Diagnose: misforstått

«Alle tror at deres lidelser er større enn alle andres», ifølge den amerikanske forfatteren Erica Jong.

Den årlige statusrapporten for helsesektoren ble lagt fram denne uka, og nå er helsedirektør Bjørn Gulvog særlig bekymret for dem mellom 16 og 24 år. Det er mange unge som sliter med psykiske plager og stress, og som er misfornøyde med egne liv. Ungdomsårene har en helt spesiell betydning, mener helsedirektøren. 

Og hva er nytt med det? Når var ungdomstiden lett; for noen generasjon?  Det trengs ikke mer enn ei kvise midt i fjeset, eller en helt normal kjærlighetssorg, før en syttenåring mener at verdens undergang er nær.

I Norge har økende individualisering, og sterkere press om å lykkes på skolen, i flere år vært en bekymring, skriver Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (Nova) i rapporten «Ungdata». Over ti prosent på ungdomstrinnet opplever at alt er et slit, viser undersøkelsen fra 2013. 

Spørreundersøkelser og kontrollskjema telles og tolkes, og vips! Ungdommene er diagnostisert og katalogisert. Som en følge har bruken av lykkepiller økt dramatisk. Aldri før har så mange ungdommer brukt antidepressiva. For unge jenter er økningen skremmende 48 prosent i perioden 2004-2013; det må da være flere enn jeg som stusser og steiler?

Nå er det på ingen måte meningen å bagatellisere at mange unge strever med sine liv, men altså: Alt er et slit?

Hvordan kom vi dit at så mange av den oppvoksende slekt ikke takler den minste motstand eller krav om innsats? En konsekvens av «curlingbarna», de som har foreldre som har gått foran og kostet vekk alle hindringer og båret dem fram på gullstol, bokstavelig talt?

Forventningspress, krav om å være vellykket og sosiale medier er vanlige forklaringer på at mange ikke klarer det. Av de tre er det bare sistnevnte som er nytt. Det kan umulig være hele grunnen.

Toppen av misforstått omsorg presenterte «Dagsrevyen» nylig. Foreldrene punget ut med 30.000 kroner for å sende datteren på kurs for at hun skulle skjønne at det kanskje var på tide å ta ansvar for eget liv. Hun var i begynnelsen av tjueårene; frisk, flott og flink, Hun burde ha alle forutsetninger for å klare seg selv, men hadde verken jobb eller fikk støtte fra Nav.

Altså en av rundt 40.000 unge som faller utenfor alt. Og som trolig kommer til å koste samfunnet dyrt.

Foreldrene vil ha datteren ut av barndomshjemmet. Hva med rett og slett å be henne om å ta seg sammen, ta fra henne nøklene og vise henne døra?

"Hva med rett og slett å be henne om å ta seg sammen, ta fra henne nøklene og vise henne døra?"

Trusselen mot de truede

«Den beste måten å straffe en som gjør galt, er å belønne en som ikke gjør det», ifølge Hadith, den nest viktigste veilederen for muslimer.

Så hvorfor straffes kvinner som er truet på livet? Det er de som må gå med voldsalarm, mens menn (i hovedsak) med besøksforbud kan vandre fritt.

Det er et stort paradoks, som jeg aldri har skjønt, dette at mennesker som er truet på livet er de som også skal bære byrden med hele tiden å måtte se seg over skulderen.

Voldsalarmen er i mange tilfeller bare en illusjon om trygghet; dessverre er det flere eksempler på at politiet kom for sent fram. Kvinnene måtte bøte med livet. De ble drept av menn med besøksforbud, ofte en ekskjæreste eller fraskilt ektemann.

Paradokset ligger i at det ikke er den som truer, og som er voldelig og farlig, som dømmes til å gå med fotlenke. Hadde voldsmennene det, ville politiet hele tiden kunne spore dem og rykke ut idet de ser at vedkommende legger veien mot den forbudte adressen. Bare da har politiet en reell sjanse for å stanse voldsmannen før noen blir banket opp, eller enda verre: drept.

Det er vel sent å trykke på voldsalarmen når mannen står på trappa, ikke sant?

Det var nær 2000 brudd på besøksforbud i fjor. Og flere enn i 2013. Det betyr at altfor mange har en hverdag der de aldri kan senke skuldrene og føle seg trygge.

Det betyr også at altfor mange med besøksforbud kan bryte forbudet. Konsekvensene kan bli katastrofale for den voldsutsatte.

Domstolene har anledning til å idømme menn (og kvinner) fotlenke, men det skjer omtrent aldri. Bare én av 40 såkalte omvendte voldsalarmer er i bruk, ifølge Arbeiderpartiets Lene Vågsli. Hun leder Aps utvalg for vold i nære relasjoner, og er medlem av justiskomiteen.

Når en tenker på at en av samfunnets viktigste oppgaver er å beskytte svake og utsatte, er det ubegripelig, og uforsvarlig, at ordningen ikke blir mer brukt.

Ap ber denne uka Solberg-regjeringen se nærmere på et lovforslag som den rødgrønne regjeringen sendte ut på høring i 2013. Bakgrunnen er at ordningen for beskyttelse ikke fungerer, at de som er truet må bære byrden med voldsalarm, og at gjerningspersonen ikke blir straffeforfulgt. 

Gjennomgangen av ordningen kan bare få ett resultat. Noe annet vil være helt uforståelig.

Jeg har ikke klart å finne ut hva som er begrunnelsen eller tanken bak at de som trues, skal bære byrden. Men det er nærliggende å tro at domstolene mener omvendt voldsalarm, vil være en tilleggsstraff. Det er det da også. For den som må bære voldsalarm.

"Vel sent å trykke på voldsalarmen når mannen står på trappa"

Splittet personlighet

«Mennesket er et historieskapende vesen som verken kan gjenta sin fortid eller legge den bak seg», ifølge den britisk-amerikanske forfatteren W.H. Auden (1907-1903).

Uansett hvor kjapp Petter Northug er på ski. Han kan aldri løpe fra fortiden.

Etter promillekjøringen i mai i fjor – der forbildet for andre ungdommer kjørte i fylla, krasjet, stakk av og la skylda på kompisen – var det mange som spådde at Northug var ferdig som idrettsmann, rett og slett av omdømmegrunner. 

Men det gjelder altså ikke når det er medaljer å hente hjem til Norge. Allerede få måneder etter fyllekjøringen viste en meningsmåling utført av TNS Gallup, at Northug var Norges tredje mest populære idrettsutøver. I forkant av promilleepisoden var Northug femtemann på den samme lista.

Allerede i oktober 2014 hadde altså sju av ti tilgitt. Og det selv om Northug ikke hadde sonet straffen. Det har han fortsatt ikke.

«Om hundre år er alltid glemt», skrev Knut Hamsun. Men det er det ikke. Ikke alltid. I hvert fall ikke hvis man ikke er fotballspiller eller skiløper. Den nobelprisvinnende forfatteren ble riktig nok hyllet i Hamsunåret 2009 – og i Hamarøy er Hamsun like selvsagt til stede som enhver annen hamarøyværing. Forfatteren vel å merke. Ikke nazisten. 

Mange er ivrige etter å understreke akkurat det. Det legges vekt på skille mellom de to sidene av én og samme mann; lar det seg virkelig gjøre?

Og helt uten sammenligning for øvrig: Mens en god idrettsmann, uansett idrettsgren, tilgis nærmest over natta for nær sagt hva som helst, må andre for alltid ha sine handlinger eller holdninger knyttet til navnet. 

I 2007 raste det en følelsesladet debatt etter at Hamsunselskapet ønsket at parken ved Oslo S skulle omdøpes til Knut Hamsuns plass. Det var i forbindelse med at forfatterens samlede verker kom ut i nytt opplag at Hamsunselskapet og forlaget Gyldendal søkte Oslo kommune om å få omdøpt parken. I 1880 bodde Hamsun i Tomtegata 11, og romanen «Sult» ble skrevet mens Hamsun vandret i området.

Det ble aldri noen Knut Hamsuns plass, selv over 60 år etter at krigen var slutt. Hensynet til dem som selv deltok i krigen, og de som opplevde nazismen på kroppen, veide tyngst.

Når et flertall av nordmenn nå jubler over Northugs triumfer i VM, er det ingen som spør hvordan pårørende etter promillekjørere har det. Eller de som overlevde møtet med en bil med en beruset person bak rattet, og som ble ødelagt for livet av møtet.

De har kanskje også fulgt VM, men står ikke fremst i køen for å be om autografen. De ser at Northug hylles av både kronprinsfamilien og statsministeren, og andre sportsinteresserte nordmenn.

Men det var kanskje bare skiløperen Northug som var til stede da?

"Ofre for promillekjørere står ikke fremst i køen for å be om autografen"

Det store bildet

«Det endelige beviset på likestilling er når en kvinnelig bløffmaker kommer like langt som en mannlig bløffmaker», ifølge Erna Solberg. Hun er ingen bløffmaker. Hun er beviset på at kvinner kan nå helt til topps; hvis de er dyktige nok.

Det er en illusjon at vi har likestilling i dag, slår forskerne Ann Kristin Eide og Merete Kvamme Fabritius ved Nordlandsforskning fast. I rapporten «Tennvæske» har de evaluert kvinnesatsingen til Nordland fylkeskommune. Den har pågått siden begynnelsen av 2000-tallet, for å få flere damer i lokalpolitikken og flere kvinnelige gründere og toppledere.

Ja, det er et stykke igjen. Men noen ganger kan det være nyttig å ta et steg tilbake for å se det store bildet. 

Erna Solberg sitter på toppen. Siv Jensen har hånd om det viktigste virkemiddelet for å gjennomføre politikk: pengesekken. I Forsvarsdepartementet har Ine Marie E. Søreide fingeren på avtrekkeren. I regjeringen for øvrig styres både næringsliv, kultur, miljø og likestilling av kvinner. Flere partier har kvinnelige ledere.

Venstresiden vil selvfølgelig si at ok, det er damer. Men det er ikke de rette damene, og de bedriver feil politikk. Men det er en annen debatt.

Arbeidslivet har tydelige spor etter høye hæler: Gerd Kristiansen troner i LO på Youngstorget, mens Kristin Skogen Lund styrer NHO. Flere fagforbund og arbeidsgiverorganisasjonen har kvinnelige ledere. Blant dem det mektige Fagforbundet, der Mette Nord regjerer. Arbeidslivets nest største hovedorganisasjon, Virke, har en kvinne som frontfigur og administrerende direktør.

Riksmeglingsmannen ble «kastrert», da riksmegleren var en kvinne.

Så har vi de tre P-ene: presse, prelater og PST. Kvinnelige sjefredaktører er riktig nok mangelvare, men i alle de store avisene er det kvinner som er politiske redaktører. Det er i bunn og grunn viktigst. De har stor innvirkning på hva vi skal mene, og hvilke politiske saker som blir virkelig store og får oppmerksomhet. Norsk Presseforbund har kvinnelig generalsekretær.

PST, politiet samfunnet må sette sin lit til, ledes av Marie Benedicte Bjørnland. Flere politimestre er kvinner. Fylkesmenn også, for den saks skyld. Og for å ta med litt åndelig føde: Bispemøtet, kirkens viktigste organ mellom kirkemøtene, har kvinnelig preses. At det for tiden er flere mannlige enn kvinnelige biskoper er forbigående.

Norge styres kort og godt av kvinner. Knapt noe annet land kan vise til maken. Men tar vi på oss de nærsynte brillene igjen, er det selvfølgelig et stykke å gå hvis likestilling skal millimetermåles. 

I presentasjonen av undersøkelsen nevnt innledningsvis pekes det på x-faktoren, som altså skal være knyttet til kjønn. En av de intervjuede kvinnene mener det er den som er årsaken til at akkurat hun aldri har nådd helt til topps. 

Det sies ingenting om forskerne faktisk har undersøkt påstanden for å se om det kan være andre grunner enn det berømte «glasstaket», som det har vært skyldt på i flere tiår. Det presenteres som et faktum.

Glasstak lar seg knuse; mange «svake» kvinner har gjort det. 

Det er selvfølgelig som å banne høylytt i den feministiske menigheten, nå rett før Kvinnedagen. Det er en ikke-sak i enhver debatt om temaet. Tabu, og for mange utenkelig. 

Men med 40 års erfaring fra yrkeslivet mener jeg å ha godt empirisk grunnlag for følgende spørsmål: Kan det simpelthen tenkes at damen ikke er dyktig nok?

"Norge styres av kvinner. Knapt noe annet land kan vise til maken"

Feil diagnose, gal medisin

«De trenger nødvendigvis ikke tro De er syk, selv om De er sengeliggende når De våkner om morgenen», påpekte den legendariske journalist, forfatter og gentleman Arne Hestenes (1920-1995).

I dag ville utsagnet utvilsomt ha ført til ramaskrik og beskyldninger om mistenkeliggjøring av ærlige slitere. For å rydde det av veien én gang for alle: Arbeidsmoralen er gjennomgående høy. De fleste som uteblir fra jobben er faktisk syke, og jeg har da heller aldri hørt noen andre påstå noe annet. Ok?

Men så er det de andre. Så let’s cut the crap folkens. På tide å snakke om skulkerne. Å late som om de ikke finnes er ikke spesielt troverdig. Det er faktisk ganske pinlig.

Med verdens beste sykelønnsordning – og avtale om inkluderende arbeidsliv som gir mulighet til åtte dager i strekk uten sykemelding – er det fri passasje til veldig ovale helger eller noen dager ekstra under elgjakta. 

Eller som læreren som måtte ta seg en egenmeldingsdag da hun hørte at mulla Krekar skulle til Kyrksæterøra. Hun gjorde det!

Jeg har til og med overhørt to som avtale at den ene skulle ta fredag, og den andre mandag. Nei, det var ikke på min arbeidsplass. Bare så det er sagt.

Og med hånden på hjertet: Hvor mange ganger har du registrert en kollega som ikke kom på jobb fordi det ble veldig sent og fuktig kvelden før? Og du vet at det er derfor, fordi du var der?

Tross årevis med tiltak ligger kommunene fortsatt langt unna målet for sykefravær, kunne NRK fortelle oss forrige uke. Hver dag er én av ti fast ansatte borte fra jobb, viser tall fra KS. Kostnadene for kommunene og fylkeskommunene utgjør om lag 12 milliarder kroner hvert år. Det er mye penger, som kunne ha vært brukt til mye annet. Og det er bare i offentlig sektor.

Det er faktisk helt… sykt.

I motsetning til i industrien, går ikke sykefraværet ned i offentlig sektor, tross alle gode intensjoner. Det letes etter alle mulige forklaringer og bortforklaringer på at Norge har det høyeste sykefraværet blant OECD-landene. Skulkerne er aldri en del av diskusjonen.

Sykelønnsordningen er under press. Så før vi mister det godet ordningen er, bør vi kanskje starte en ærligere diskusjon om hvorfor så mange er borte fra jobb. 

Diskusjonen bør begynne på toppen, hos LO-ledelsen og i fagforeningene. De bør si det rett ut: Skulkerne er ukollegiale og usolidariske, skaffer mer jobb til de som er igjen og ødelegger for alle som virkelig er syke. 

De setter hele ordningen med full lønn under sykdom i fare.

Kraftig lut må til; det er aldri populært. Men det holder ikke lenger å tro at flere milliarder til tiltak vil gi færre fraværsdager. Det har ikke virket på snart 15 år.

Det heter riktig nok at tro kan flytte fjell. Men det er utvilsomt mer effektivt med dynamitt.

"Let's cut the crap folkens. På tide å snakke om skulkerne"

Strøm uten sikring

«Hvis all utvikling var overlatt til ingeniørene, ville vi hatt perfekte parafinlamper, men ingen elektrisitet», ifølge geniet Albert Einstein (1879-1955).

Flott at i alle fall parafinlampene virker. Om ikke annet.

Nå har vi vært der igjen; tusenvis av mennesker uten elektrisitet. Lofoten har vært omtrent mørklagt. I Steigen satt ordføreren fortsatt i mørket søndag kveld, sammen med folk i 20–30 andre hus. Tirsdag var fremdeles et par husstander uten strøm.

Nå kan jo steigværingene dette med å «stormkose» seg; de har vært ute en vinternatt før. Eller flere. I 2007 var Steigen uten strøm i ei uke etter at ei kraftledning blåste ned. Det var i kaldeste januar.

Nord-Salten Kraftlag var – og er – ansvarlig for at infrastrukturen fungerer. Tross millionoverskudd i årene før den lange, svarte natta senket seg, var linjenettet så dårlig at master knakk som fyrstikker da det ble et gjennomsnittlig, nordnorsk uvær. 

Tre millioner i bot, og løfter om bedring, har ikke hjulpet stort, ser det ut til. Selv med hjelp av lommelykt. Steigværinger har igjen vært strømløse over lengre tid.

Men det er ikke bare folk i Lofoten og Steigen som altfor ofte påtvinges peiskos og stearinlys. Helt på tampen av januar ble bryteren skrudd av sånn at nordre Nordland, Troms og Finnmark gikk i svart. Nesten en hel landsdel ble koblet fra.

Ikke siden 1995 har vi opplevd noe lignende i Nord-Norge. Da gikk strømmen en vinterdag og mørkla landsdelen totalt.

Allerede den gang ble sårbarheten i nord påpekt. I den grad noe er gjort på de 20 årene som er gått, er det ikke nok.

Statnett, som altså eies av staten ved Olje- og energidepartementet, har følgende samfunnsoppdrag: «Statnett har ansvaret for å utvikle og drifte kraftnettet slik at det til enhver tid møter kravene som samfunnet har til energisektoren».

Og hvordan har så Statnett utført dette samfunnsoppdraget? Under enhver kritikk.

Det var dårlige overføringslinjer mellom sør og nord som la en hel landsdel i mørke for 20 år siden, og det var dårlige overføringslinjer som mørkla Nord-Norge i januar. 

Det er riktignok et lyspunkt. Arbeidet med ny kraftlinje fra Ofoten og nordover er endelig kommet i gang.  Det er ikke en dag for tidlig. Tvert imot. Det er mange år for sent.

De er forståelig at et stevnemøte med «Ole» kan få uønskede følger, selv om alle forholdsregler er tatt. Men hvor store konsekvensene blir, er avhengig av utgangspunktet. Det var (og er) altfor dårlig i det så mye lovpriste nordområdet.

Kan vi håpe på at regjeringens ansvarlig statsråd kommer til å se lyset?

"Tre millioner i bot, og løfter om bedring, har ikke hjulpet stort"

Smittsom galskap

«Det er kun to ting et barn frivillig deler med andre – smittsomme sykdommer og morens alder», ifølge den berømte amerikanske barnelegen Benjamin Spock (1903-1998).

Førstnevnte kan være dødelig. Dette påfører noen foreldre sine barn. Med overlegg.

Smittsomme og farlige sykdommer, som vi trodde samfunnet hadde kontroll på, sprer seg i Vest-Europa. Også i Norge. En av disse sykdommene er meslinger. Meslinger dreper fortsatt barn verden over, i underkant av 200.000 årlig. I en rekke land er det nå store utbrudd. Faren er stor for at det samme skal skje i Norge, ifølge NRK.

Verdens helseorganisasjon hadde håpet å utrydde sykdommen i Europa i år. I stedet har antall syke i Vest-Europa økt med 60 prosent siden 2000.

Årsaken er at foreldre i alternative miljøer nekter å vaksinere barna. Dette brer om seg, også i Norge. En av dem som forsvarer at barn skal påføres meslinger, er homøopat Gro Lystad. Hun viser til den kjente pedagogen Rudolf Steiner:

Meslinger er nemlig, ifølge Rudolf Steiner, en transformerende sykdom som gjør at du vokser som menneske. Dette blir vi fratatt ved vaksinasjon, hevder hun. 

I det miljøet oppsøker foreldre med uvaksinerte barn hverandre for at ungene skal påføres sykdommer som meslinger, kusma og røde hunder.

Smitteringer, kaller de det. Smittsom galskap kaller jeg det.

Noen barn kan dø, innrømmer også homøopaten. Men pytt, pytt ... At unger, som med overlegg påføres sykdom, også kan overføre smitten til barn som er for små til at de er vaksinerte, er vel ikke så nøye.

Transformerende sykdom som gjør at du vokser som menneske? Pølsevev og lirumlarum. Det finnes ikke en eneste undersøkelse som kan bevise at barn blir bedre mennesker fordi de har hatt meslinger. Og overlevd.

Det lar seg ikke bevise, men brukes altså som begrunnelse. Det opprører.

Det er sunt med skepsis, også mot vaksiner. Og etter at bivirkningene etter massevaksineringen under svineinfluensaen i 2009 er blitt kjent  - minst 76 fikk narkolepsi  - er det lurt å tenke seg om. Mange vaksiner kan ha bivirkninger, for det meste i mild form. Eller ingen.

Vaksinene som brukes mot kjente barnesykdommer er vel utprøvd, i motsetning til influensavaksinen for seks år siden. Den massevaksineringen var panikkartet, og ikke forsvarlig.

Når vi tenker på hvor mange millioner barn som er reddet fra den sikre død, er det direkte tragisk at en gjeng alternative egoister setter barns liv, og mange tiår med helsearbeidet, på spill. Hvordan hadde verden sett ut uten f.eks. poliovaksinen? 

Det heter at den sunne fornuften ikke smitter. Ufornuften derimot ...

"Transformerende sykdom som gjør at du vokser som menneske?"

.