En tapt sak

«Skolen er blitt et kjerringvelde av følelsesbaserte hunpedagoger som favoriserer jenteegenskaper», er et sitat fra komiserien «Kongsvik videregående», sendt på TV Norge i 2013. 

Jeg står absolutt ikke inne for påstanden. Likevel skal vi ikke automatisk og på refleks fnyse av replikken, for kan det være et snev av sannhet i det?

Noe er i ferd med å bli farlig skjevt i det norske samfunnet. Nylig skrev professor i historie, Einar Lie, en kronikk i Aftenposten der han påpekte at mangelen på kvinnelige ledere ikke er Norges største likestillingsproblem. Dagens likestillingsdebatt er merkverdig lite opptatt av de nye, store framvoksende kjønnsforskjellene i utdanning og arbeidsliv mener Lie, som underbygger kronikken med en rekke statistikker som forteller at guttene er taperne i samfunnet.

Det er for langt å referere alle her, men noen poeng: Allerede i grunnskolen er det over tid blitt et stort gap mellom gutter og jenter. Jenter oppnår de beste karakterene, mens guttene scorer suverent høyest på atferdsproblemer og ADHD-diagnoser. Under halvparten av guttene fullfører videregående på normert tid, mot to tredjedeler av jentene. Langt flere jenter tar høyere utdanning, og kjønnssammensetningen er tiltagende skjev ved universitetene og høyskolene. Et stort flertall av de uteksaminerte er kvinner, også til «prestisjeyrker» som lege og jurist.

Så kunne man kanskje tro at utdanning ikke spiller noen rolle, og at «livets harde skole» er bra nok så lenge man kan forsørge seg selv. Men konsekvensene av forskjellene som viser seg allerede i grunnskolen er langt alvorligere enn som så: Når flest jenter tar høyere utdanning, betyr det at de forlater hjemstedet ­- alle de små samfunnene som vi vil holde i live - mens guttene blir sittende igjen. I altfor mange tilfeller som samfunnets tapere; uten jobb, hjem og familie. 

I dag er det kun én aldersgruppe av uføretrygdene som har flertall av menn, og det er den aller yngste: Herfra vokser dropout- og ritalingenerasjonen inn i voksensamfunnets rekker, påpeker Lie.

Da statistikken hadde omvendt innhold – altså at jentene som var tapere på så mange felt – ringte varselklokkene. Det har de for så vidt også gjort for guttene, men uten spesielt gode resultat. Det er brukt millioner for å stanse frafallet fra videregående, også i Nordland. Det har vært en tapt sak.  Tiltakene har hatt begrenset effekt. Om noen.

Derfor er det kanskje på tide å tenke at særordninger - som kvotering og ekstrapoeng - ikke bare er for jenter.  De samme virkemidlene som ble brukt for å løfte jentene da alarmen gikk for dem på 1980-tallet, bør nå avvikles og settes inn for å løfte guttene i stedet.

Jentene trenger ikke «støttehjul» lenger. Gi dem pent brukt videre til noen som trenger dem mer: guttene.

"Jentene trenger ikke støttehjul lenger. Gi dem pent brukt videre".

Grobunn for grums

«Ha ingen tiltro til hva statistikken forteller, før du nøye har tenkt over hva den ikke forteller», mente den amerikanske politikeren William W. Watt.

Det må både politikere og vanlige folk gjøre nå. Vi må tolke eller gjette i stedet for å bruke fakta, etter at Statistisk sentralbyrå (SSB) har lagt om rutinene for kriminalstatistikk. Nå oppgis bare statsborgerskap, ikke opprinnelsesland. Det tilslører i stedet for å opplyse; mange blir jo norske statsborgere etter hvert.

Etter at SSB fikk ny direktør, en som opptrer som innvandringsliberal politiker i stedet for å formidle nøkterne fakta, har det vært reist berettiget kritikk.  Direktøren nektet først å etterkomme et ønske om kriminalstatistikk om innvandrere, og skyldte på dårlig kapasitet. Det argumentet holder ikke.

Selv om SSB-direktøren hevder at det ikke ligger politiske vurderinger bak beslutningen om å endre statistikken, er det nærliggende å tro at hensikten er å hindre stigmatisering av innvandrere fra land som markerte seg negativt i undersøkelsen fra 2011. Det kan for så vidt være en edel tanke, men forfeilet og uakseptabel. 

Det er ikke SSBs rolle å hindre eventuell stigmatisering. Det gjør ikke SSB i noen annen sammenheng. Vi vet for eksempel at innbyggerne i Finnmark er på topp i røyking og aborter, og på bunn i valgdeltakelse. Finnmarkinger troner også øverst på statistikken for flest lovbrudd i landet i forhold til folketallet, med lovbrudd av typen vold, seksualforbrytelser, vinningskriminalitet og narkotika.

Alle statistikkene det refereres til her, er utarbeidet av SSB. Å stigmatisere innbyggerne i Finnmark er altså greit. Andre har SSB-direktøren bestemt skal beskyttes.

Men utgangspunkt i tall fra SSB ble det denne uka også offentliggjort en undersøkelse som viser at gravide kvinner uten lønnet arbeid har fire ganger større risiko for å ta abort enn kvinner i lønnet arbeid. Også her er det altså greit å bryte ned tallene så langt som mulig. 

Det gir også mulighet til å sette inn tiltak mot den mest utsatte gruppen, og en politiker fra KrF har allerede vært på banen. Ingen går likevel rundt og tror at alle kvinner uten lønnet arbeid har tatt abort av den grunn.

Det var en politiker fra Stortinget, Harald T. Nesvik (Frp), som ba om kriminalstatistikk for innvandrere. Det fikk han ikke, i første omgang i alle fall. Dermed er politiske myndigheter uten mulighet til å iverksette målrettede tiltak mot grupper som utmerker seg negativt; uansett hvilken gruppe det er.

Det kommer folk med innvandrerbakgrunn til å tape på, også fordi positiv utvikling heller kke blir kjent for allmennheten. Den nye statistikken vil bli tolket i verste mening av de mest innvandringskritiske. Utsagn av typen «myndighetene vil skjule sannheten, sånn som i Sverige» har fått ny grobunn. I tillegg er tilliten til SSB som nøytral leverandør av fakta kraftig svekket

.

Sånn kan statistikk også misbrukes. 

"Det er altså greit å stigmatisere finnmarkinger, mens andre skal beskyttes"

Misforstått toleranse

«Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv. Man kan bli så god at man nesten blir slem», mener forfatter Lars Saabye Christensen. Noen lever opp til nettopp det.

«Jeg hører stadig politikere, fra alle partier, som krever at flyktningene må «godta en pakke med norske verdier». Den norske pakken inneholder, ja nettopp: Demokrati, ytringsfrihet, likestilling, aksept for homofili, respekt for alle livssyn. Jeg er dypt uenig i at de som kommer til Norge skal måtte åpne denne pakken og sammen med fjellene rope langt hurra! Flyktningene som kommer skal underlegges én «tvang», og bare én - den heter Norges lover. De skal ikke avkreves lojalitet til norsk smak og behag innenfor politikk, moral og kultur», skriver Per Fugelli blant annet i en kronikk i Dagbladet 23. januar.  

Og ser ut til å ha glemt at demokrati, ytringsfrihet og likestilling er hjemlet nettopp i Norges lover. Det er skremmende lesning, misforstått toleranse og moralsk kulturrelativisme, noe som ofte kjennetegner de mest liberale.

Hvordan vi skal ta imot de mange asylsøkerne er udiskutabelt, og uten slingringsmonn. De skal møtes med respekt, vennlighet og omsorg, enten de får bli eller skal sendes ut. Derfor blir jeg stolt over innsatsen frivillige gjør både på asylmottaket i Bodøsjøen og Sulitjelma.  Det er den norske folkesjela på sitt aller beste.

Til gjengjeld skal vi forvente at de som er her, følger norsk lov. Det betinger selvfølgelig at de får opplæring ved første og beste anledning, og det er Norge god på. Så god har stiftelsen «Alternativ til vold» vært i å kurse nyankomne i vårt samfunns skrevne og uskrevne lover og normer, at det har vakt internasjonale oppsikt. Kursene kan forsvinne fordi UDI har kuttet tolkestøtten. Det er i så fall en generaltabbe.

Å følge Fugellis oppskrift er en farlig vei å gå. Vi skal ikke slå inn på den veien. De grunnleggende verdiene skal det ikke kompromisses med.

«Ja, vi er imot barnebruder og tvangsekteskap, men vi må forstå…». «Selvfølgelig slår vi ikke barna våre, det er dessuten forbudt ved lov, men i deres kultur er en ørefik …». «Homofile skal ikke trakasseres og fordømmes, men der de kommer fra…».  Og så videre.

Det skal ikke være noe «men» i disse sakene. Det finnes ingen religiøse eller kulturelle unntak i norsk lov.

Hver gang dette «men-et» kommer, sier vi samtidig at det er én lov for oss, og en annen for folk med annen kulturell og religiøs bakgrunn. Muslimer – og for den saks skyld konservative kristne – må gjerne mene at homofili er synd, det kan ingen nekte dem. Men med loven i hånd kan vi hindre dem i å trakassere og diskriminere.

Slakker vi på kravene for enkelte grupper, er det de svakeste gruppene som ofres.

"Det er en farlig vei å gå. Vi skal ikke inn på den veien".

Den nakne sannhet

Chippendales, og knapt noen reagerer. Fordi de er menn?

«Smak kan ikke styres ved lov», mente den amerikanske presidenten Thomas Jefferson (1743-1826). Noen prøver likevel å være smakspoliti, og ønsker å styre hva vi skal bruke 550 kroner på. Som for eksempel dansende, mannlige strippere.

Billettene til Chippendales forestilling i Stormen går strykende. I etterkant har SV-politiker Randolv Gryt tatt til ordet for at denne typen kommersiell kroppsfiksering ikke hører hjemme i Stormen konserthus. Selv om Gryt understreker i Bodø Nu at han har uttalt seg som privatperson, og ikke som politiker, er det et umulig skille all den tid han også er leder av bystyrets komité for oppvekst og kultur. 

Han kan ikke bare kle av seg politikerrollen når det passer.

SV-politikeren mener det som skal vises i Stormen skal være av høyverdig kvalitet. Noe Chippendales er – i sin sjanger. Men det utgangspunktet er det veldig mye som er presentert fra scenekanten i Stormen det kan settes spørsmålstegn ved. Derfor er det nærliggende å trekke slutningen at SV-politikerens engasjement egentlig bunner i puritansk moralisme, og et ønske om å definere hva som er «høyverdig» kultur.

Stormen konserthus trenger billettinntektene fra fulle hus så ofte som mulig. På samme måte som Nordland Musikkfestuke, er suksessen avhengig av et bredt tilbud. Det er lenge siden Musikkfestuka sluttet å være en smal, klassisk festival.  For begge er det fullt mulig å kombinere «høyverdig» klassisk musikk, fremme lokal kultur og invitere kommersielle sikkerstikk innen populærsjangeren. Det er nøkkelen til å være noe for alle bodøværinger.

Da er det mer interessant å se på bookingen av 12 flotte, mannlige strippere i et annet perspektiv. «Samle sammen en gjeng festlige jenter, finn frem festkjolen og de høyhælte skoene, la mannen stelle hjemme og unn deg en kveld med 12 sexy menn!», heter det på Stormens nettside. 

«Hold fast på frøkna! Det er meldt høy luftfuktighet når de mannlige danserne kommer til Bodø…» skrives det i pressemeldingen.

Kan noen forestille seg reaksjonene hvis Stormen hadde booket kvinnelige strippere med gode danseferdigheter, og presentert dem med samme dubiøse ordvalg?  Men det kommer aldri til å skje.

Men med menn er det altså greit. Ikke én med sympatier for Kvinnegruppen Ottar har protestert mot kommersiell utnytting av mannekroppen. Rødt, som protesterte kraftig da Chippendales opptrådte i Oslo, har så langt holdt seg i skinnet. KrF, som har kvinnelige politikere både i komiteen for oppvekst og kultur og i toppen på fylkesnivå, likeså. 

Bodø og omegns mange kvinnelige forskere - som har likestilling som arbeidsfelt, og der en del av forskningen består i å telle nettopp mannebein – har heller ikke latt høre fra seg. Ingen fra Kvinnefronten har rast mot seksualisert kroppsfiksering.

De sto kanskje alle fremst i køen da billettene ble lagt ut for salg?

"Kan noen forestille seg reaksjonene hvis kvinnelige strippere ble presentert på samme måte?"

En krigserklæring

«Mot er ikke fravær av frykt, men det å bestemme seg for at noe annet er viktigere enn frykten», mente den amerikanske forfatteren James Neil Hollingworth (1933-1996). 

Nå er det noe som er viktigere: At kvinner ikke lar seg skremme til å holde seg unna gater og torg.

Hendelsen  i Köln nyttårsaften har rystet Europa: Over 100* kvinner har meldt om seksuell trakassering, overgrep, voldtekt og ran etter at rundt tusen menn med arabisk og nordafrikansk utseende samlet seg utenfor hovedbanegården. Kvinner ble omringet av mindre grupper menn som trakasserte dem, og ikke bare med ord. Kvinnene ble fysisk forulempet. 

Tyske myndigheter var først nøye med å understreke at det er ikke de sist ankomne migrantene og asylsøkerne som står bak. Det gjør i så fall saken enda verre. Senere er bildet blitt mer nyansert.

Lignende masseovergrep fant sted samtidig også i Hamburg og Dusseldorf. Og Helsinki, ifølge Aftenposten. Alt tyder derfor på en organisert aksjon.

Dessverre har denne formen for terror også nådd Norge. I september ble en 25 år gammel kvinne og venninnen hennes omringet på nattbussen i Oslo. 25-åringen forteller til NRK at det var omtrent tjue menn som klådde på dem, og hun følte det var hender overalt: på brystene, på rumpa og mellom beina. Samtidig ble de ranet. 

Flere kvinner i Oslo skal ha opplevd lignende hendelser.

Det er ikke bare hendelsen i seg selv som er opprørende. Også Köln-ordførerens råd har vakt berettiget oppsikt. Ordfører Henriette Reker ber kvinner om å holde seg på en armlengdes avstand fra fremmede, holde seg i grupper og at kvinnene som forulempes må be forbipasserende om hjelp.

Ordføreren legger altså ansvaret på kvinnene. Det er nesten like rystende, selv om det sikkert er velment. Det må være likhet for loven. De skyldige må finnes og straffes.

Vi skal aldri godta at det blir kvinners ansvar å unngå overgrep, enten det skjer på bussen eller på torget. Gjengtrakassering og masseovergrep utført av gutter og menn med utenlandsk opprinnelse og en annen kultur må stanses, og det er myndighetenes fordømte ansvar å sørge for at så skjer.

I dette ligger det et stort paradoks. For ellers formaner vi våre døtre og søstre til forsiktighet. Det er for eksempel  ingen som sier at vi skal tviholde på vår juridiske rett, og derfor fritt kan løpe foran bussen mens vi vifter med veitrafikkloven i den tro at den skal berge oss fra å bli overkjørt. Isteden læres vi opp til å se oss både til høyre og venstre før vi krysser gata, selv om bussen altså har stoppeplikt.

Men i dette tilfellet er det avgjørende at vi ikke lar oss lamme av fryktens avmakt. Noe er viktigere enn frykten: Faren for at gutter og menn med forakt for vestlige kvinner og verdier skal terrorisere seg til kontroll over gater og andre offentlige steder. Og nattbussen hjem.

«Ta gata tilbake» var et slagord hele Norge samlet seg under, etter de mange overfallsvoldtektene for få år siden. Slagordet har fått ny aktualitet. Denne "krigen" skal de aldri vinne!

"Vi må ikke la oss lamme av fryktens avmakt"

* Pr. 12. januar 2016 er antallet saker politiet etterforsket steget til 516. Lignende hendelser på musikkfestivaler i Stockholm er også blitt kjent. 

Gubbegrums fra begge kjønn

Ordfører Ida Pinnerød (t.h.) og varaordfører Synne Bjørbæk.

«En mann vil ofre sin familie for en idé, en kvinne aldri», ifølge den russiske forfatteren Leo Tolstoj (1828-1910). Nettopp. Det betyr ikke at det er menn som gjør de riktige valgene.

 

Det har vært en smule bølger i den politiske andedammen nå i romjula, etter at Bente Haukås (KrF) la ut følgende melding 1. juledag på facebookveggen til avgått ordfører Ole Hjartøy (H): «Skulle hilse så mye, fra mange av deltakerne på Alternativ Juls feiring i går. Det har betydd mye for dem at nettopp ordføreren kom innom på julaften, slo av en prat og ønsket dem god jul!»  Og videre: «Folk ventet og ventet, men i år var det forgjeves, i år kom ingen fra den nye ledelsen i byen».  Shirley Bottolfsen fulgte opp med å påpeke at «alle ordførere de siste 25 år har vært der, hadde håpet at den tradisjonen ville fortsette».

Kommentarene har haglet; ikke minst fra menn som er nærmere prostataalderen enn småbarnsforeldreperioden.

Det er en fin tradisjon at ordføreren stikker innom Alternativ Jul, og det er ingen tvil om at denne gesten betyr mye for julegjestene. Men den kritikken som nå rammer ordfører og varaordfører, er urimelig. De er begge småbarnsforeldre, og de som ikke har glemt den perioden av sitt liv vet godt at julaften er hektisk, at det er ungenes store dag. Det de kan kritiseres for, er at ingen tenkte på å skaffe stedfortreder.

 

Når det påpekes at ulike ordførere har deltatt gjennom de siste 25 år, så tenk på følgende: Ingen av dem har vært kvinner. Og ingen av dem har vært i en alder der plikter som følger med små barn har vært direkte påtrengende; snarere tvert imot.  Da er det adskillig enklere å oppfylle forventningene.

 

Mangelen på kvinner i lokalpolitikken er et stadig tilbakevendende tema. Etter valget i høst har 309 av Norges 428 kommuner mannlig ordfører. I Nordland er bare 12 av 44 ordførere kvinner. Menn i alderen 45-66 år er overrepresentert i lokalpolitikken. Hvis det er meningen at valg skal gjenspeile befolkningen, er dette et demokratisk problem.

 

I Bodø er både ordfører og varaordfører kvinner. Det bør byen være stolt av, uavhengig av partitilhørighet. Så når en kvinnelig bystyrerepresentant i opposisjon kritiserer manglende oppmøte på julaften, skjønner hun neppe bjørnetjenesten hun gjør seg selv og andre kvinner med politiske ambisjoner.

Jeg er uenig med dem som mener at kvinner skal skjermes for kritikk, og roses uansett, bare fordi de er kvinner. Den politiske ledelsen i Bodø må tåle et kritisk søkelys, på lik linje med menn; det skulle bare mangle. Men det må være saklig kritikk begrunnet i politikk, eller mangel på sådan. 

 

Har noen forresten noen gang hørt menn bli kritisert fordi de prioriterer familien?

 

Nå slipper vi også den uendelige rekken av avskjedsintervjuer der menn i topposisjoner - nesten uten unntak - sier at hvis det er noe de angrer på, så er det at de brukte for liten tid på familien.

"Kritikk fra menn nærmere prostataalderen enn småbarnsforeldreperioden"

Lokalkoloritten

«Intet er så forhenværende som en forhenværende statsråd», ifølge Gunnar Berge (Ap).  Han vet hva han snakker om, siden han har vært både kommunalminister og finansminister.

Det er en velkjent øvelse å telle antall statsråder og statssekretærer hver gang en ny regjering presenteres. Denne uka har ikke vært noe unntak. Avisa Nordlys har telt hvor mange som kommer fra Troms og Finnmark, og på lederplass filleristes politikerne fra Høyre og Frp, som ikke har klart å dyrke fram statsrådsemner. Det selv om Elisabeth Aspaker (H) fortsatt er statsråd; men hun regnes kanskje ikke?

Viktigheten av å ha en statsråd fra eget fylke når det skal forhandles om statsbudsjettet, kan ikke overvurderes. Derfor strekker noen seg langt – kanskje for langt – for å knytte et lokalt navn til en statsrådtaburett. Så også Avisa Nordland, som stolt kunne fortelle at en bodøværing har fått plass ved kongens bord. Det er Vidar Helgesen (47), som går fra å være EU-minister til å bli klima- og miljøminister.

Akkurat denne mannen hadde knapt noen bodøværinger hørt om før han markere seg kraftig fra Stortingets talestol. Han ble spurt om han i det hele tatt hadde vært i Nord-Norge, slo om på dialekt og svarte følgende: - President, æ ha ikke bare vært i Nord-Norge, æ e fødd i Nord-Norge. Æ e bodøværing.

Da ble han liksom en av oss, men er han egentlig det? Helgesen var bare fire og et halvt år da familien flyttet sørover, og selv om han har slektninger så det holder rundt omkring Bodø har han altså ikke bodd her siden da. I det daglige er det ingenting som avslører opphavet, språket er sobert østlandsk, og «Driving home for Christmas» betyr neppe Bodø.

Helgesen og AN har likevel sine ord i behold. I Bodø er det nemlig sånn at kun folk som er født her kan regne seg som ekte bodøværinger. Det er ikke mange. Til gjengjeld holder de få, «ekte» bodøværingene standhaftig fast på definisjonen. Å ha bodd i byen i 60 år er ikke godt nok.

Hvor sterkt fødestedet står for mange - også utflytterne - vises godt i sosiale medier. På Facebook er det egne sider for et utall bygder og byer, som «Gamle Bodø», der det legges ut bilder og mimres om hvordan det var i gamle dager. Og rett som det er dukker det opp innlegg av typen «Du vet du er ekte nordlending når…».

Grupper av denne typen kan ses som et uttrykk for den norske væremåten, der stedet en kommer fra inngår som et vesentlig element, mener førsteamanuensis ved NTNU, Berit Skog. Hun forsker på sosiale medier, og påpeker i en artikkel at hjemstedsgruppenes popularitet underbygger personens identitet og tilhørighet til et sted. De avspeiler også vår tids geografisk mobilitet:

Har du ikke noe sted å komme tilbake til, vet du heller ikke hvor du kommer fra.

"Driving home for Christmas betyr neppe Bodø"