig støtte, lik for alle. Så pass må man kunne forvente; hvis medlemmene altså mener alvor. Det vekker kanskje engasjementet hos en sovende, og til dels helt likegyldig, medlemsmasse. De som ble døpt og meldt inn uten å ha et ord med i laget, som står der av gammel vane, og som aldri er blitt avkrevd noe som helst. Verken av ånd eller kjød. Først da snakker vi om et reelt skille mellom kirke og stat.

Og kanskje noe Kirken sårt trenger: En ny vekkelsesbølge over landet.  

 

Helt konge...



Tråden som holder samfunnets lappeteppe sammen.

«Når kongen sukker, sukker mange med», ifølge William Shakespeare. Vi nærmer oss dagen, da kongens nyttårstale samler nordmenn foran tv-skjermen. Etter talen, og før nyttårskalkunen, en skål for konge, fedreland og takk for det gamle.

Det er et nasjonalt ritual; også blant mange innbitte republikanere. Hø, hø sier de, litt flaue, og skynder seg å legge til at når det nå engang er monarki i Norge, så kunne det vært verre, svenskekongen for eksempel…

At statsministerens tale 1. nyttårsdag følges av mange, er ikke spesielt merkverdig. Statsministeren har tross alt makt til å styre landet. Signaler om hva som skal prioriteres, og hva som er viktig kommende år, løftes gjerne fram i nyttårstalen.  Fjorårets nyttårstale fra statsminister Erna Solberg avfødte til og med nyordet i 2016: hverdagsintegrering. Så det er langt fra likegyldig hva statsministeren framfører mens hun ser det norske folk i øynene.

Men hva skal vi egentlig med H.M. Kongens nyttårstale? Er den ikke en seremoniell levning fra fortiden? Et tomt ritual? Ettersom kongen ikke har noen reel makt, skulle man tro at også hans ord er betydningsløse.Men slik er det ikke. Nyttårstalen har en viktig funksjon som en sammenbindende tråd i samfunnets teppe, påpeker Jens E. Kjeldsen, professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UiB).

Den viktigste funksjonen for seremonielle taler som nyttårstaler, bryllupstaler og hyllesttaler er å samle tilhørerne om felles verdier. Vi har ritualer fordi de har viktige sosiale oppgaver i samfunnet.

Kongens nyttårstale har en lang tradisjon. Allerede kong Haakon 7. holdt nyttårstale i kringkastingen, og hilste sitt folk ved inngangen til et nytt år. Etter hvert som kronprins Olav vokste til, fikk også han denne oppgaven. Han holdt sin første nyttårstale i radio i 1935. Andre verdenskrigs påkjenning var stor på kong Haakon, og fra 1946 vekslet kongen, kronprinsen og kronprinsessen om å holde disse talene.

I kong Olavs regjeringstid var det han alene som hadde oppgaven. Han gjorde også talene mer personlige i form og tema. Fra 1960 ble talene også overført i fjernsynet. Ved kong Olavs sykdom måtte daværende kronprins Harald i ilden, og da han som konge ble syk, ble det kronprins Haakon som fikk oppgaven.

Det er et stort paradoks, og siden det er den tiden på året hvor det settes opp lister over mest og flest: Aldri før på 2000-tallet har færre sett statsministerens nyttårstale som i fjor. Talen hadde «kun» 768.000 seere.  Man må tilbake på 1990-tallet for å finne dårligere oppslutning, viser tall fra mediebyrået Carat. Seertallene var også langt lavere enn gjennomsnittet for 2000-tallet. I snitt har nesten én million seere fulgt den tv-sendte talen hvert år.

Kongens nyttårstale opplevde derimot et oppsving. De tre siste årene har kong Harald hatt rundt 670.000 seere. På nyttårsaften i fjor samlet han derimot 708.000 seere.

Helt konge, med andre ord…