I skyggen av palmene

«Innvandrere i Norge må lære seg norsk. Det samme må spanjoler i Spania gjøre, hvis de vil jobbe med nordmenn», uttalte Carl i Hagen (Frp) for noen år siden. Han fikk durabelig kjeft for den uttalelsen. Hagen tilhører selv den store bølgen av nordmenn som helt, eller delvis, har flyttet til Spanias solkyst.

Langt fra alle har lært seg spansk. Det må de betale for nå.

Den store utvandringen fra Norge til varmere strøk startet for 20 år siden. I dag har rundt 20.000 nordmenn meldt flytting til Spania, og de bor i store kolonier, de fleste på fastlandet. I tillegg bor omtrent like mange store deler av året på Costa Blanca eller Kanariøyene, uten at de formelt har meldt flytting.

Til sammen en middels stor norsk by, med andre ord. Blant nordmenn kalles da også Torrevieja for «Torvika». Nordmenn har simpelthen invadert byen og gitt den nytt navn.  

De var relativt unge og spreke da de dro. Nå er de gamle. Mange er ensomme fordi venner eller ektefelle har gått bort, eller de har flyttet hjem. Det tidligere så trivelige sosiale nettverket med andre nordmenn er borte, og da er veien kort til nærmeste bar.

Ikke trenger en å være redd for å skli på hålka og brekke lårhalsen heller.

De siste dagene har NRK fortalt oss om tilstanden i skyggen av palmene. Vinteridyllen slår sprekker. Den norske eldrebølgen i Spania handler også om alkoholmisbruk, ensomhet, sykdom og andre sosiale problemer. Sjømannskirken ropte tidligere i år varsku om utviklingen. Det er bruk for dem 24 timer i døgnet. Antall sosialsaker – altså en akutt nødsituasjon - er mer enn doblet fra 2010 til 2014, fra 353 saker til 782.  

I det daglige har kanskje ikke nordmenn bruk for å kunne spansk; de omgås ikke spanjoler mer enn høyst nødvendig. De holder seg til sine egne. Men den dagen de trenger mer enn øl og mat i butikken, blir situasjonen en annen. Da er det det spanske helsevesenet som må ta seg av nordmenn i nød. At svært mange av dem ikke snakker spansk, selv etter 20 år i landet, gjør ikke saken enklere for noen av partene. Det kan tvert imot gjøre en vanskelig situasjon enda vanskeligere.

Byråden for sosiale saker i Alfaz del Pi sier det rett ut: Nordmenn som kommer til Spania for å bli, må lære seg språket. Eller for å si det på Carl I Hagens måte: Folk som har opphold i landet må lære seg å snakke med de innfødte.

Nå er den triste delen av utvandringen til Syden satt på dagsorden. Eldrebølgen har skylt inn over Solkysten. Ettersom Carl I. Hagen og Frp er sterke tilhengere av å hjelpe folk der de bor, i stedet for å la dem komme til Norge, regner jeg med at partiet ordner opp for klimaflyktningene i Spania.

"Veien er kort til nærmeste bar. Ikke trenger en å være redd for å skli på hålka heller"

Frykt på menyen

«Å spise en brødskorpe i fred er bedre enn å innta en bankett med engstelse», ifølge den greske fabeldikteren Æsop. Han fikk kanskje ha brødskorpa i fred 500 år f.Kr. Det hadde ikke gått i dag.

Nesten ukentlig bombarderes vi med krigsoppslag om at ett eller annet er skadelig for helsa, eller kan gi oss kreft. Onsdag var det stekt potet som kan være farlig.

I tur og orden har egg, margarin, gulrøtter, mettet fett, rødt kjøtt og kaffe blitt svarteliste, med henvisning til «forskning viser at…». Ikke så rent sjelden viser «enda nyere forskning» et det ikke er så farlig likevel. Det er bare å forsyne seg.

Og ja, siden det er sesong: De som spiser veldig mye brent grillmat risikerer å få kreft i tarm, bryst eller prostata.

Forleden fikk vi nok et eksempel på skrekkpropaganda, utelukkende egnet til å spre engstelse i befolkningen. I juni i fjor ble det innført forbud mot å produsere, importere og omsette forbrukerprodukter og tekstiler som inneholder perfluoroktansyre (PFOA).

Men forbudet gjelder ikke for produkter vi bruker til å pakke inn maten med. Molekylærbiolog og doktorgradsstipendiat Marianne Brattås advarer i en kronikk - først publisert på sidene til Universitetet i Bergen - mot giftige stoff i matemballasje. Stoffene kan gi økt risiko for kreft, fosterskade og reproduksjonsskader. Skrekk og gru!

God hjulpet av media, som har blåst opp saken, går folk som har den gode vanen å smøre seg matpakke, nå rundt og er engstelige for at matpapiret er en sakte virkende dødsdose. Dette til tross for at Vitenskapskomiteen i Europa (EFSA) i 2012 konkluderte med at fluorerte stoffer i matemballasje ikke har noen betydning for mattrygghet og folkehelsen. Også Mattilsynet i Norge går god for matpakkepapiret. 

Det unnlater kronikkforfatteren å nevne.

Det er fornuftig å forby eller fase ut så mange kjemiske stoffer som mulig, ikke minst for miljøet. Men det grenser til det uansvarlige at en presumptivt oppegående akademiker smører tykt på, og sprer frykt på denne måten. 

Hvis matpakkepapir er så farlig som det framstilles, hadde det knapt vært friske folk igjen på norske arbeidsplasser.

Omtrent 11.000 mennesker dør av kreft i Norge hvert år. Ikke i ett tilfelle kan det påvises at dette skyldes at de har smurt lunsjen sin selv, eller brukt papirformer når de har bakt cupcakes. 

Det kan heller ikke doktorgradsstipendiaten, selv om studier viser at det kan være en sammenheng mellom kjemikalier, som vi får i oss på mange ulike måter, og noen helseutfordringer.   

Det beste for folkehelsen er utvilsomt å ta alle slike skremselsoppslag med en stor klype salt. Nei forresten, salt er jo også farlig…

"Hvis matpakkepapir er så farlig som det framstilles, hadde det knapt vært friske folk igjen på norske arbeidsplasser".

Siste stikk til Stoltenberg?

«Ethvert komplisert problem har en enkel løsning – den gale». 

Sitatet har ukjent opphav, med beskriver godt Arbeiderpartiets tilnærming til rus. Politikken har spilt falitt; ikke minst når det gjelder behandling og ettervern. Så velges den enkleste løsningen: Gi de syke mer av det som har gjort dem syke: heroin.  

Hvilken annen sykdom behandles på samme måte?

Sentrale personer i Arbeiderpartiet har førstehånds kjennskap til hva heroin gjør med mennesker, og ikke minst: pårørende. Nå avdøde Ninni Stoltenberg var tung misbruker i årevis. Hennes far, Thorvald Stoltenberg, ledet det regjeringsoppnevnte utvalget som i 2010 bl.a. konkluderte med at heroinassistert behandling var veien å gå. Utvalgets konkusjoner ble overlevert Stoltenberg-regjeringens helseminister.

Heroinbasert behandling er møtt med massiv motstand fra fagfolk som har lang erfaring med behandling av narkomane.  Det ble også kritisert at en med personlig erfaring fra egen familie ledet utvalget. Stoltenberg blander private forhold med en offentlig sak om behandling av rusmisbrukere, mente psykiater Dag Furuholmen, som selv var med på å etablere behandlingsinstitusjonen Veksthuset. Det ble også kritisert at ingen fagpersoner var med i utvalget.

Personlig erfaring er sjelden negativt når saker skal utredes eller vedtas på vegne av samfunnet. Men man kan altså komme for nært. Da mister man oversikten. 

Det finnes andre eksempler. Tidligere statsråd Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) var sterkt motstander av homofile ekteskap, og lovet velgerne at hun ville kjempe mot en lovendring. Men dette ville også ramme Kleppas homofile sønn. Hun sto i fare for å miste all kontakt med ham.  

I 2008 snudde derfor Kleppa, og fortalte at hun etter en lang og smertefull prosess likevel hadde bestemt seg for å si ja til å likestille homofile med heterofile i ekteskapsloven.

Det er menneskelig, og forståelig, at trusler om å miste at all kontakt med egne barn kan få politikere til å endre mening. Men er det akseptabelt at en slik bakgrunn avgjør saker som får så store konsekvenser for et helt samfunn? 

At Ap nå går inn for et prøveprosjekt der tunge narkomane skal få gratis heroin, er kanskje en naturlig fortsettelse av Stoltenberg-familiens erfaringer og posisjon i partiet. Men det er en dårlig løsning, mener Rusmisbrukernes interesseorganisasjon, RIO, som nylig møtte Aps helsepolitikere.

Ja, altfor mange dør av overdoser. Men enda flere ødelagte liv går tapt fordi folk drikker seg ihjel, eller dør av alkoholrelaterte sykdommer.

Skal vi ikke likegodt gi gratis sprit til alkoholikerne?

"Man kan komme for nært. Da mister man oversikten"

Forbudte følelser

«Det norske flagg vaier overalt hvor jeg kommer i verden», påsto Thorbjørn Jagland. Europarådets generalsekretær har sine ord sånn noenlunde i behold. 17. mai viftes det med norske flagg nær sagt i hver eneste lille avkrok i verden.

Flaggmåneden framfor noen er snart over. I mai står dagene i kø. Mange ganger, og i ulike sammenhenger, har jeg observert nordmenns mildt sagt ambivalente forhold til Norge i rødt, hvitt og blått. Flagget skal heises, eller vaies med, enten det er konfirmasjon eller nasjonaldag. 

Men det skal ikke vises for mye nasjonalfølelse. Om brystet skulle svulme ved synet av nyutsprunget løv, flagg og nasjonalsangen, så reageres det med host og hark, eller en får rusk i øyet, sånn at omgivelsene ikke skal se at man blir en smule rørt.

Mens godt voksne gladelig innrømmer at de kan få tårer i øynene av en rørende film, og idrettsutøvere og barske supportere lar tårene strømme fritt når nasjonalsangen spilles og flagget heises under premieutdelingen, er det om å gjøre å holde maska i andre sammenhenger. Som 17. mai. 

Ordet fedrelandskjærlighet er sendt i skammekroken. Nasjonalromantikk får radikale til å rødme av skam. Redselen for å bli oppfattet som selvgod sjåvinist stikker dypt. Det er som om mange skammer seg dypt over at de røres av nasjonale følelser.

En sunn patriotisme må dempes og døyves; ingen vil mistenkes for usunn nasjonalisme. I det offentlige rom er det forbeholdt de langt til høyre i politikken.

Det er påtakelig hvor forskjellig folk i ulike nasjoner reagerer på bruk av flagget. Vinneren av Melodi Grand Prix, Måns Zelmerlöw, la ut et bilde av seg selv på Instagram der han lå med føttene på det som tilsynelatende er Albanias flagg. Mange mener hans opptreden er respektløs, om det var med vilje eller ikke.  Bildet rakk å få nærmere 7000 kommentarer før det ble slettet. Også dødstrusler. Det svenske politiet tar truslene på alvor.

I Norge ville knapt noen ha hevet et øyebryn. Tvert imot ser vi flagget brukt respektløst, uten at veldig mange raser over at reglene brytes. Mange reagerer nok når tv-bilder viser at det norske eller danske flagget brennes i protest i Midtøsten, men nordmenn går ikke til ytterligheter. 

Vi blir ikke røde i toppen, hvite av raseri eller gir noen et blått øye av den grunn. Brenning av flagg er avkriminalisert.  Nye norske statsborgere må ikke sverge troskap til flagget, slik de må i USA. Ikke vi andre heller, for den saks skyld.

«Ja, vi elsker dette landet», men bare i festtaler, og når ingen ser det?

"En sunn patriotisme må dempes og døyves"

Ikke helt samstemt

«En tjue sekunders visesang kan utrette mer enn åtte års politisk arbeid», ifølge tidligere statsråd og Ap-politiker Grete Faremo.

I morgen kommer en av de mest kjente – og av noen forhatte – kampsangene til å bli framført i forsamlingshus land og strand rundt. Riktig nok i noe haltende takt, og ikke helt samstemt. Også fagforeningsfolk og sosialdemokrater kan føle seg ubekvemme med den revolusjonære «Internasjonalen».

For noen år siden ble det kamp på Arbeiderpartiet landsmøte. Partiveteraner syntes det var ille at «Internasjonalen» ikke lenger skulle synges. Den har vært sunget så lenge arbeiderbevegelsen har eksistert, men passet ikke med landsmøtets «design», het det. Det nye sosialdemokratiet, med andre ord.

AUF-erne gjorde opprør mot partiledelsen, og satte i gang en spontan avsynging av «Opp alle jordens bundne trelle ...».  Nå er kampsangen på plass igjen.

Partienes sjel sitter i sangene, fastslår forsker Jo Saglie ved Institutt for samfunnsforskning. Han overvar samtlige landsmøter foran stortingsvalget i 2009, og fant klare kulturforskjeller partiene imellom.

Mange forventer jazz, visesang eller etnisk musikk mellom talene på SVs landsmøter. Men også allsang av gamle arbeidersanger. Det er mye i partiene som forandrer seg, men allsangen gir fremdeles tydelig uttrykk for partiets verdier, identitet og opphav, mener forskeren.

Det synges i samtlige norske partier, med unntak av Fremskrittspartiet. Og det sier også litt om partikulturen. At det ikke synges i Frp forklares med medlemmenes bakgrunn og forankring. Andre partier har større tilhørighet i miljøer med sterk sangtradisjon. Til gjengjeld har Frp hatt både danseband og opera som kulturelle innslag.

Partiene i sentrum og på venstresiden synger mest, men også Høyre-folk stemmer i en gang iblant. I allsangen finnes spor etter Høyres konservative arv. Landsmøtet i 2005 ble innledet med «Ja, vi elsker» og avsluttet med «Gud signe vårt dyre fedreland».

Å bryte med sitt gamle image er ikke alltid like enkelt sier Saglie, og nevner et eksempel fra KrFs landsmøte i 2005. Da artisten Kine Ludvigsen og hennes rapperbror underholdt på et bryggetreff under landsmøtet, ble tilskuerne oppfordret til å vifte med armene i takt med musikken. I fremste rekke sto partiledelsen, ivrig viftende.

Det så ganske pussig ut på tv med en viftende Kjell Magne Bondevik i front.

Partiene på høyresiden har ikke spesielt mye til over for verken arbeiderbevegelsen eller 1. mai. Men egentlig burde «Internasjonalen» passe også Frp. Strofen «Imot oss statens lover bøyes, av skatter blir vi tynget ned» er jo som skapt for partiet.

"... av skatter blir vi tynget ned" er jo som skapt for Fremskrittspartiet."

Mare Nostrum

«Likegyldigheten er den alvorligste av sjelens sykdommer», mente den franske teologen og forfatteren Francois Fénelon (1651- 1715). Vi trenger en påminning om det, når det nå går fulle fly i skytteltrafikk mellom Bodø og Mare Nostrum; også vårt hav: Middelhavet. Det foretrukne reisemålet for mange nå i vår- og sommersesongen.

I helga skjedde det igjen. En overfylt holk av en båt full av flyktninger kantret. Mandag druknet enda flere. Døde kropper flyter i Middelhavet; så mange som rundt 1850 har omkommet bare i år. 

Italia stanset operasjonen Mare Nostrum (latinsk for «vårt hav») i fjor høst. Søk- og redningsaksjonen berget over 150.000 mennesker fra den visse død. Italia gjorde sin plikt, og gjør det fortsatt, selv om det er EUs program Triton som nå skal sørge for at færre menneskeliv går tapt. 

Det motsatte har skjedd. Samtidig fortsetter den italienske kystvakta å plukke opp mennesker. 10.000 bare den siste uka. De klarer ikke å la være å hjelpe mennesker i nød, selv om hele apparatet er i ferd med å knele på grunn av den store tilstrømningen.

Knapt noe land i Europa kaster nå ut livbøyer til desperate mennesker på flukt fra sult, krig og terror. Og det er en lenge varslet katastrofe. Norske skip har reddet mange, fordi de tilfeldigvis var der. Rederiforbundet har i ett år vært klar til å sette inn båter, på noen dagers varsel.  

Det er flere måneder siden myndighetene i Norge ble bedt om å bidra, og nå har regjeringen endelig somlet seg til å gjøre noe. Ett, eneste skip. Kanskje ikke før i august. På Dagsrevyen forleden kunne statssekretæren fra Frp forteller at det ikke er bare bare å redde menneskeliv, man må finne rett type båt. Kronglete og byråkratiske regler er hva regjeringen skyver framfor seg som unnskyldning for ikke å gjøre noen ting.

Som om flyktningene bryr seg om hvilken båt som redder dem, bare den flyter. Lykkejegere, forfulgte eller flyktninger fra krig; alt det får komme etterpå.

Rundt 3500 mennesker druknet i Middelhavet i fjor. Det kommer til å bli mange flere i år. Ifølge FN befinner det seg rundt 200.000 mennesker i Libya som venter på mulighet til å legge fra land. 

Dette står Europa og ser på; et nederlag for alle nasjoner som regner seg som siviliserte samfunn. Det gråtes noen krokodilletårer, så tar vi ferie for å svømme i det samme Middelhavet, i visshet om at badevakten hanker oss inn hvis vi havner på dypt vann.

Samtidig får andre seile sin egen sjø: Det er høysesong, nå når våren er kommet, også for en annen type «chartertrafikk». 

"Som om flyktningene bryr seg om hvilken båt som redder dem, bare den flyter". 

Maktmennesker

«Dine mest misfornøyde kunder er din største kilde til læring», ifølge Bill Gates. Han er ikke alene om å ha gjort den erfaringen. Eller for å si det sånn: Noen har fått seg en kraftig lærepenge.

Sosiale medier har ført til at maktbalansen i samfunnet er dramatisk forskjøvet. Maktmennesker betyr i dag noe annet enn det de fleste av oss umiddelbart forbinder med ordet.

Aldri har forbrukerne hatt større makt enn i dag; Forbrukerombudet kan faktisk bare gå hjem å legge seg. Aksjoner har fått utgåtte sjokolademerker og tyggis tilbake i butikkhyllene. Andre har opplevd at en facebookside i løpet av få døgn har fått tusenvis av «likes», men med motsatt fortegn: Det oppfordres til boikott av varer eller tjenester.

Næringslivet skjelver i buksa av frykt for at nettopp deres bedrift skal bli utsatt for folkeaksjoner av denne typen. Enkelte har brent seg kraftig på å by folk opp til dans.

Da Freia ba oss om å dele gode øyeblikk gjennom knaggen #detnære, ble hele kampanjen kuppet av aktivister som er imot bruk av palmeolje. Kampanjen – satt i gang av en rosablogger med mange lesere men få faktakunnskaper – ble en katastrofe for Freia. «Et lite stykke regnskog» og «Å spise sjokolade som ikke ødelegger naturen» var to av tilbakemeldingene.

Seriøse forbrukerkampanjer på miljø- og etikkområdet de siste årene har ført til enorme positive endringer, helt uten politisk innblanding, påpeker Arild Hermstad i Fremtiden i våre hender. Ett eksempel er nettopp Grønn Hverdag og Regnskogfondets palmeoljekampanje, som har resultert i at bedrifter har redusert forbruket med to tredjedeler i løpet av et halvt år.

Et annet eksempel er kampanjen «Vreng kleskjedene», som presset store merkevareleverandører til å fortelle hvor klærne deres ble produsert. Kampanjen førte på kort tid til at giganter som H&M og Varner offentliggjorde leverandørlistene sine.

Det er så lett å trykke på «liker» når noen oppretter en facebookside med et budskap vi har sympati for. Uten å undersøke saken nærmere, eller ha kunnskap om hvem som står bak, bidrar vi til å presse fram holdningsendringer, drevet fram av både folkelig engasjement og flokkmentalitet.

   

Det er bare én hake ved denne typen kampanjer. De kan også være totalt ødeleggende.

Akkurat Melkesjokolade inneholder faktisk ikke palmeolje i det hele tatt. Og Freias bruk av palmeolje er basert på en bærekraftig produksjon. Man straffer altså en produsent som tar problematikken rundt palmeolje på alvor.

Så da kan vi «like» den likevel...?

"Maktmennesker betyr i dag noe annet enn det de fleste forbinder med ordet".